6. Partiet blir styrket ved at det renser seg for opportunistiske elementer.
Kilden til fraksjonsmakeri i partiet er de opportunistiske elementer som fins i det. Proletariatet er ikke en klasse som er strengt avsondret utad. Det får uavbrutt tilsig fra bøndene, småborgerskapet og de intellektuelle - fra elementer som blir proletarisert gjennom kapitalismens utvikling. Samtidig foregår det en demoraliseringsprosess i de øvre lag av proletariatet, særlig blant de faglige ledere og parlamentarikerne, som borgerskapet bestikker med ekstraprofitt fra koloniene.
«Dette lag av arbeidere som er blitt borgerlige, eller 'arbeideraristokratiet',» sier Lenin, «som i levesett, inntekter og hele sin livsanskuelse er blitt småborgere av reneste vann, er Den 2. internasjonales hovedstøtte og i våre dager også borgerskapets sosiale (ikke militære) hovedstøtte. For de er virkelige agenter for borgerskapet innenfor arbeiderbevegelsen, kapitalistklassens arbeiderkommissærer, de som virkelig formidler reformismen og sjåvinismen.» (Verker i utvalg, bd. V, «Imperialismen».)
Alle disse småborgerlige grupper trenger inn i partiet på den ene eller andre måten og bringer med seg en vaklingens og opportunismens ånd, en demoraliseringens og usikkerhetens ånd. I hovedsaken er det de som er kilden til fraksjonsmakeriet og oppløsningen, kilden til desorganiseringen og sprengningen av partiet innenfra. Å kjempe mot imperialismen når en har slike «forbundsfeller» i ryggen betyr å komme i en stilling der en blir beskutt fra to sider – fra fronten og i ryggen. Derfor er det en ufravikelig forutsetning for en framgangsrik kamp mot imperialismen at slike elementer blir skånselløst bekjempet, at de blir jagd ut av partiet.
Teorien om å «overvinne» de opportunistiske elementer ved ideologisk kamp innenfor partiet, teorien om å «kunne gjøre seg ferdig med» disse elementer innenfor rammen av ett parti, er en råtten og farlig teori som truer med å dømme partiet til en tilstand av lammelse og kronisk sykdom, truer med å utlevere partiet med hud og hår til opportunismen, truer med å la proletariatet bli stående uten et revolusjonært parti og ta fra det dets viktigste våpen i kampen mot imperialismen. Vårt parti ville ikke ha maktet å bane seg vei, det ville ikke ha kunnet gripe makten og organisere proletariatets diktatur, det ville ikke kunnet gå ut av borgerkrigen som seierherre om det hadde hatt slike figurer som Martov og Dan, Potresov og Axellrod i sine rekker. Når det er lykkes vårt parti å skape indre enhet i partiet og å sveise partirekkene sammen på en så enestående måte, så er grunnen framfor alt den at det har forstått å rense ut den uhumske opportunismen i rett tid, fordi det har forstått å feie likvidatorene og mensjevikene ut av partiet. Veien til å utvikle og styrke de proletariske partier går gjennom den prosess at de renser seg for opportunister og reformister, sosialimperialister og sosialsjåvinister, sosialpatrioter og sosialpasifister. Partiet blir styrket ved at det renser seg for opportunistiske elementer.
«Hvis en har reformister, mensjeviker i rekkene,» sier Lenin, «da er det umulig å seire i den proletariske revolusjon, da er det umulig å forsvare den. Dette står prinsipielt helt fast. Det er blitt bekreftet på en anskuelig måte gjennom erfaringene både fra Russland og Ungarn. I Russland har det mange ganger vært vanskelige situasjoner, da sovjetmakten ganske sikkert ville blitt styrtet hvis mensjevikene, reformistene, de småborgerlige demokrater hadde fått bli innen for vårt parti … I Italia står en – etter alminnelig oppfatning – foran avgjørende kamper mellom proletariatet og borgerskapet om erobringen av statsmakten. I slike øyeblikk er det ikke bare nødvendig å fjerne mensjevikene, reformistene, Turati-folkene fra partiet, men det kan til og med vise seg nyttig å fjerne utmerkede kommunister fra alle ansvarlige poster, hvis det er grunn til å tro at de vil vakle og hvis de viser tendenser til å helle i retning av «enhet» med reformistene … Når revolusjonen står for døren og når en er oppe i den mest forbitrede kamp for dens seier, kan den minste vakling innen partiet ødelegge alt, forpurre revolusjonen, rive makten ut av hendene på proletariatet – for denne makten er ennå ikke fast forankret, og stormløpet mot den er ennå altfor sterkt. Om vaklende ledere i en slik tid forlater partiet, så svekker det ikke, men styrker såvel partiet som arbeiderbevegelsen og revolusjonen.» ('Falske taler om frihet', 1920.)
Noter
1) Manilov – type på en karakterløs frasehelt i Gogols «Døde sjeler». Manilov-vesen – sjølgodhet, uvirksomhet, dagdrømmeri. Red.
2) Hentydninger til «klikken» med Axelrod, Martov, Potresov og andre, som ikke bøyde seg for vedtakene på den 2. partikongressen og beskyldte Lenin for «byråkratisme». J. St.