21 juni 2024

Abonnér for kr 150,–

Vipps til 114366 eller bruk betalingskort

Foto: <a href="https://unsplash.com/@georgebakos?utm_content=creditCopyText&utm_medium=referral&utm_source=unsplash">George Bakos</a> fra <a href="https://unsplash.com/photos/black-and-white-pyramid-illustration-YWESWDTXgR8?utm_content=creditCopyText&utm_medium=referral&utm_source=unsplash">Unsplash</a>

Forekomsten av monopoler er ikke nok til å fastslå om et land er imperialistisk eller ikke. Monopoler eksisterte allerede før kapitalismen. Analyse fra EMEP, Tyrkias arbeiderparti.

En gang i tiden fantes det en teori om «kollektiv imperialisme». Den ble fremmet da «globaliseringa» gjorde sitt inntog. Ifølge denne teorien dominerte alle de imperialistiske statene kollektivt andre land. Krig mellom imperialister hørte fortida til. For eksempel ble denne teorien forsvart av en del av Tysklands kommunistiske parti (DKP) med Leo Mayer som talsmann. Det økonomiske grunnlaget for denne teorien var overgangen til «transnasjonal» monopolkapitalisme. Argumentet var at siden eiendomsstrukturer hadde nådd en «transnasjonal» karakter, hadde nye «overnasjonale» strukturer også dukket opp på statsnivå. Denne «transnasjonale kapitalen» satte nasjonalstater opp mot hverandre for å sikre gunstigere betingelser for seg selv. Mellomstatlige motsigelser var ikke fraværende, men «den transnasjonale kapitalens overnasjonale organisasjon» forhindret disse motsetningene fra å nå farlige dimensjoner.

Det er lett å bli fristet av den forlokkende overfladiskheten av å stadig bli «overbevist» av framtredelsesformer. Men vi vil ikke dvele på teorien om «kollektiv imperialisme», siden teorien allerede er tilbakevist av virkeligheten. Men virkelighetens mange rike fasetter fører til framveksten av nye typer teorier. En av dem går ut på å erstatte den «unipolare verden» med en «multipolar verden». Vi skal først se på denne ideen, og deretter, ved å bruke eksemplet fra Hellas’ kommunistiske parti (KKE), vil vi prøve å vise at berettiget kritikk av feilaktigheter ikke er noen garanti for riktig svar.

Hvor mange poler har vi?

I diskusjonen tar vi utgangspunkt i at problemet er basert på metaforen «poler». For eksempel reises spørsmål som dette: «Er den nåværende kapitalistiske verden unipolar, bipolar, multipolar eller ikke-polar? Hvilken av disse er best for arbeiderklassen og folket?»

I diskusjonen basert på polaritet oppfattes perioden etter 2. verdenskrig som aksen, og en klassifisering er generelt strukturert slik: Bipolaritet i perioden 1945-1990, unipolaritet i perioden 1991-2008 og multipolaritet siden 2009.[1] Noen ser imidlertid dagens situasjon heller som en overgang fra unipolaritet til multipolaritet. De hevder at USAs hegemoni fortsatt er ekstraordinært sterkt, at stater som Kina og Russland prøver å bryte ned denne unipolariteten mens USA jobber for den, og at etableringen av multipolaritet vil være til fordel for arbeiderklassen og folkene. Det er nettopp dette Putin og Xi Jinping propaganderer for dag og natt!

Er unipolaritet mulig med imperialismen som bakteppe?

Først og fremst må følgende spørsmål besvares: Er unipolaritet mulig med imperialismen som bakteppe? Vi vet at imperialismen som fenomen krever minst to rivaliserende imperialistiske stater, fordi et monopol ikke kan fjerne konkurransen som det selv er et produkt av. Det kan begrense og undertrykke konkurranse i en periode, men det kan ikke eliminere den. Hvis den ene eller den andre imperialistmakta skulle eliminere alle andre imperialister, måtte den eliminere kapitalismens ujevne utvikling og de materielle forholdene og motsigelsene som gjør denne utviklingen mulig. Dermed er svaret på spørsmålet ganske klart; unipolaritet er ikke mulig.

Imidlertid kan det være svært spesielle perioder i historien, og i slike tilfeller er forgjengeligheten tydelig fra starten. Perioden like etter 1989/1991, altså de første årene etter Sovjetunionens og «østblokkens» sammenbrudd, er et eksempel på en slik spesiell periode. I maktbalansen i den perioden var USA i stand til å fylle vakuumet skapt av sammenbruddet, og det gjorde USA i høyeste grad. Som uttrykt i Foreign Affairs, det ledende amerikanske utenrikspolitiske tidsskriftet på den tida, var en «unipolar bevegelse» en mulighet. Tidsskriftets redaktør, Charles Krauthammer, gjorde følgende vurdering:

«Den umiddelbare verden etter den kalde krigen er ikke multipolar. Den er unipolar. Verdens maktsentrum er den utfordrede supermakta USA, støttet av sine vestlige allierte.» Men i avsnittet like etter, må han legge til: «Det er ingen tvil, multipolaritet vil komme med tida.»[2]

Når det gjelder spørsmålet vi behandler, spiller det ingen rolle om denne perioden varte til 2008 eller ikke, som den grove klassifiseringen ovenfor antyder. Det som er viktig, er at multipolaritet ikke er en ønsket tilstand, men en realitet i vår tid, og det kan ikke være noe annet i kraft av sin natur. Så konfrontasjonen mellom USA og Kina er kampen for hegemoni mellom bestemte imperialistiske stater på verdensplan.

Men hva om en av disse polene ikke er imperialistisk? For eksempel, hvis, som Tysklands Kommunistiske Parti (DKP) hevder, det er en «anti-imperialistisk makt» blant dem, eller til og med en «makt på vei mot sosialisme»? Hvis du i hovedsak identifiserer fenomenet imperialisme med USA og ikke ser Russland og Kina som imperialistiske makter, vil du naturligvis se positivt på enhver utvikling som undergraver eller svekker USA og dets allierte. Spesielt hvis du, som DKP, ikke ser Russland som en imperialistmakt, men som et av de landa som, stilt overfor aggresjonene til vestlig imperialisme, er «tvunget til å føre en antiimperialistisk utenrikspolitikk»[3]! Da er det lett å være «håpefull»[4]!

Analysen er som følger: På den ene siden er det land med en klar imperialistisk karakter (USA, Tyskland, Frankrike, England, Japan og deres internasjonale organisasjoner som NATO og EU). På den annen side: «Det er kapitalistiske land som ofte blir tvunget av imperialistisk aggresjon til å føre en antiimperialistisk utenrikspolitikk. Disse landa inkluderer Brasil, Sør-Afrika, BRICS-landene og samarbeidsorganisasjon Shanghai (SCO).[5] Og endelig har vi Kina som «en anti-imperialistisk makt i ferd med å bygge sosialisme.»[6]!

Når situasjonen leses på denne måten, er konklusjonen ikke overraskende: «I denne sammenhengen, når vi snakker om behovet for å hylle bevegelsen mot 'multipolaritet', har det ingenting med illusjoner å gjøre. Det er ennå ikke et stadium hvor sosialismen går fra triumf til triumf. Men det er et stadium som sannsynligvis vil bane vei for det. Det kan bli et stadium der maktforholdene mellom imperialisme og antiimperialisme er mer balansert. Og det vil begynne å føles ganske klart for mange folk utenfor Europa at dette er fremskritt.»[7]

Det gode er at slike analyser er basert på mottoet «ikke kall alt for imperialisme». Det som er sørgelig er denne trangsynte og overfladiske teoretiske forståelsen i visse kretser, som påstår å arbeide på vegne av venstresida og til og med marxismen-leninismen, og dessuten evalueringa av den åpne konfrontasjonen, de direkte forberedelsene til krig fra de store imperialistmaktene fra en helt blind vinkel, akkurat som de demagogiske uttalelsene fra imperialister som Kina og Russland, blir godt mottatt og til og med hyllet og omgjort til en mulighet for 'håp'». Gitt dette bildet er det slett ikke merkelig at det florerer feilaktige analyser av imperialismen.

Dette står naturligvis klart: De voksende konfliktene mellom imperialistene og skjerpingen av motsigelsene mellom dem kan skape nye muligheter for arbeiderklassen og det arbeidende folket. Men for dem som vurderer forholdene, ikke på grunnlag av stater, men på grunnlag av klasser og klassekamp, er nødvendig grad av organisering og kamp som kan gjøre bruk av disse mulighetene, det avgjørende. Hvis arbeiderklassen ikke er organisert og ikke har en sterk klassebevegelse basert på denne organiseringa, hvis den ikke har en uavhengig politisk linje og et parti som sikrer den, vil disse mulighetene ikke bli utnyttet av arbeiderklassen og det arbeidende folket, men av monopolborgerskapet i det gitte landet. Dessuten vil mulighetene bli redskaper som spenner arbeiderklassen og det arbeidende folk for monopolborgerskapets interesser.

Så lenge den nevnte klassemaktbalansen forblir uendret, vil «multipolaritet» i siste instans bety en skjerping av de interimperialistiske motsigelsene langt mer enn i dag, fremveksten av nye stedfortrederkriger[8], styrking av politisk reaksjon og militarisme, spredning av nasjonalismens gift, folkenes involvering i nye katastrofer osv. Er ikke dette allerede de dominerende tendensene? Under de gitte betingelsene for klassemaktforhold, er det ikke åpenbart at den eneste revolusjonære veien er å avsløre alle kreftene og tendensene bak snakket om «multipolaritet» og avsløre deres virkelige hensikter? Å «hylle» denne virkeligheten ved å adoptere narrativet om én pol, er ikke annet enn fornuftsformørkelse forårsaket av et tapt klasseperspektiv.

Den imperialistiske pyramiden

Når det gjelder det greske kommunistpartiet (KKE) kan man selvfølgelig ikke snakke om en slik formørkelse. Tvert imot står Kinas og Russlands imperialistiske karakter klart klart for KKE. For eksempel mener Hellas' kommunistiske parti at opportunister i Hellas og andre land i verden «hevder at den kapitalistiske gjenreisningen i de sosialistiske landene er bedre fordi den avskaffet den kalde krigen og verden derfor er blitt bipolar, dvs. det er mange sentre og nye makter», «men de 'glemmer' det faktum at disse nye 'sentrene' og 'maktene' er basert på kapitalistiske produksjonsforhold,  på monopolenes dominans i økonomien, dvs. vi står overfor bygginga av nye imperialistiske makter.» På samme måte tror ikke KKE at ideen om at imperialisme er lik USA, er riktig. Videre kritiserer det greske partiet mange høyrenasjonalisters opportunistiske og overfladiske tilnærming til debatten om imperialisme. For eksempel kritiserer det greske kommunistpartiet korrekt «propagandaen om at imperialismen er forskjellig fra og atskilt fra kapitalismen, som et politisk konsept atskilt fra kapitalismens økonomiske basis» og sier helt korrekt at mange feilaktige analyser av imperialismen stammer fra den.[9]

Riktig kritikk av noe galt er ikke en garanti for et riktig svar

Men som nevnt tidligere, riktig kritikk av noe galt er ikke en garanti for et riktig svar. Og denne generelle sannheten gjelder også for KKE. Mens KKE definerte sin posisjon i disse debattene, kom KKE faktisk opp med et interessant konsept der de bruker «imperialistisk pyramide» som en metafor. Pyramiden gjenspeiler på sitt vis den hierarkiske strukturen til de dominerende relasjonene i det imperialistiske verdenssystemet. På toppen er de mektigste imperialistiske landa. Den makta avtar jo lenger du beveger deg nedover midten mot bunnen av pyramiden. Med en vektlegging som kan virke merkelig, vender det greske partiet oppmerksomheten mot begrepet «det internasjonale imperialistiske systemet».[10] Faktisk er metaforen «imperialistisk pyramide» nevnt i parentes som en forklaring på det «internasjonale imperialistiske systemet» i forskjellige KKE-tekster.

EMEPlogo230Men hvorfor denne vektleggingen av det «internasjonale imperialistiske systemet», som er klart og tydelig i lys av det historiske faktum at kapitalismen er et system som utvikler seg gjennom verdensmarkedet? Årsaken er at KKE mener at det har oppstått en ny situasjon i denne konteksten. Etter deres syn er det en slik ny situasjon som gjør at Lenins metafor om «lenker» og «en håndfull imperialistiske land» ikke lenger gjenspeiler dagens realiteter.

Vi må se litt nærmere på dette problemet. Ifølge det greske kommunistpartiet er «gresk kapitalisme», selv om den er «sterkt avhengig av USA og EU», «i det imperialistiske stadiet av sin utvikling» og «inntar en mellomposisjon» i det internasjonale imperialistiske systemet (dvs. midt i pyramiden).[11] Men ikke bare Hellas er i det «imperialistiske stadiet» av sin utvikling, det er alle de kapitalistiske landene i pyramiden. Styrken deres kan variere avhengig av på hvilket trinn av pyramiden de befinner seg, men de er alle imperialistiske på en eller annen måte!

Det greske kommunistpartiet kritiserer argumentet om at kapitalistiske land, som Hellas, «i utgangspunktet er okkupert av Tyskland» og «at dets styre er nykolonialt». Fordi et slikt argument ekskluderer landets monopolborgerskap fra å være målet (på en måte er det en riktig kritikk), og slike argumenter ignorerer det faktum at kapitalismen i dette landet er «i det imperialistiske stadiet av sin utvikling». De som ikke ser disse realitetene, ifølge det greske kommunistpartiet, «kommer til å se imperialismen som et lite antall land, en håndfull land» og vil «betrakte alle andre land som avhengige, undertrykte, koloniale land».[12] Men i dag er det ikke bare avhengighet, det er også «gjensidig avhengighet».

Til spørsmålet om hvilken utvikling som har gjort pyramidekonseptet nødvendig, er svaret fra det greske kommunistpartiet i hovedsak som følger: «I det siste tiåret av det 20. århundre begynte situasjonen å forandre seg. To faktorer som gjensidig påvirket hverandre, men med sin egen relative autonomi, er årsaken til det.»[13] For det første er det endringene i den økonomiske politikken etter krisa i 1973, dvs. oppgivelsen av «nykeynesianismen» (etterfulgt av privatisering, innskrenkning av sosiale rettigheter, økt kapitaleksport osv.). For det andre, «imperialismens muligheter» i kjølvannet av oppløsningen av Sovjetunionen og Østblokken («kapitalistisk restaurering»), lanseringen av «en ny bølge av kapitalens angrep, som møtte liten motstand» og «opprettelsen av nye markeder i de tidligere sosialistiske landa.» Denne utviklinga hadde konsekvenser: «De ledende makters enhet overfor sosialisme begynte å smuldre», «en ny runde med inter-imperialistiske motsetninger tok til i spørsmålet om nye markeder», noe som førte til kriger på Balkan, i Midtøsten og Nord-Afrika. «Ved slutten av det 20. århundre oppsto tre imperialistiske sentre fra verdenskrigen: EU, USA og Japan. I dag har antallet imperialistiske sentre vokst og nye former for allianser har dukket opp, som den russisk-orienterte alliansen, BRICS, alliansen mellom de latinamerikanske landene ALBA, Mercosur, osv.»

Avslutningsvis: «Det er ikke bare de på toppen som følger en imperialistisk politisk kurs, men også landa på lavere nivå, og til og med de som er avhengige av stormaktene på regionalt og lokalt nivå, forfølger en slik linje. For eksempel er Tyrkia en slik makt, som Israel, de arabiske landene og kreftene som er instrumenter for erobringen av nye territorier i Afrika, Asia og Latin-Amerika for monopolkapitalen. Som et resultat står vi overfor fenomenet avhengighet og gjensidig avhengighet.»[14]

Det er ingen grunn til å stille spørsmål ved det åpenbare, nemlig at alle kapitalistiske land er del av det internasjonale imperialistiske systemet. Like klart er det at maktbalansen mellom kapitalistiske land kan endre seg, og at dette kan skje som følge av ujevn utvikling. Det vi kritiserer er karakteriseringa av alle land i systemet som imperialistiske. Problemet er med andre ord at forskjellen mellom de kapitalistiske landene reduseres til en kvantitativ forskjell, og at den kvalitative forskjellen mellom dem når det gjelder utviklingsstadium og posisjon blir neglisjert. Og derfor forklares avhengighetsforholdene mellom dem som «gjensidig avhengighet». Ikke mindre viktig er selvfølgelig det faktum at siden det hevdes at alle kapitalistiske land er på det imperialistiske stadiet, har fenomenet avhengige land og undertrykte folk forsvunnet, sammen med de objektive motsigelsene som har skapt hele fenomenet.

Av nevnte og unevnte grunner har verdensøkonomiens utseende endret seg de siste tiårene. De vestlige imperialistiske landa, særlig USA, sin andel av verdensmarkedet er redusert, et land som Kina er i mellomtiden blitt imperialistisk, utviklinga av «land på terskelen» (dvs. land som ennå ikke er blitt imperialistiske, men som har opphørt å være gammeldagse kapitalistiske land fra fortiden). Kapitalismen utvikler seg raskt i mange land, det har vært en stor økning i kapitaleksporten fra imperialistiske til kapitalistiske land, spesielt i perioden med «globaliseringen» har den stimulert til en ekstraordinær økning i kapitalakkumulasjonen i disse landene, og på den andre sida er det en ny fase i internasjonaliseringen av produksjonsprosessene og en skjerping og utdyping av arbeidsdelingen i den kapitalistiske verdensøkonomien osv. Dette er utviklingstrekk som er mer eller mindre kjent for den som følger verdensøkonomien og dens relasjoner.[15] Hvis dette er tilfelle, kan det sies at selv om borgerskapet i disse landene har imperialistiske ambisjoner på vegne av sin region på grunn av kapitalakkumulasjon, gjør denne utviklinga alene ennå ikke f.eks. Hellas eller Tyrkia til imperialistiske stater eller makter. Men kommunistpartiet i Hellas benekter det! KKE sier det har skjedd. Hvordan?

Argumentet til det greske kommunistpartiet er som følger: For det første er disse landene ikke, som det ofte antas, koloniale eller halvkoloniale, eller underlagt sterke kapitalistiske stater. Det er monopoler i disse landene, og monopolborgerskapet arbeider for egen vinning, noen ganger med stater på toppen, og de eksporterer kapital til forskjellige land i verden, spesielt innenfor sin egen region. For eksempel: «De som snakker om underkastelse og okkupasjon, ser ikke kapitaleksporten fra Hellas (som er et karakteristisk trekk ved kapitalismen i dens imperialistiske stadium) ... Kapital eksporteres som produktive investeringer i andre land og selvfølgelig til europeiske banker.»[16]

La oss sitere fra en annen tekst som har de samme poengene: «Faktum er at akkumulasjonen og konsentrasjonen av kapital gjennom mange år har ført til opprettelsen og utviklingen av monopoler, som karakteriserer kapitalismens vesen på dens imperialistiske stadium ... Det er nettopp denne utviklingen som danner grunnlaget det greske kommunistpartiets analyse for utvikling av sin strategi og taktikken som er avledet av den. Partiprogrammet, som ble vedtatt på den 19. partikongressen, understreker følgende punkter: Det greske borgerskapet profitterte umiddelbart på de kontrarevolusjonære maktskiftene i Baltikum og deres inntreden i EU. Det greske borgerskapet har oppnådd en betydelig akkumulasjon av kapital og har foretatt en massiv kapitaleksport, som gjennom direkte investeringer har bidratt til styrking av greske bedrifter og monopoler. Denne utviklingen, som uttrykker den videre modningen av de materielle forutsetningene for sosialismen[17], er ikke begrenset til Hellas alene, men gjelder alle kapitalistiske land. Monopolkapitalismens utvikling de siste tiårene bekrefter dette.»[18]

På et internasjonalt møte på Cuba i 2022 understreket KKE-politbyråmedlem G. Marinos at de fem kjennetegnene Lenin lista opp for å karakterisere imperialismen ikke bare måtte begrenses til toppen av pyramiden: «Disse egenskapene er ikke særegne bare for landene på toppen av pyramiden. Tvert imot er de en helhet, de er særegne for alle stater, mer eller mindre mektige, fordi kapitalismens monopoliserte og reaksjonære epoke er en helhet.»

Det ser ut til at vi i diskusjonen om imperialismen går rundt og rundt det samme: Den forvirringa som oppstår i dag i analysen av imperialismens karakter som Lenin satte fram ...

Tilnærmingen til Lenins fem punkter

Det ble tidligere sagt at DKPs og visse andre venstrekretsers tåkelegging av fornuften ikke gjelder KKE. Det ser imidlertid ut til at de to partienes veier overlapper hverandre i håndteringen av imperialismens karaktertrekk, skissert av Lenin i fem punkter. Mens DKP hevder at Kina og Russland ikke er imperialistiske på grunnlag av disse punktene, hevder KKE at alle kapitalistiske land er imperialistiske ved å referere til de samme fem punktene! Det må sies med en gang at det som gjør denne overlappingen mulig, er positivismen som gjennomsyrer hele sjela til den moderne revisjonistiske tradisjonen.

I så måte er KKEs kritikk av DKP i hovedsak gyldig. Den positivistiske lesningen ser bare det faktuelle i Lenins fem punkter, dvs. monopoler, finanskapital, kapitaleksport osv. Men det som er like viktig i diskusjonen om imperialismen med utgangspunkt i disse punktene, er den faktiske konteksten, dens innvirkning og hva den fører til. Det som er viktig og avgjørende, er for eksempel ikke framveksten av monopoler per se (monopoler eksisterte allerede før kapitalismen), men det faktum at monopolene utviklet på dette stadiet av kapitalismen «spiller en avgjørende rolle i det økonomiske liv». Internasjonale kapitalistiske sammenslutninger kan også oppstå i perioden med fri konkurranse i den ene eller den andre individuelle investeringen, men det som er vesentlig for imperialismen er at disse sammenslutningene er i stand til å «dele verden mellom seg». På samme måte har det i verdenshistorien vært makter som har delt visse regioner mellom seg, men det som er avgjørende i imperialismen, slik den ble analysert av Lenin, er «oppdelingen av hele verden», at den er «fullført» og nødvendigheten av «nyoppdeling».

Det nye ved imperialismen er, kort sagt, fremveksten av en sammenheng mellom hegemoni, dominans og makt basert på en vekst fra den kapitalistiske perioden med fri konkurranse på en paradoksal måte.[19] Denne maktkorrelasjonen er selvsagt basert på fenomenet monopol. Fenomenene kan imidlertid bare forstås riktig i sammenheng med deres dannelse og egenskaper. Monopoler, ja visst, men monopoler som nå spiller en avgjørende rolle i verdens økonomiske liv. Finanskapital, ja visst, men finanskapital lik finansoligarkiet osv. Hovedspørsmålet er ikke hvorvidt monopoler, finanskapital og kapitaleksport eksisterer i det ene eller det andre kapitalistiske landet, men deres stilling, markedsandel, investeringer og sanksjonsevne i forhold til de imperialistiske stormaktenes og monopolenes dominans. Derfor kan det ikke fastslås om et land er imperialistisk eller ikke ved bare å se på et eller annet punkt av Lenins definisjon av imperialisme. Tvert imot er det nødvendig å se på alle punktene i forhold til i hvilken grad de har dominans, og å se om dette materielle forholdet dominerer i det økonomiske og politiske liv i forhold til andre land. Hvis dette ikke gjøres, blir hele karakteriseringen av imperialismen en tom frase.

Med denne tilnærmingen er det en ytterligere markant forskjell mellom på den ene siden de imperialistiske kapitalistiske landene, som utviklet seg fra fri konkurransekapitalisme til monopolkapitalisme som et resultat av de iboende lovene i dens utvikling, og på den andre siden de landene som gikk over til det imperialistiske stadiet under «framskredne» historiske betingelser, da imperialismen dominerte verden og delingen av verden mellom imperialistiske monopoler og stater allerede var skjedd. Kapitalismens utvikling i den siste typen land skjer under betingelser hvor de første allerede dominerer økonomien, markedsandeler og innflytelsessfærer og teknologi. De utvikler seg ikke uavhengig av monopolene som dominerer verden, men sammen med og ofte gjennom dem. Bare på et bestemt stadium i utviklingen, dvs. fra det øyeblikk de kan oppnå kapitalakkumulasjon, markedsandeler, militærmakt og teknologisk utvikling/overlegenhet som skiller seg fra de imperialistiske monopolene og landene som dominerer verden, kan de opptre som en imperialistisk makt.

De kan med andre ord fremstå som en imperialistmakt i den grad de kan bryte gjennom og overgå de imperialistiske monopolene de står overfor på et visst nivå og område. Sakens kjerne er å kunne knekke/overgå de eksisterende monopoler/monopoliseringer som dominerer i ulike sektorer, områder og fag. Et kapitalistisk land som ikke har nådd dette nivået i sin utvikling, blir ikke automatisk et imperialistisk land, selv om et selskap i en eller annen sektor er et monopol og selv om det har finanskapital og kapitaleksport. Å tro noe annet er å nærme seg Lenins teori om imperialismen med en positivistisk tilnærming. Det er å benekte den indre sammenhengen mellom imperialismens kjennetegn da den vokste fram. Det er å glemme at utviklingen av dagens kapitalistiske land skjer under den imperialistiske epokens forhold, og derfor abstrahere deres utviklingstempo og utviklingsformer fra imperialismens eksistens og betingelser. Kort sagt, man går fullstendig glipp av poenget.

Lenin siterer den tyske økonomen Kestner, som sier at under imperialismen skaper kartellene ikke bare enorme profitter, men at de også «sikrer seg en dominerende stilling ... som ikke eksisterer under frikonkurransen». Lenin fortsetter så: «De ord som jeg har understreket, åpenbarer sakens kjerne, som de borgerlige økonomer så motvillig og sjelden innrømmer, og som dagens forsvarere av opportunismen, anført av Kautsky, så ivrig prøver å unndra seg og vifte til side. Dominansen, og volden forbundet med den, er de typiske forholdene i ‘den siste fasen av kapitalismens utvikling’. Det er og vil være det uunngåelige resultatet av dannelsen av allmektige økonomiske monopoler.»[20]

Det er derfor Lenin sier at «imperialisme er monopolkapitalisme» og aldri «kapitalisme med monopoler»! Og det er av denne grunn at liberale økonomer i dag ikke benekter eksistensen av monopoler, men avskaffelsen av fri konkurranse! Av samme grunn, nemlig kapitalismens ujevne utvikling, som springer ut av konkurranse og anarki i den kapitalistiske produksjonen, skaper imperialismen en karakteristisk krampaktig utvikling. Særegenhetene ved Kinas utvikling til en imperialistmakt er et slående eksempel på det som understrekes her.[21]

Det positivistiske synspunktet ignorerer derimot både det historiske og det historiske ved historia. Det reduserer Lenins analyse til en enkel oppregning av fakta: det er monopoler, det er finanskapital, det er kapitaleksport. Av denne grunn kan mange kapitalistiske land slippe unna med å si at de er på det «imperialistiske stadiet»! For det første er nettopp disse trekkene trekk ved utviklingen fra den frie konkurransens kapitalisme til monopolkapitalismen. I denne forbindelse uttrykker de trekk som avviker, motsier og skiller seg fra enhver sammenligning med konkurrerende kapitalisme. For det andre, under verdenskapitalistiske betingelser, hvor imperialismen, monopolkapitalismen og dens særtrekk og anlegg har eksistert i mer enn et århundre, er fremveksten av de nevnte trekk i et eller annet kapitalistisk land ikke bare en forståelig utvikling, men heller ikke en antitese til imperialismens særdrag. Av disse grunner gjør ikke den nevnte kapitalistiske utviklingen disse landene direkte imperialistiske.

Hvorfor? Fordi monopolene, finanskapitalen osv. i disse landene ikke har utviklet seg under betingelsene til den frie konkurrerende verdenskapitalismen. Tvert imot er monopoler og finanskapital i disse landa skapt og forsøker å handle under betingelsene til en gitt verdensøkonomi, der økonomisk og finansiell makt, verdensmarkeder, innflytelsessfærer og teknologiske muligheter er fordelt mellom de store imperialistiske monopolene og stater der konkrete og spesielle maktforhold hersker relativt dem imellom. Hvorfor er det poenget viktig? Fordi monopolene osv. i disse landene ikke er skapt på tross av de store imperialistiske monopolene og finanskapitalen. Tvert imot er de med enkelte unntak opprettet og prøver å vokse i samarbeid med dem, de lener seg på dem, de er små partnere, og noen ganger til og med deres forlengede arm.

I land hvor kapitalakkumulasjonsprosessen fra starten er tilbakeliggende, er det ikke da mulig at en eller annen gruppe finanskapital, det ene eller det andre monopolet, selv i liten skala, kan oppnå en markedsfordel for seg selv? I en historisk prosess der kapitalismen ekspanderer over hele verden, kan og vil slike unike muligheter oppstå. Men unntaket bekrefter regelen. Å nærme seg Lenins fem kjennetegn på imperialismen ved å se bort fra de gitte materielle forholdene i nåtidas imperialistiske kapitalisme og maktforholdene i særdeleshet, er kort sagt ikke noe annet enn en positivistisk forståelse av teorien om imperialismen.

«Det globale sør» og «Den gjensidige avhengigheten»

I løpet av de siste 40 årene har kapitalismen utvilsomt utviklet seg på verdensbasis og særlig i perioden med kraftig «globalisering», dvs. da vestlig finanskapital, beruset av omveltningene i 1989/91, ikke lot noe marked være uberørt og flyttet sine produksjonsprosesser til utlandet, spesielt de landene som befant seg på «terskelen til utvikling». Denne ekstraordinære spredningen av kapitalisme og kapitalistiske relasjoner over en relativt kort periode hadde mangefasetterte virkninger både på disse landene og på verdensøkonomien. For eksempel er det verdt å nevne at det parallelt med den kapitalistiske utviklingen i de ikke-imperialistiske landene har skjedd en omfattende industrialisering og kapitalakkumulasjon. Det er kjent at monopolborgerskapet i disse landene, avhengig av akkumulasjonsgraden, går over til kapitaleksport, spesielt til nabolandene, investerer i en eller annen sektor og ser muligheter for å utvide sin markedsandel. Med ordene til styreformannen i TÜSIAD, organisasjonen til Tyrkias største kapitalister: «Over hele verden endrer forsyningskjedene seg, produksjonssentre blir flyttet. Det er en enorm mulighet for økonomier som kan lese denne utviklingen riktig.»[22] Med fremveksten av en ny imperialistisk makt som Kina, øker dessuten mulighetene for monopolborgerskapet i disse landene, og de blir i stand til å forhandle om en makt de ikke hadde før, særlig overfor vestlige monopoler.

Faktisk har «landene på terskelen», dvs. Brasil, India, Mexico, Sør-Afrika (Tyrkia er et av disse landene med sin egen spesielle kontekst), i noen tid vært i stand til å ta beslutninger i konfrontasjon med stormaktene, spesielt overfor de vestlige imperialistene, og for tiden er de i posisjon til å dra nytte av de skjerpende motsetningene mellom større imperialistmakter. India er et konkret eksempel på økende muligheter for økonomisk og politisk samarbeid. India er verdens sjette største økonomi. Under de nåværende omstendighetene føler landet seg ikke forpliktet til å følge ledelsen til den ene eller den andre imperialistmakten. Det er allerede i ferd med å inngå ulike økonomiske, politiske og militære samarbeidsavtaler med hver av dem.

Ifølge det greske kommunistpartiet er slike situasjoner indikasjoner på «fenomenene avhengighet og gjensidig avhengighet». «Gjensidig avhengighet» endres ikke fundamentalt hvis et av disse landene er medlem av en spesiell imperialistisk allianse. Hellas' medlemskap i NATO og EU, for eksempel, «begrenser det greske borgerskapets muligheter til å handle uavhengig», men «gjensidig avhengighet» forsvinner heller ikke i dette tilfellet, det blir bare til «ulike forhold innenfor gjensidig avhengighet.»![23] Og igjen leser vi at «gjensidig avhengighet» også gjelder for de klassiske imperialistiske statene: «Selv om en eller flere stater er på toppen (av pyramiden) og er i forkant av kapitalistisk internasjonalisering og nyoppdeling av markeder, forblir de i en posisjon av gjensidig avhengighet med andre land. Tyskland, for eksempel, kan godt være den ledende kraften i Europa, men landets eksport av kapital og industriprodukter avhenger av europeiske lands og Kinas evne til å kjøpe dem[24]

La oss se bort fra avhengigheten nevnt i det siste sitatet. Bortsett fra det faktum at det er en del av inter-imperialistiske relasjoner, så er dette en type «avhengighet» som har eksistert så lenge verdensmarkedet, økonomien og eksport-/importforholdene har eksistert. Med sammenkoblingen av verdensøkonomien på dagens nivå er det naturlig at slike gjensidige avhengigheter har økt. Men også her er det store forskjeller i mulighetene mellom de kapitalistiske og til og med de imperialistiske statene til å overvinne ulempene som oppstår i forbindelse med denne typen gjensidig avhengighet. Når de interimperialistiske motsigelsene endrer de formene de har hatt så langt, når de forandrer seg i takt med det nye nivået av skjerpede motsigelser (det er på en måte det som skjer i dag!), og når åpne konfrontasjoner kommer i forgrunnen, da vil disse gjensidige avhengighetene også bli ugjenkjennelige. Ordet «risikoreduksjon», målet om å redusere gjensidig avhengighet på strategiske områder og sektorer som de vestlige imperialistene snakker om i dag, er en indikasjon på at endringen vi har nevnt allerede har begynt.

Men for å skjære helt inn til beinet, så ligger hemmeligheten – som så ofte – i motsigelsene! Det er nettopp i de ovennevnte motstridende uttalelsene («ulike relasjoner innenfor gjensidig avhengighet») at essensen av både subjektet og kjernen i våre innvendinger kommer til uttrykk. Hvis det er ulik gjensidig avhengighet, og hvis det er andre faktorer som forutsetter denne ulikheten, er den ene siden i dette forholdet avhengig og den andre ikke. Den virkelige forskjellen i «gjensidig avhengighet» er akkurat denne ulikheten. I lys av dette tjener kravet om «gjensidig avhengighet» også som et dekke over den ene sidens avhengighet.

Vi trenger ikke å gå videre med det. Spørsmålet er hvordan man skal se på denne utviklingen. Det er klart at BRICS-gruppen ikke kan sees utelukkende i lys av det «globale sør», siden Kina og Russland ikke er der av veldedighet. Involveringen av disse to imperialistene i BRICS er åpenbar: blant annet for å styrke sine egne posisjoner vis-à-vis rivaliserende imperialistiske stater ved å støtte landene i det «globale sør» på et bredt spekter av områder, fra råvarer til geopolitikk. Det er mange eksempler på skjerpet konkurranse på dette feltet de siste årene. Det er tilstrekkelig å se på sammensetningen av de internasjonale møtene og konferansene organisert av de store imperialistiske statene. Et annet slående eksempel i denne sammenhengen er at Kina og Russland med hell er i stand til å utnytte den berettigede koloniale reaksjonen i disse landene mot de vestlige imperialistiske statene, med særlig vekt på å skape et bilde av at de ikke er kolonimakter som de vestlige, og å demonstrere dette i praksis gjennom investeringer i infrastruktur eller mulighetene som blir gitt innenfor rammene til BRICS-gruppen.[25]

Det bør understrekes at ovennevnte oppsummering av utviklingen bare er den ene sida av mynten. På den andre sida har vi den utviklinga og posisjonen som de vestlige imperialistiske land har oppnådd i løpet av de siste 40 år, dvs. produksjon med ekstraordinære utbyttingsrater i land der arbeidskraften er billig, reduksjon av kostnadene ved reproduksjon av arbeidskraft i deres egne land, innføring av monopolpriser, oppnåelse av en grad av kapitalakkumulasjon som ikke kan sammenlignes med de kapitalistiske utviklingslandenes, fornyelsen av deres monopolposisjon innen teknologi mv. Som et resultat ser vi i de klassiske imperialistiske landene en monopolisering, en monopoldominans, en grad av akkumulasjon, et overskudd av kapital og en svulmende finanssektor osv., som har nådd dimensjoner som er uforlignelige med Lenins tid. For eksempel har Apples monopol alene større økonomisk makt enn mange lands BNP. Når vi retter oppmerksomheten mot den kapitalistiske utviklingen i forskjellige land i verden og monopolene og finanskapitalen som er skapt i dem, bør vi derfor ikke overse graden av sentralisering og konsentrasjon av kapital i de imperialistiske landene og de mulighetene dette gir dem.

På denne måten kan man se at utviklingen av de imperialistiske landene har et aspekt som gjør utviklingen av det «globale sør» relativt tydelig med hensyn til fenomenet monopol og de dominansforhold som oppstår fra det. Selvfølgelig har disse landene gjennomgått en markant kapitalistisk utvikling i forhold til sin tidligere posisjon, men relativiteten i dette blir automatisk forstått når de klassiske kapitalistiske landene – og ikke deres tidligere stilling – er sammenligningsgrunnlag. Når det gjelder kriterier som monopolistiske posisjoner i viktige og strategiske sektorer, særlig teknologi, markedsdominans, innflytelsessfærer, kapitalakkumulasjon og reserver, militær, finansiell og diplomatisk sanksjonsmakt, har forskjellen mellom de klassiske imperialistiske landene og de kapitalistiske landene som har oppstått de siste tiårene ikke endret seg fundamentalt. Metaforen om at «pyramiden» skiller mellom de på toppen og de på bunnen ser ikke ut til å benekte denne forskjellen, men å definere dem alle som imperialister gjør denne forskjellen til en kvantitativ forskjell mellom kvalitativt identiske enheter. Men i det virkelige liv, med harde konkurransebetingelser innen verdenskapitalismen, viser erfaring igjen og igjen hver dag at forskjellen ikke bare er en kvantitativ forskjell. Tvert imot, for å bruke Hegels uttrykk, er kvantitet også kvalitet, noe som betyr at nettopp denne kvantitative forskjellen skaper en kvalitativ forskjell når det gjelder å påtvinge dominans og hegemoni i relasjoner, hvilket er monopolets natur.[26]

Det bør ikke glemmes at det nåværende bildet av maktforhold og distribusjon innen verdensøkonomien, som er mye mer sammenflettet enn før, ikke vil være permanent. Akkurat som spådommen «det vil ikke komme flere kriger» som kom på bakgrunn av denne sammenfiltra situasjonen var hul, så bør man ikke tro at sjansene og utviklingsmulighetene som følger av dagens situasjon alltid vil forbli de samme. Ja, markedsandelene til de klassiske imperialistiske landene vokser ikke som før. Snarere tvert imot. De har en nedadgående trend på ulike områder. Deres tidligere posisjoner i verdensøkonomien er svekket. Men denne tendenes kan ikke betraktes som enveiskjørt og permanent. Tvert imot skjerper den imperialismens motsetninger ved å fremprovosere motstand fra dem som har tapt terreng. Når skjerpinga når et visst punkt, det vil si når endringer i maktforholdene skyter fart og når et uakseptabelt nivå for det ene eller det andre imperialistiske sentrum, vil det generelle rammeverket som gjør den nåværende kursen mulig, raskt bli endret, og språket som vil bli talt er maktens og voldens språk, med all sin iboende destruktivitet.

Senest da vil det bli klart hvem som er imperialist og hvem som ikke er det!

Arbeiderpartiet (EMEP), Tyrkia

Oversatt fra Unity & Struggle No. 47, 2023

Noter 

[1] Goldberg (2023) "Weltordnung zwischen Globalisierung und Nationalstaaten", s.134, 18-27.

[2] Sitat fra Goldberg, ibid. (Originalartikkel: Charles Krauthammer: «The unipolar moment», Foreign Affairs, januar 1990)

[3] I sin tale på det 20. møtet for kommunist- og arbeiderpartier hevdet Günter Pohl, internasjonal sekretær for DKP, at Russlands utenrikspolitikk i Syria og Ukraina/Donbass er «objektivt antiimperialistisk»! http://solidnet.org/article/20-IMCWP-Written-Contribution-of-German-CP/

[4] Slike forhåpninger er ikke begrenset til Tyskland, men eksisterer også i ulike venstreorienterte og til og med marxistiske kretser i forskjellige land.

[5] Fra partiformannen Patrik Köbeles tale på den 25. partikongressen, «i hvilken alder lever vi?», https://www.unsere-zeit.de/in-welcher-epoche-leben-wir-4778511/#more-4778511

[6] Köbele, ibid

[7] Köbele, ibid

[8] Her er det på en måte en referanse til Hellas' kommunistiske parti.

[9] Utviklingen etter kuppet i Niger tyder på at en ny stedfortrederkrig i Afrika når som helst kan bryte ut.

[10] Tale av KKE-leder Aleka Papariga (2013), https://inter.kke.gr/de/articles/On-Imperialism-The-Imperialist-Pyramid/

[11] Papariga, ibid. Programmet til det greske kommunistpartiet inneholder nesten samme definisjon.

[12] Papariga, ibid.

[13] Papariga, ibid.

[14] Papariga, ibid.

[15] Vi nevner ikke faktorer som virkningen av denne utviklingen på klassene og deres kamp, fordi de ikke er tema for denne artikkelen.

[16] Papariga, ibid.

[17] Vi berører ikke aspektene ved analysen av det som skjer i forbindelse med stadiet og revolusjonens vei, for det er ikke de som er gjenstand for denne artikkelen.

[18] KKE (t.y.) "Der Diskurs soll mit Argumenten und nicht mit Verleumdungen durchgeführt werden" (Diskusjonen bør føres med argumenter og ikke med bakvaskelser), https://inter.kke.gr/de/articles/Der-Diskurs-soll-mit-Argumenten-und-nicht-mit-Verleumdungen-durchgefuehrt-werden/

[19] Paradoksalt fordi et monopol kveler konkurransen, men det kan ikke eliminere den.

[20] Lenin: Imperialismen.

[21] For eksempel er det ingen tilfeldighet at USA, i sin konkurranse med Kina, søker å opprettholde sin dominans innen databrikketeknologi, og for dette formål vier spesiell oppmerksomhet til motangrep og sanksjoner. Mens denne fotnoten ble skrevet, ble det rapportert at USAs president Joe Biden skulle utstede et nytt dekret som forbød amerikansk kapital å investere i kinesiske selskaper (selskaper som opererer i Kina eller kontrollert av den kinesiske regjeringen) som opererer innen visse halvledere, kvanteberegning og kunstig intelligens.

[22] Bloomberg (2022)  https://www.bloomberght.com/

[23] KKE, ibid.

[24] Papariga, ibid.

[25] I skrivende stund kom uttalelsen fra det russisk-afrikanske toppmøtet i St. Petersburg, med Russland som vertskap, om at partene i fellesskap ville motsette seg "nykolonialisme" og arbeide for fullføringen av avkoloniseringsprosessen i Afrika, samt gjøre en innsats for å kompensere de tidligere koloniene for tapene de led i hendene på kolonimaktene, var bare et nylig eksempel på dette.

[26] Det sier seg selv at vårt kvantitative/kvalitative skille her ikke betyr at de imperialistiske landene ikke er kapitalistiske. For hvis imperialismen er kapitalismens høyeste stadium, kommer forskjellen mellom imperialistiske kapitalistiske land vis-à-vis vanlige kapitalistiske land nettopp fra deres evne, som land som har nådd dette høyeste stadium, til å etablere og innføre monopolistiske dominans- og hegemoniforhold. Betingelsen for fremveksten og krystalliseringen av denne kapasiteten med oppnåelsen av kapitalismens høyeste stadium indikerer at den ikke utviser en kvantitativ men en kvalitativ egenskap i ovennevnte forstand. 

Gjeldskrise i det kapitalistiske Kina
Storbyen Guangzhou. Illustrasjonsfoto: Huramaul fra Pixabay Et av verdens største...
Les videre
Strømopprøret: Et rop om planøkonomi
Industriaksjonen, Nei til EU, Motvind Norge og andre krefter står sentralt i folkeopprøret mot...
Les videre
Kontinuerlig monopolisering i bank og finans
I norsk målestokk er Den norske Bank (DnB) en finanskjempe. Bankens oppkjøp av en brysom utfordrer...
Les videre
Fiktiv pengekapital og kryptovaluta
For mange framstår kryptofenomenet som mystisk og nesten uvirkelig. Vi tar en nærmere titt bakom...
Les videre
Finanskapitalen setter den globale politiske...
Lenins definisjon av imperialisme blir bekreftet til overmål når man observerer størrelsen og...
Les videre