Fellesforbundets leder Jørn Eggum og Norsk Industris direktør Stein Lier Hansen med Riksmekleren Mats W. Ruland og medmekler Hilde Lund. Foto: John Trygve Tollefsen/Fellesforbundet
NHO krevde null – og fikk Fellesforbundet med på å presse lønna ned. Årets utsatte hovedoppgjør er en total flopp for fagtoppene. Her må det stemmes nei!
NHO krevde null i tillegg. 50 øre til alle er i virkeligheten mindre enn null. Det tilsvarer 80 kroner i måneden før skatt, noe som knapt dekker økninga i foreldrebetalinga i barnehagen i de fleste kommuner.
Ramma er på latterlige 1,7 prosent, det vil si mindre enn avgiftsøkningene for inneværende år. Og så kommer den alminnelige prisstigninga. Matvareprisene gjorde et kjempebyks fra juni til juli i år på 3,3 prosent! Den negative reallønnsutviklinga kan ikke trylles vekk av overhenget som Teknisk beregningsutvalg (TBU) har beregnet til 1,2 prosent.
I vår gjorde Fellesforbundets leder Jørn Eggum seg høy og mørk. – Jeg forventer at rammen for årets oppgjør blir nærmere fire enn tre prosent lønnsvekst, sa han i februar.
Dermed sa han indirekte at tre prosent måtte til for å holde reallønna oppe. Resultatet som foreligger er på litt over det halve og ikke i nærheten av å sikre kjøpekrafta, spesielt i et år der det blir tøffere å gjennomføre lokale forhandlinger i mange bransjer.
Knapper og glansbilder
Har så LO og Fellesforbundet fått noe som helst til gjengjeld etter at de forhandla 23 timer på overtid for deretter å legge seg paddeflate?
Nja. Som forventa ble det en oppjustering av noen av de håpløst lave minstelønnssatsene med 7–8 kroner. Dette var et absolutt minimum dersom forhandlingsutvalget skulle ha håp om å få et ja ved uravstemninga. I forkant av oppgjøret rykket 11 sentrale tillitsvalgte ut med en tydelig advarsel: «Industrioverenskomsten slik den fungerer i dag gir ikke tilstrekkelig effektive sperrer mot innleie fra kriminelle og useriøse aktører. Minstelønna ligger på et desperat lavt nivå», skreiv de.
De pekte også på at fast ansatte som arbeider offshore blir behandla som ringevikarer, der skillet mellom arbeid og fritid er mer enn diffust. Fellesforbundet har her ikke oppnådd stort mer enn viljeserklæringer. Likevel framstiller forbundet det nærmest som en seier at arbeidskjøperne maksimalt kan pålegge arbeidstakerne ekstraturer i friperioder tilsvarende 150 timer.
Ingen generell forskuttering
Et annet krav var forskuttering av sjukepenger for at sjukmeldte ikke skal vente på NAV. Dette er penger bedriften siden får tilbake. Likevel fikk NHO langt på vei viljen sin her også. Gjennomslaget består i at hvis funksjonærer får sjukepenger forskuttert, så skal industriarbeiderne på samme bedrift også få det.
Den verkende AFP-nøtta som skulle vært løst ved tidligere oppgjør er det ingen som snakker om i det hele tatt.
For arbeidsfolk dreier lønnsforhandlinger seg om smør på brødskiva og å klare å betale ned avdraga på boliglånet. Frontfagmodellen har et helt annet utgangspunkt. Den skal sikre at lønnstillegg ikke skal gå vesentlig utover norske kapitalisters profittmarginer. Modellen er altså ei linje for solidaritet med våre «egne» kapitalister for at de lettere skal utkonkurrere bedrifter i andre land der våre arbeidskamerater og klassefeller jobber. «Vi skal ikke operere med tillegg som skader våre konkurranseutsatte bedrifter» heter det på NHO'sk.
Denne gangen har Fellesforbundets forhandlere overgått seg sjøl i å krympe lønna for å fylle på profitten til kapitaleierne. Frontfagoppgjøret legger føringer for andre forbund og overenskomster som står for tur.
Bare et nei-flertall ved uravstemninga kan avverge nytt lønnshavari. Fristen for å stemme er 24. september.
- Fellesforbundets oppsummering av oppgjørsresultatet
