Bussene står over det meste av landet etter det siste streikeuttaket. Her på Alnabru i Oslo. Foto: Revolusjon
Hovedoppgjøret har så langt vært et tilnærma nulloppgjør for de fleste overenskomstområdene. Den latterlig lave økonomiske «ramma» etter frontfagoppgjøret er spist opp av prisstigning på mat- og forbruksvarer nesten før oppgjøret er i havn. For LO-toppene er det hensynet til den norske eksportindustriens profitter og ikke hva medlemmene skal leve av, som veier tyngst. Sånn er logikken i det systematiserte klassesamarbeidet kalt «den norske modellen».
Siden det utsatte tariffoppgjøret i vår har det formelig regna blomster og ros over arbeidsfolk som holder hjula i gang under koronapandemien: helsearbeidere, transportarbeidere, butikkansatte, reinholdere, vektere og andre. Alle dem som ikke har hatt muligheter til å jobbe hjemmefra. Nå skulle disse lavtlønna gruppene få anerkjennelsen de fortjener, nå skulle lønna i været!
Hverdagsheltene under pandemien blir møtt med hets og svik
Og hva blir de møtt med? Forakt og svik. NHO, Spekter og KS kom med «tilbud» om null eller litt over null kroner «fordi det ikke finnes penger»! Det sier de etter at regjeringa har øst krisemilliarder av våre skattekroner over dem, og etter at f.eks. dagligvarebransjen, møbel- og sportsbutikkene har hatt en formidabel omsetningsøkning. Det er ingen tilfeldighet at monopolkapitalister som Orkla-Hagen og Rema-Reitan klatrer på stigen som Norges rikeste milliardærer.
Bussjåførene og vekterne ba arbeidsgiverorganisasjonene dra til et varmere sted og gikk til streik, en streik fagtoppene ikke våger annet enn å støtte, i hvert fall verbalt.
Bussjåførene er blitt snytt for avtalt lønnsutvikling i 13 år
De beskjedne streikekrava er ikke en gang nye. Bussjåførene slåss for ei lønnsutvikling på linje med industrien, ei lønnsutvikling de har blitt snytt for i 13 år etter at dette blei avtalt gjennom Bussbransjeavtalen i 2007!
Også de ansatte i varehandelen kan komme til å stenge butikken, bokstavelig talt. I det store LO-forbundet Handel og Kontor fråder medlemmene av raseri etter et forhandlingsresultat med Virke og NHO som inneholder knapper og glansbilder. Det er stor sannsynlighet for at det blir nei-flertall ved uravstemninga og at de butikkansatte dermed går ut i streik.
Situasjonen demonstrerer hvilke deler av arbeiderklassen som føler seg mest tråkka på og hvor kampviljen er størst. Dette er ikke grupper med mye faglig kamperfaring (forrige busstreik var i 1998), de er derfor desto mer avhengig av solidaritet og støtte fra arbeidsfolk i og utenfor fagbevegelsen.
Alle mulige skitne triks kommer til å bli brukt for å splitte de streikende og gjøre dem til skurker istedenfor helter under Covid-epidemien. De streikende må forvente tvilsomme bakromsforhandlinger mellom NHO, Virke, Spekter, LO-topper og YS-topper. NHO satser på at regjeringa tyr til tvungen lønnsnemnd og skylder på «liv og helse».
Kampen må fortsette til krava er innfridd
Alle sånne inngrep må avvises. De streikende vinner hvis de står samla og på forhånd gjør det klart at streiken fortsetter helt til krava er innfridd, og at lønnsnemnd ikke stopper dem. Det betyr at de må forberede seg på å føre kampen på sjølstendig grunnlag uavhengig av de «ansvarlige» faglige lederne som da vil kommandere dem tilbake på jobb.
Kampen for ei lønn å leve av slutter uansett ikke med hovedoppgjøret. Gjennom lokale krav og forhandlinger er det fullt mulig å hente ut gode tillegg i bransjer som fortsatt går godt. Vår klasse har rike erfaringer for hvordan den faglige kampen kan vinnes mot kapitalen og reformistenes svik, erfaringer som er i ferd med å bli glemt. Hent dem fram igjen!
Kamp nytter! Vi nekter å betale kriseregninga for de rike!
