XII. Streiker i land hvor fagbevegelsen er splittet.
De revolusjonære forbund i land hvor fagbevegelsen er splittet (Frankrike, Tsjekkoslovakia, Hellas, Japan osv.) anvender riktignok de internasjonale politiske og taktiske erfaringer i de økonomiske kampene, men står allikevel samtidig overfor en hel rekke spesielle problemer som blir særlig aktuelle når en massebevegelse oppstår. Hvis kampen om ledelsen av massene i land som Tyskland og England utspilles mellom de offisielle fagforeningsorganene og opposisjoner, så foregår kampen om innflytelsen over massene og om ledelsen av bevegelsene i land hvor fagbevegelsen er splittet mellom to organisasjoner.
I en slik situasjon er det en av de revolusjonære forbundenes viktigste oppgaver å utnytte enhver økonomisk kamp for å styrke sine posisjoner gjennom å utvide rammen for de revolusjonære forbundene idet det verves nye medlemmer blant de uorganiserte på de reformistiske forbunds bekostning.
Mens kampen pågår og umiddelbart etter dens avslutning må en sette alt inn på å likvidere parallelle reformistiske organisasjoner ved å vinne alle eller et overveiende flertall av medlemmene over til de revolusjonære forbundene (se resolusjonen fra RFIs IV. kongress til første punkt på dagsorden). I denne forbindelse fortjener det forsøk som ble gjort i Bordeaux under havnearbeiderstreiken et alvorlig studium og etterfølgelse. Her ble det reformistiske forbund fullstendig opprevet, mens dets medlemmer gikk over til det Uavhengige Forbund.
Hva de reformistiske forbund angår, hvor bare en del av medlemmene er blitt erobret av oss i streikens forløp eller umiddelbart etterpå, må det treffes alle forholdsregler for å befeste vår politiske og organisatoriske innflytelse innenfor disse forbund for å vinne flertallet av medlemmene og gjennom dette legge til rette forutsetningen for å slå også disse reformistiske organisasjonene istykker.
På den annen side krever tilstedeværelsen av to parallelle organisasjoner et ganske særlig godt kjennskap til stemningen blant massene fra det revolusjonære forbunds side. Tilsvarende når det gjelder kampen mot de reformistiske lederes demagogi, idet disse alltid vil være rede til å hykle kampberedskap for ikke å tape sin innflytelse over medlemsmassene. I disse land er det ganske særlig farlig for RFI-tilhengerne å la initiativet gli ut av hendene på seg, å la seg lure av de reformistiske lederes venstrefraser og tro at reformistene faktisk har lyst og evne til å kjempe mot borgerskapet. Dette vil være den sikreste vei til tilintetgjørelsen av den revolusjonære fagbevegelse.
Fører en lokalavdeling som tilhører den reformistiske sentralorganisasjonen en virkelig kamp mot arbeidskjøperne, er det naturligvis det revolusjonære forbunds oppgave å slutte enhetsfront med den, men det må treffes forholdsregler mot mulige kapitulasjonslyster, særlig i kampens avgjørende øyeblikk. Det revolusjonære forbund må rive hele massen av arbeiderne med seg, såvel de som er organisert i de forskjellige forbund som også i særdeleshet de uorganiserte, og i praksis bevise at bare det revolusjonære forbund går konsekvent inn for arbeidermassenes interesser. Derfor er det nødvendig at de revolusjonære organisasjonene støtter seg på de valgte streikekomiteene og oppretter tette bånd med dem.
Bare en riktig politikk for ledelsen av de økonomiske kampene vil kunne heve de revolusjonære forbunds autoritet i massenes øyne, befeste dem politisk og organisatorisk, og forvandle dem til organisasjoner som omfatter arbeiderklassens flertall.