Kommunistisk plattform – marxist-leninistene gjennomførte sitt landsmøte ved påsketider. Landsmøtet foretok en grundig analyse av den politiske situasjonen, stilte oppgaver for den kommende perioden og vedtok flere resolusjoner.
Uttalelse fra landsmøtet i Kommunistisk plattform (m-l) april 2017
EØS-motstanden vokser dag for dag i fagbevegelsen. Stadig flere LO-forbund krever at avtalen blir sagt opp eller reforhandlet. Grunnen er åpenbar: Etter 25 år har det blitt overtydelig at EØS-avtalen er kapitalens rambukk mot arbeidsfolk og faglige rettigheter. Sammen med en rekke direktiver og forordninger er etablerings- og konkurranseretten i EØS en garanti for sosial dumping og fagforeningsknusing.
EØS er en avtale som struper den kollektive forhandlingsretten. Avtalens voktere (ESA og EFTA-domstolen) instruerer norske domstoler om at EØS-retten har forrang foran norske tariffavtaler og internasjonale konvensjoner. I Holshipsaken mellom Norsk Transportarbeiderforbund og Bedriftsforbundet/NHO erklærte Høyesterett tariffbestemmelser for å være ulovlige, med bakgrunn i EØS-retten.
På den forestående kongressen i mai vil LO-ledelsen igjen forsvare EØS-avtalen, antakelig med noen uforpliktende forbehold. Taktikken blir å rette alt fokus på å bli kvitt H/FrP-regjeringa og beskylde EØS-motstanderne for å «avspore» valgkampen, en valgkamp hvor Arbeiderpartiet setter alt inn på å gi inntrykk av at de skal ordne opp ved å bruke det mer og mer fiktive «handlingsrommet» i EØS. Det veit vi av erfaring er bløff.
Ap vil forlange EØS-avtalen som styringsgrunnlag for ei ny regjering. Partiene som Ap vil støtte seg på; Sp, SV og Rødt, sier alle at de er imot EØS-avtalen. Men ingen av dem stiller EØS-ultimatum – de krever ikke en gang en utredning av alternativer som betingelse for å støtte ei ny Ap-regjering.
På forrige LO-kongress i 2013 ble det enstemmig vedtatt at ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må ha forrang foran EU-regler. Alle disse forutsetningene er uomtvistelig brutt i og med høyesterettsdommen mot NTF i desember 2016. I tida mellom de to kongressene har LOs ledelse ikke lagt to pinner i kors for å forsvare og håndheve kongressvedtaket. Den har derimot etter evne sabotert havnearbeidernes tre år lange kamp. Etter det endelige tapet i høyesterett har ikke LO-toppen annet å si enn at EFTA-domstolen og høyesterett har «misforstått», at dommen neppe får særlig betydning for andre overenskomster og at det etter Brexit gjelder å «sitte stille i båten» for ikke å velte EØS-avtalen!
LO-ledelsen må stilles til ansvar for en handlingslammelse som vanskelig kan kalles annet enn klasseforræderi. Opposisjonen i LO må denne gangen ikke nøye seg med vedtak som ikke forplikter. Kravet er: Ut av EØS!
