21 juni 2024

Abonnér for kr 150,–

Vipps til 114366 eller bruk betalingskort

lenin vektor2

Ingen enkeltperson har som Lenin satt sitt avtrykk på det 20. århundret. Leninismen har influert arbeiderbevegelsen i hver avkrok av verden. Leninismen er marxismen i vår epoke – imperialismens og de proletariske revolusjonenes epoke.

Vladimir Iljitsj Lenin (Uljanov) sammenfatta og videreutvikla det han kalte marxismens tre kilder og tre bestanddeler. Den første av disse (og som dagens revolusjonære ser ut til å ha glemt) er marxismen som filosofisk materialisme, dvs. grunnlaget for vårt verdenssyn og forståelse av bevegelseslovene (dialektikk). Den andre er marxismens politiske økonomi – den kapitalistiske produksjonsmåten med merverdi tilegnet gjennom utbytting, og hvordan dette systemet i imperialismens epoke fører menneskeheten mot undergangen om det ikke blir avløst av sosialistiske og kommunistiske produksjonsforhold. Den tredje bestanddelen er klassekampen, historias drivkraft og det som kan gjøre ende på kapitalistisk utbytting.

Disse kjerneområdene i marxismen tok Lenin utgangspunkt i da han erkjente at kapitalismen var gått inn i en ny fase ved overgangen fra 1800- til 1900-tallet.

Økonomisk er den monopolkapitalistiske (imperialistiske) epoken uttrykk for at nasjonalstaten er for trang for utvida kapitalistisk akkumulasjon. Industri- og bankkapitalen smelter sammen til finanskapital og underlegger seg den borgerlige statsmaskinen. Kapitaleksport blir viktigere enn vareeksport og jakta på monopolprofitt leder uvegerlig til nye kriger for nyoppdeling av verden.

På den ideologiske fronten innebærer denne epoken korrumpering av den kapitalistiske overbygninga, gjenoppliving av filosofisk idealisme og alle mulige reaksjonære ideer og foranstaltninger. Imperialismen avser en del av superprofitten til å smøre et øvre sjikt blant arbeiderne. Dette arbeideraristokratiet utgjør den sosiale basisen for klassesamarbeid og systembevarende reformisme. Dermed blir den ideologiske, teoretiske og politiske kampen mot borgerskapets medløpere i arbeiderklassen desto viktigere.

På klassekampens område fremmer den globale imperialismen proletarisk internasjonalisme. De transnasjonale monopolene tvinger arbeiderklassen til å vise solidaritet over landegrensene i kampen mot kapitalen. Et konkret eksempel i disse dager er faglige boikottaksjoner i Europa til støtte for de svenske Tesla-arbeidernes krav om fagorganisering.

Arbeiderklassens vekst og proletarisering av nye samfunnslag gjør det påkrevd å utvikle en sosialistisk bevissthet om klassens historiske oppgave. Denne sosialistiske bevisstheten oppstår ikke av seg sjøl. Nøkkelen til å utvikle klassebevisstheten og lede den politiske og ideologiske kampen, er det kommunistiske partiet. Prinsippene for dette partiet av ny type var det Lenin som formulerte.

Den russiske Oktoberrevolusjonen er uløselig sammenvevd med Lenins navn og virke i arbeiderklassens tjeneste. Lenins lære, bygd på det solide fundamentet til Marx og Engels, la det teoretiske grunnlaget for at et helt nytt samfunnsystem – sosialismen – ga menneskeheten enorme framskritt gjennom et halvt hundreår. Stalin løfta arven etter Lenin og førte den videre ved å legge det økonomiske grunnlaget for Samveldet av sosialistiske sovjetrepublikker.

Men, som vi veit: Kapitalismen tok revansj gjennom kontrarevolusjoner underminering av sosialistiske land og kommunistiske partier. Det første store, sosialistiske framstøtet ble knust etter 40-50 år. Sammenbruddet kom innenfra, fra borgerlige elementer som poserte som marxister, etter vedvarende ideologisk, politisk og økonomisk press utenfra. Arbeiderklassen og dens politiske ledelse fikk et tilbakeslag som den fremdeles kjemper for å reise seg av.

Det kan ikke Lenin lastes for. Nederlaget for sosialismen skyldtes ikke at hans analyser av imperialismens karakter, av opportunismen eller av den borgerlige staten, var feilaktige. Tvert imot. Nederlaget skyldtes særlig at borgerlig ideologi i forkledd form fikk fotfeste i det kommunistiske partiet sjøl, fordi klassekampen mot opportunismen på dette området ikke ble ført konsekvent og i Lenins ånd. Mange kommunister ble svimle av den sosialistiske sovjetstatens enorme framganger. Dermed undervurderte de at klassekampen fortsetter og tiltar i styrke under proletariatets diktatur. Den moderne revisjonismen, borgerskapets forkledte ideologer i arbeiderbevegelsen, forrådte og forvrengte leninismen. I første omgang brukte de Stalin som hoggestabbe, før de til slutt vendte seg åpent imot Lenin og leninismen.

Hundre år etter Lenin lever vi fremdeles i den samme imperialistiske epoken, med den forskjell at imperialismen og dens monopoler har blitt mange ganger mektigere enn de var på Lenins tid. Men samtidig er imperialismen som system blitt mer sårbar, fordi dette stadiet av kapitalismen innebærer utbytting, undertrykking, korrupsjon og krig i et sånt omfang at systemet befinner seg i en vedvarende tilstand av allmenn krise.

Bestialiteten som følger av dette systemet kan illustreres med Israels utryddelseskrig mot det palestinske folket i Gaza. Omfanget av den groteske private tilegnelsen av samfunnsmessige verdier kan illustreres med at verdens ti rikeste enkeltindivider, med Elon Musk som den aller rikeste, har en nettoformue tilsvarende hele Brasils bruttonasjonalprodukt.

Visst fantes det vanvittig rike superkapitalister også på Lenins tid. Oljemagnaten John D. Rockefeller var verdens rikeste for hundre år sida. Hans ufattelige formue på 900 millioner dollar (inflasjonsjustert til 23,5 milliarder dollar) tilsvarte likevel bare en tiendedel av nettoformuen til Elon Musk (251 milliarder dollar). Dette er sjølsagt bare enkelttall som viser akkumulert merverdi blant verdens største monopolkapitalister. Vi tar ikke med verdens enorme gjeldsbelastning og finanskapitalens utplyndring gjennom organismer som IMF, Verdensbanken osv. Ulikheten og utbyttinga ville bare vært enda tydelige om vi hadde gjort det. Derfor er det neppe noen overdrivelse om vi påstår at den imperialistiske utbyttinga er ti ganger mer omfattende enn på Lenins tid; forenkla illustrert ved at Musk har en ti ganger større formue enn Rockefeller.

Motsetningene mellom arbeid og kapital, mellom imperialismen og verdens undertrykte folk og mellom imperialistmaktene innbyrdes, skjerper seg uavbrutt og fører til stadig nye rystelser av det rådende systemet.

Lenin lærte oss å analysere utviklinga internasjonalt så vel som nasjonalt, sånn at arbeiderklassen kan forstå kapitalismens ujamne utvikling, og dermed forberede seg på de harde klassekonfrontasjonene som vil komme – og særlig på de konfrontasjonene som bærer i seg kimen til revolusjon og kamp for sosialisme. Særlig var han på vakt mot opportunismens skadelige innflytelse i arbeiderbevegelsen.

Marxismen-leninismens klassikere ga oss analyseverktøyene og de generelle anvisningene. For dagens kommunister er oppgaven å bruke hele denne redskapskassa til å forstå og forandre den konkrete virkeligheten vi lever i. Klassekampens egen utvikling vil vise om og når det trer fram verdige forvaltere av Lenins arv, også i Norge.

Gjeldskrise i det kapitalistiske Kina
Storbyen Guangzhou. Illustrasjonsfoto: Huramaul fra Pixabay Et av verdens største...
Les videre
Strømopprøret: Et rop om planøkonomi
Industriaksjonen, Nei til EU, Motvind Norge og andre krefter står sentralt i folkeopprøret mot...
Les videre
Kontinuerlig monopolisering i bank og finans
I norsk målestokk er Den norske Bank (DnB) en finanskjempe. Bankens oppkjøp av en brysom utfordrer...
Les videre
Fiktiv pengekapital og kryptovaluta
For mange framstår kryptofenomenet som mystisk og nesten uvirkelig. Vi tar en nærmere titt bakom...
Les videre
Finanskapitalen setter den globale politiske...
Lenins definisjon av imperialisme blir bekreftet til overmål når man observerer størrelsen og...
Les videre