Populismen og arbeiderklassen
Populistiske bevegelser henvender seg spesielt til de mellomliggende klasser og lag. De gjenspeiler deres interesser og synspunkter. Men de utvikler også en demagogisk politikk overfor arbeiderne, spesielt de lavere sjiktene som er dårlig organisert og mer utbytta. Det er en politikk som kombinerer den mest kyniske sosiale demagogi med falsk patriotisme.
Populismen opptrer overfor arbeiderne og den folkelige protesten i en historisk periode hvor klassebevisstheten blant de arbeidende masser er på et lavt nivå. En situasjon hvor klassekampen ytre sett ikke nødvendigvis antar tradisjonelle venstreformer.
Populismen har en viktig rolle å spille for borgerskapet: Den skal holde arbeiderklassen og folkets masser borte fra den revolusjonære vei i en fase der de objektive forhold for at de skal vinne tilbake et revolusjonært perspektiv, er til stede. Populistene bremser og forsinker med andre ord utviklinga av den subjektive faktor, i særdeleshet klasseorganiseringa, ved å skape falske forventninger omkring mer eller mindre reaksjonære sosiale programmer og frontfigurer.
I tråd med nyliberale dogmer desorganiserer og diskrediterer de populistiske partiene arbeiderne og deres organisasjoner, samtidig som de bryter opp de tradisjonelle partiene. Linja til de populistiske partiene er å «vaske sine hender» og «ikke gripe inn i konflikten mellom arbeid og næringsvirksomhet». De fronter «frihet» av Uber-typen og vinner innpass i samfunnslag som står fjernt fra faglig organisering. De har lite til overs for fagforeningene som klassens grunnleggende form for organisering, slik de også fornekter den klassiske organiseringa av arbeidernes massepartier. De støtter opp om individualisme og korporativisme, «reformer uten forhandlinger», og avviser fagforeningenes rolle.
På hvilke områder er det populismen tiltrekker seg arbeiderne? Ved å peke på reelle behov som de tradisjonelle liberale og reformistiske partiene neglisjerer: Synkende levestandard, usikkerhet for leve- og arbeidsforhold, behovet for sosial beskyttelse, arbeidsløshetstrygd, krav om anstendige pensjoner, høye skatter og avgifter; korrupsjonen i de herskende klassene, det økonomiske fåmannsveldet, voksende sosiale forskjeller, konkurransen om jobbene som følge av grov utbytting av utenlandske arbeidere osv. Populistene setter selvsagt fram reaksjonære og fiktive løsninger på disse problemene, uten å stille spørsmål ved grunnlaget som dette utbyttersystemet er bygget på.
Populismen utnytter på dyktig vis fortvilelsen og vreden til arbeiderne og de arbeidsløse og ungdom som bare tilbys tilfeldige jobber. Arbeiderne gir sine stemmer til de populistiske partiene av to hovedgrunner: Det falske håpet om at de vil løse noen problemer; og fordi de vil straffe de reformistiske partiene som har ansvaret for de folkefiendtlige nedskjæringene og det skammelige klassesamarbeidet. Dermed kan høyrepopulistene ri på forventningene og protestene til arbeiderne, på hatet arbeiderne føler mot oligarkiet. Noen ganger gjør de også bruk av slagord og krav som klinger venstreaktige.