Rosa Luxemburg: Reform eller revolusjon
2. Kapitalismens tilpasning (utdrag)
«For å begynne med kreditten, så har den en lang rekke funksjoner i den kapitalistiske økonomi. Den viktigste er som kjent at den øker produktivkreftenes ekspansjonsevne og at den formidler og letter varebyttet. Hvor den kapitalistiske produksjonens innebygde tendens til grenseløs utvidelse støter på privateiendommens begrensninger, på privatkapitalens begrensede dimensjoner, kommer kreditten inn i bildet. Den blir da et middel til å overvinne disse begrensningene ad kapitalistisk vei, til å smelte sammen mange privatkapitaler til en – aksjeselskaper – og til å gi en kapitalist disposisjonsretten over fremmed kapital – industriell kreditt. På den andre siden setter kommersiell kreditt fart i varebyttet, altså kapitalens vei tilbake til produksjonen, altså hele produksjonsprosessens kretsløp. Den virkning disse to viktigste funksjoner av kreditten har på utviklingen av kriser, er lett å forstå. Når krisene som kjent oppstår ut fra motsetningen mellom produksjonens evne og tendens til stadig å vokse og den begrensede konsumpsjonsevne, så er kreditten et skreddersydd middel til å bringe denne motsetning til å bryte ut så ofte som bare mulig. Framfor alt øker den produksjonens utvidelsesevne til det uhyrlige og danner den indre drivkraft som til stadighet driver den utover markedets begrensninger. Men den slår til to sider. Først har den tvunget fram overproduksjonen som en faktor i produksjonsprosessen. Deretter slår den under krisa de produktivkrefter som den selv har vakt til live ettertrykkelig til jorden, i sin egenskap av sirkulasjonsmiddel. Ved de første tegn på stagnasjon skrumper kreditten inn, lar varebyttet i stikken akkurat når den hadde vært nødvendig, viser seg som virknings- og formålsløs hvor den ennå frambys, og reduserer dermed under krisa evnen til konsumpsjon til et minimum.
I tillegg til disse to viktigste resultater har kreditten en rekke andre virkninger på kriseutviklingen. Den er ikke bare et teknisk hjelpemiddel som gir en kapitalist disposisjonsrett over fremmed kapital, men den oppmuntrer ham samtidig til dristig og hensynsløs bruk av den fremmede eiendom, altså til risikable spekulasjoner. Den skjerper ikke bare krisa fordi den er et lumsk sirkulasjonsmiddel, men den påskynder krisens utbrudd og dens spredning, idet den omdanner hele sirkulasjonen til et ytterst komplisert og kunstig maskineri med et minimum av metallpenger som reelt grunnlag. Dermed fører den ved den minste foranledning til en forstyrrelse av dette maskineri.
Dermed er kreditten tvert imot en særdeles mektig faktor til å skape kriser, og er langt fra å være et middel til å fjerne eller til å mildne krisene. Og det kan heller ikke være annerledes. Kredittens spesifikke funksjon består jo helt generelt i at den fjerner den siste rest av stabilitet fra alle kapitalistiske forhold og skaper overalt størst mulig elastisitet. Kreditten gjør alle kapitalistiske muligheter i høyeste grad elastiske, relative og sårbare. At krisene, som ikke er noe annet enn det periodiske sammenstøt mellom innbyrdes motstridende muligheter i den kapitalistiske økonomi, på den måten blir påskyndet og skjerpet. Dette skulle ligge klart i dagen.»
Dette er et kort utdrag. Les hele kapitlet i boka til Rosa Luxemburg.
Les også: Mordet på Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht minnes i Berlin