Populismen som fenomen i Europa
Det andre tiåret av det 21. århundre i Europa har vært preget av svak økonomisk vekst og politisk ustabilitet siden den store krisa i 2008. Kutt i lønn, pensjoner og velferdstjenester medførte raskt voksende sosiale forskjeller og fattigdom, og midlertidighet og tilfeldigheter har preget leve- og arbeidsforholdene. Innvandring og terrorisme, smart manipulert av de borgerlige mediene, har forsterket følelsen av sosial usikkerhet, mens korrupsjon, bestikkelser og skandaler har undergravd tilliten til de tradisjonelle partiene.
I denne historiske situasjonen der «det gamle dør og det nye ikke får vokse fram» (Gramsci), har nye politiske uttrykksformer sprunget fram i mange land, fra nord til sør i Europa, for å avlede folkets masser, i første rekke proletariat, fra den bevisste og organiserte kampen mot kapitalisme og imperialisme. Denne bevarer sin reaksjonære karakter sjøl om den kan virke som «mer demokratisk».
Sterke partier eller bevegelser har bygd seg opp på en illusorisk og ofte reaksjonær protest mot oligarkiet og mot EU. De setter fram noen alternativer innenfor systemets rammer, der det å overvinne kapitalismen på revolusjonært vis ikke inngår. Som «kjepphester» har de gjenvinning av nasjonal suverenitet, kritikk av overstyring fra EU og av nedskjæringspolitikken, problemene som følger av innvandring og flerkultur, bankenes ansvar for krisa, konspirasjonsteorier og ideer om «folkeforræderi» osv.
Dette er de nye populistiske partiene og bevegelsene som ved flere tilfeller raskt har fått valgvind i seilene. I noen europeiske land sitter de allerede i regjeringsposisjon hvorfra de innføre autoritære og reaksjonære lovendringer.
Disse partiene begynner å utvikle seg i takt med gjennomføring av den nyliberale politikken til de «tradisjonelle» høyrepartiene eller sosialdemokratene. Svekkelsen av disse partiene, særlig sosialdemokratiet, men også de gamle liberale partiene, har skapt et politisk vakuum som de populistiske partiene har utnytta.
Land i Øst-Europa som Ungarn eller Polen har vært kulturelle rugekasser for populisme. Disse landene har brutalt gått fra å være byråkratiske stater styrt av revisjonistiske partier til å bli «klassiske» kapitalistiske land som har innført en brutal nyliberal politikk innafor rammeverket til EU-systemet ved hjelp av den berømte «sjokkterapien».
De populistiske partiene som styrer disse landene i dag, kombinerer en diskurs retta mot EU («EU pålegger oss beslutninger som vi ikke lenger vil ha» ...) med fremmedfiendtlig og rasistisk politikk. De fordømmer også forskjellsbehandlinga som EU praktiserer: begrensning av støtte og subsidier, regler som begrenser enkelte former for sosial dumping og som straffer selskapene i disse landa, de klager over den arrogante holdningen som EU og stormaktene viser overfor dem, osv.
I Vest-Europa ga 2008-krisa støtet til populismens utbredelse. I begynnelsen hadde dens venstreutgaver framgang (Podemos, Syriza). Deretter begynte den å blomstre i høyreutgave (Front National, AfD, Femstjernersbevegelsen osv.). I denne perioden er det den reaksjonære populismen som vinner framgang. Det er allerede høyrepopulistiske regjeringer i Polen, Ungarn, Østerrike, Slovenia, Tsjekkia og Italia.
Den italienske femstjernersbevegelsen er ett av de populistiske partiene som nå sitter i regjeringsposisjon – for øvrig sammen med høyrepopulistene i det halvfascistiske Lega Nord.
I dag er populismens framtredelsesform i Europa overveiende reaksjonær, representert ved partier og bevegelser som dyrker sjåvinistiske, konservative og fremmedfiendtlige holdninger. Dette gjelder for FN i Frankrike, AfD i Tyskland, Lega Nord og brorparten av Femstjerners-bevegelsen i Italia, Dansk Folkeparti, FPÖ i Østerrike, Ukip i England, Sannfinnene, Sverigedemokraterna, N-VA i Belgia, Frihetspartiet i Nederland, Lov og Orden-partiet i Latvia, Lov og Rettferdighetspartiet i Polen, bulgarske GERB, de fascistlignende ungarske partiene Fidesz og Jobbik osv.
Fenomenet begrenser seg ikke til de parlamentariske partiene. Det finnes i tillegg sosiale bevegelser som tyske Pegida, som tilhører høyrepopulismens leir.
Maktovertakelsen til den sjåvinistiske og reaksjonære Donald Trump, en talsmann for proteksjonisme og streng innvandringspolitikk, har styrket bølgen av høyrepopulisme i Europa.
I konglomeratet av populisme må vi ikke glemme rasistene og fascistene som forsøker å dekke sin ideologi bak romlende erklæringer om «å forsvare folket» mot «de utenlandske inntrengerne» som kommer for å stjele arbeidet til de innfødte arbeiderne, mot innvandrerne som er «født kriminelle, voldtektsmenn, narkotikalangere», osv. Populismen er kanalen som fascismen benytter seg av for å trenge inn blant massene.
Populismen i venstreform er preget av en usammenhengende tilbakevisning av innstrammingspolitikken. Den fins særlig i den sørlige periferien av EU: I Spania (Podemos), i Hellas (Syriza), Italia (deler av M5S og andre grupper).