5. Partiet som en viljens enhet som er uforenlig med at det eksisterer fraksjoner.
Å erobre og hevde proletariatets diktatur er umulig uten et parti som er sterkt ved at det er sammensveiset og har en jernhård disiplin. Men en jernhård disiplin i partiet er utenkelig uten viljens enhet, uten en full og ubetinget enhet i handling fra alle partimedlemmer. Dette vil selvsagt ikke si at en derigjen- nom utelukker muligheten for en meningskamp i partiet. Tvert om — den jernhårde disiplin utelukker ikke, men forutsetter kritikk og meningskamp i partiet. Enda mindre vil det si at disiplinen skal være blind. Tvert om – den jernhårde disiplin utelukker ikke, men forutsetter bevissthet og frivillig underordning – for bare en bevisst disiplin kan være en virkelig jernhård disiplin. Men etter at meningskampen er avsluttet, kritikken uttømt og et vedtak fattet, danner viljens og handlingens enhet for alle partimedlemmer den absolutte forutsetning uten hvilken en ikke kan tenke seg hverken et enhelig parti eller en jernhård disiplin i partiet.
«I den periode med skjerpet borgerkrig som vi nå er inne i», sier Lenin, «vil det kommunistiske parti bare da makte å fylle sin plikt, hvis det er mest mulig sentralistisk organisert og når det hersker en jernhård, nærmest militær disiplin i det, bare hvis dets partisentral blir et lydig autoritativt organ med vidtrekkende fullmakter, som nyter almen tillit fra partimedlemmene.» (» Opptaksvilkårene i Den kommunistiske internasjonale.')
Slik forholder det seg med partidisiplinen under kampen i tiden forut for erobringen av proletariatets diktatur.
Det samme gjelder for partidisiplinen etter at diktaturet er erobret, bare i enda høyere grad.
«Den som bare i minste monn svekker den jernhårde disiplin i proletariatets parti (særlig under dets diktatur),» sier Lenin, »han hjelper i virkeligheten borgerskapet mot proletariatet.» ('Radikalismen' osv., s. 30.)
Men av dette følger at fraksjoner er uforenlige både med enheten i partiet og med dets jernhårde disiplin. Det er knapt nødvendig å bevise at når det forekommer fraksjoner, så fører det til at det kommer til å være flere sentrer innenfor partiet, og hvis det består flere sentrer, så betyr det at partiet mangler en felles sentralledelse, at den enhetlige vilje blir splittet, at disiplinen blir svekket og oppløst, at diktaturet blir svekket og oppløst. Partiene i Den 2. internasjonale, som kjemper mot proletariatets diktatur og som ikke vil føre proletarene til makten, kan naturligvis koste på seg slik liberalisme som frihet for fraksjoner – for de trenger slett ikke en jernhård disiplin. Men partiene i Den kommunistiske internasjonale derimot, som innstiller sitt arbeid på å erobre og befeste proletariatets diktatur, kan hverken gå med på en slik «liberalisme» eller på fraksjonsfrihet. Partiet er en viljens enhet som utelukker enhver fraksjonsdannelse og enhver oppsplitting av makten i partiet.
Derfor pekte Lenin på «det farlige i fraksjonsmakeriet når en har for øye partienheten og når en skal virkeliggjøre viljesenheten hos proletariatets avantgarde, som grunnvilkåret for at proletariatets diktatur skal få framgang», slik det ble nedlagt i en spesiell resolusjon, «Om enheten i partiet» på vår 10. kongress.
Derfor krevde Lenin: «utryddelse med roten av enhver form for fraksjonsmakeri» og «straks å oppløse alle grupper som har dannet seg på den ene eller annen plattform, uten unntak», under trussel om «betingelsesløs og øyeblikkelig utelukkelse fra partiet». (Se resolusjonen »Om enheten i partiet».)