1. Partiet som arbeiderklassen fortropp.
Partiet må framfor alt være fortropp for arbeiderklassen. Partiet må oppta i seg de beste elementer i arbeiderklassen, deres erfaring, deres revolusjonære ånd, deres grenseløse hengivenhet for proletariatets sak. Men for virkelig å være fortroppen må partiet være væpnet med en revolusjonær teori, med kjennskap til lovene for bevegelsen, med kjennskap til lovene for revolusjonen – for ellers er det ikke i i stand til å lede proletariatets kamp, å føre proletariatet. Partiet kan ikke være et virkelig parti hvis det innskrenker seg til bare å registrere det som massen av arbeiderklassen gjennomlever og tenker, hvis det holder seg i kjølvannet på den spontane bevegelsen, hvis det ikke greier å overvinne tregheten og den politiske likegyldigheten i den spontane bevegelsen, hvis det ikke makter å heve seg høyere enn til proletarlatets øyeblikksinteresser, hvis det ikke makter å heve massene opp på nivå med proletariatets klasseinteresser. Partiet må ligge forut for arbeiderklassen, må se lenger enn arbeiderklassen – det må lede proletariatet og ikke dilte etter den spontane bevegelsen. Partiene i Den 2. Internasjonale, som preker »halehengspolitikken», tjener oppgaven å formidle den borgerlige politikk, som dømmer proletariatet til å spille rollen som redskap i hendene på borgerskapet. Bare et parti som danner proletariatets fortropp og som er i stand til å heve massene opp på nivå med proletariatets klasseinteresser, bare et slikt parti har evnen til å lede arbeiderklassen bort fra trade-unionismens vei og skape den om til en selvstendig politisk kraft – Partiet er den politiske leder for arbeiderklassen.
Jeg har alt talt om vanskene i arbeiderklassens kamp, om det kompliserte i kampvilkårene, om strategi og taktikk, om reservene og manøvreringen, om angrep og tilbaketog. Disse vilkår er ikke mindre kompliserte enn krigens vilkår – hvis de ikke er enda mer kompliserte. Hvem kan finne veien under slike forhold – hvem makter å gi millionmassene av proletarer en riktig orientering? I krig kan ingen hær greie seg uten en erfaren stab, om den da ikke vil gå rett inn i nederlaget. Er det ikke klart at proletariatet enda mindre kan greie seg uten en slik stab, hvis det ikke vil utlevere seg med hud og hår til sine dødsfiender? Men hvor er denne stab? Denne stab kan bare være proletariatets revolusjonære parti. Arbeiderklassen uten et revolusjonært parti – det er en hær uten stab. Partiet er proletariatets kampstab.
Men partiet kan ikke være bare fortropp. Det må samtidig være en avdeling av klassen, en del av klassen – og med liv og lemmer må det være rotfestet i klassen. Forskjellen mellom fortroppen og de øvrige masser av arbeiderklassen, mellom partimedlemmer og partiløse kan ikke viskes ut så lenge klassene ikke er forsvunnet, så lenge det ennå strømmer elementer fra andre klasser til proletariatet, så lenge arbeiderklassen som helhet ikke har mulighet t il å heve seg opp til samme nivå som fortroppen. Men partiet ville opphøre å være parti, om denne forskjell forvandlet seg til en kløft, om det kapslet seg inn og rev seg løs fra de partiløse massene. Partiet kan ikke lede klassen hvis det ikke er fast knyttet sammen med de partiløse massene, hvis det ikke er et intimt samband mellom partiet og de partiløse massene, hvis disse massene ikke anerkjenner partiets lederskap, hvis partiet ikke har moralsk og politisk tillit hos massene. For kort tid siden ble det tatt opp 200 000 nye medlemmer fra arbeiderne i vårt parti. Ved dette høve var den omstendighet av stor betydning at de ikke så meget av egen drift kom til partiet, men snarere ble sendt av hele den øvrige massen av partiløse, som deltok aktivt da nye medlemmer ble opptatt i partiet, slik at uten samtykke fra dem ble i det hele tatt ingen av de nye opptatt. Denne kjensgjerning beviser at de brede masser av partiløse arbeidere, i vårt parti ser sitt parti, det parti som er dem nært og fortrolig, som de er sterkt interessert i skal vokse og styrkes, og som de frivillig betror sin skjebne til og vil bli ledet av. Det er knapt nødvendig å bevise at partiet ikke hadde kunnet bli den avgjørende kraft innen klassen uten disse umerkelige moralske tråder som knytter partiet sammen med de partiløse mas- sene. Partiet er en uatskillelig del av arbeiderklassen.
«Vi er klassens parti» sier Lenin, «og derfor må nesten hele klassen (og i krigstider, i borgerkrigens epoke også hele klassen uten unntak) handle under vårt partis ledelse, må slutte seg så tett til vårt parti som mulig, men det ville være manilovvesen1) og »khvotisme» (halehengspolitikk) å tro at nesten hele klassen eller hele klassen under kapitalismen noensinne vil være i stand til å heve seg opp til bevisstheten og aktiviteten hos sin fortropp, hos sitt sosialdemokratiske parti. Ingen fornuftig sosialdemokrat har ennå tvilt på at selv fagorganisasjonen (som er mer primitiv, mer tilgjengelig for de uutviklede lags bevissthet) under kapitalismen ikke vil være i stand til å omfatte nesten hele eller hele arbeiderklassen. Å glemme forskjellen mellom fortroppen og alle de masser som blir tiltrukket av den, å glemme fortroppens stadige forpliktelse til å løfte stadig bredere lag opp til dette framskredne nivå - ville bare bety å hedra seg selv, å lukke øynene for det veldige ved våre oppgaver, å innsnevre disse oppgaver.»
(Lenin: Samlede verker, bd, VI, s. 205-206, russisk utg.)