Den såkalte redningspakka fra finansminister Henry Paulson og sentralbanksjef Ben Bernanke på minst 700 milliarder dollar (tre og en halv billion norske kroner) gir ingen løsning på krisa, heller ikke etter at republikanere og demokrater i Kongressen omsider klarte å enes om ingrediensene i førstehjelpskrinet. Hjerteinfarkt lar seg ikke kurere med plaster i metervis.
Krangelen mellom republikanere og demokrater er ledd i oppløpet foran presidentvalget i november. McCain og Obama vil for enhver pris hindre at rivalen får æra for å «redde nasjonen».
Spørsmålet er hvordan denne pakka skal betales av en fra før av bankerott amerikansk stat , det vil si hvordan den skal finne dekning i relle verdier og ikke fiktive penger. Sjøl kraftig skatteskjerpelser monner lite overfor en befolkning som alt nå lever på krita.
Heller ikke finansverdenen fester tillit til kriseløsningene, fordi det stadig er usikkert hvordan USA skal klare å hoste opp de dollarmengdene som trengs for å berge de skakkjørte finansinstitusjonene og redde dem fra sitt eget utlånsjippo. Paulson-pakka var knapt blitt proklamert som en genial plan før den største sparebanken Washington Mutual klappet sammen og ble overtatt av JP Morgan, som måtte selge 250 millioner aksjer for å finansiere oppkjøpet. JP Morgan er nå det siste privatbaserte halmstrået som markedsteologene håper skal geleide USA ut av krisa.
Valgkamptrøbbel
Folk som står uten tak over hodet som følge av at de ikke klarer renter og avdrag, er tapere uansett. Det er ikke dem som skal reddes gjennom krisepakkene. Det er sterk folkelig motstand mot at finansbaronene ikke bare skal stikke av med millionfallskjermer, men at staten også skal kjøpe opp utlånsblemmene til beløp som ligger opptil den nominelle verdien, og altså ikke den kraftig reduserte markedsprisen. Uheldigvis for Bush-administrasjonen kommer krisa midt under en valgkamp, og det blir derfor vanskeligere enn ellers å fortie og ignorere vanlige amerikaneres raseri over at de blir sittende med svarteper. Regjeringa har samtidig gitt kjappe 25 milliarder dollar i kreditthjelp til de tre store amerikanske bilprousentene General Motors, Ford og Chrysler. Alle tre har gått med underskudd i flere år og blitt utkonkurrert av japanske og europeiske biler. Minst en av gigantkonsernene er trua av konkurs.
Redningsoperasjoner til tross: Verktøykassa til sentralbankene, det være seg Federal Reserve eller Norges Bank, er begrensa. Uansett hva de foretar seg med styringsrentene, blir det feil. Setter de renta ned og dermed stimulerer etterspørselen etter kreditt og øker pengemengden som er i omløp, vil det oppmuntre til ytterligere spekulasjon og svekke valutaen. Setter de renta opp og bremser pengemengden, hemmer det spekulasjonen, men samtidig bremser det opp for produksjonen som følge av dyrere kreditt, og gir synkende eksportinntekter som følge av en styrket valutakurs.
Bankene, som normalt låner ut til hverandre, vil i krisetider tviholde på sine reserver, noe som presser markedsrentene oppover på tross av sentralbankens forsøk på å intervenere. Det er dette vi ser utspiller seg i det norske bankvesenet i disse dager, med de følgene det vil få for boligkjøperne.
Som eneste land i verden kan USA trykke opp en ubegrensa mengde sedler for å dekke inn sine umiddelbare behov, men sjøl i USA vil det nødvendigvis gi seg utslag i en betydelig inflasjon og en svekka dollar. En svakere dollar vil på sin side bidra til å skru oljeprisene oppover, og også gjøre det mindre interessant for asiatiske og arabiske land med store valutabeholdninger å sylte ned sine reserver i amerikanske statsobligasjoner med minimal avkastning. Kina og Japan har lenge kjøpt opp amerikansk offentlig gjeld for å unngå depresisering av dollaren, noe som vil ramme den viktige eksporten deres til USA. Likevel er eksporten allerede hardt rammet, og verre vil det trolig bli. Spørsmålet er hvor lenge Japan vil se seg tjent med å være redningsskøyte for en synkeferdig lekter lastet med dollar. Kina har denne gang ikke forhastet seg med å komme havaristen til ny unnsetning.
Europa og Asia murrer
Sjøl om de europeiske sentralbankene i stor grad har trådt til for å sprøyte milliarder av euro og dollar inn i sine egne hanglende finansinstitusjoner og tilsynelatende gir USA et «håndslag» ved å frigi flere dollar, så er det verdt å merke seg at et land som Kina, med gigantiske dollarbeholdninger, ikke ser noen grunn til å løpe USA til unnsetning. Det samme gjelder Russland, som dessuten har vært nødt til å sprøyte milliarder rubler til sine egne kupongklippere. Av frykt for å oppleve nye krakk som i den katastrofale Jeltsin-perioden sist på 90-tallet, stengte Putin og Medvedev likså godt handelen på Moskvabørsen mens kaoset herjet som verst på Dow Jones og Nasdaq.
De amerikanske investeringsbankene er nå alle historie. Dette er banker som har basert hele sin virksomhet på annet enn tradisjonelle banktjenester. I stedet har de spesialisert seg på oppkjøpsstrategier, fondsplasseringer og økonomisk «rådgivning». Det er blant annet respekterte hus som Lehman Bros, Goldman Sachs og Meryll Lynch som har gitt såvel monopolselskaper som stater rundt om i verden anbefalinger om hvordan de skal ordne sine finanser. Venezuela var et av landa som fikk rødt kort fra Lehman Bros for manglende privatisering og mangelfull økonomisk bærekraft. Ikke rart at Hugo Chávez lot seg friste til å si takk for sist og farvel til Lehman Bros da sistnevnte gikk dukken.
Finansminister Peer Steinbrück i den tyske koalisjonsregjeringa tok bladet fra munnen da han refset USA for «uansvarlighet» fordi amerikanerne har ignorert de europeiske henstillingene om strammere markedsreguleringer. I en åpen utfordring sa Steinbrück at «USA vil miste sin status som supermakta i verdens finanssystem» til fordel for mer kapitalsterke sentra i Asia og Europa. – Verden kommer aldri til å bli den samme igjen, sa han i den tyske Forbundsdagen 25. september. – Om ti år, fortsatte han, – vil vi se på året 2008 som et fundamentalt brudd. Jeg sier ikke at dollaren vil miste sin status som reservevaluta, men den vil bli relativ.
Dette er sjeldent kraftig kost fra en europeisk minister som demonstrerer at EU – som sjøl er alvorlig rammet av krisa – prøver å utnytte situasjonen til å flytte sine posisjoner framover på verdensmarkedet. Det er et risikoprosjekt. Daglig raser det inn meldinger om nye europeiske banker i krise, blant annet i Belgia, Sverige og Danmark. Enkelte spådommer går ut på at krisa kan komme til å slå enda hardere inn i Europa enn i USA.
Farlig tillit
Hvordan tingene utvikler seg på den internasjonale scenen avhenger nå framfor alt av grepene som den amerikanske regjeringa og Kongressen tar. Krisepakka i USA kan bli tilnærmet virkningsløs hvis ikke resten av verdens finanssentra godtar å være med på å finansiere den. Problemet for USA er at dollaren er en kraftig svekka og overpriset verdensvaluta, og økonomiske rivaler bygger seg opp på flere fronter. Den amerikanske økonomien og statsfinansene er nå i en sånn forfatning at dollaren teknisk sett skulle vært parkert som verdensvaluta, og hatt en langt lavere vekslingskurs. Når land som Tyskland og Kina i klartekst påpeker at keiseren er uten klær, ringer alarmklokkene både i det hvite hus og i Pentagon.
Det eneste som sikrer en verdensvaluta er at den har tillit. Papirpenger som ikke en gang kan måles mot en gullstandard, kan bare unntaksvis garanteres gjennom rein økonomisk styrke. Tilliten må trygges gjennom militære muskler. Det er i kraft av USAs overlegne militære kapasitet at dollaren holder stand, for å si det enkelt. En vesentlig bestanddel av dette er dollarens rolle som oljevaluta. Skal USA sikre dollarens framtid, må USA forsikre verden om at dollaren (og altså olja) blir forsvart med militære midler. De mislykka krigseventyrene i Irak og Afghanistan har bare delvis bidratt til det. Derfor innebærer finanskrisa en økende fare for at USA kaster seg ut i nye militære eventyr, for eksempel mot Iran. Innenrikspolitisk kan det også være et gunstig trekk for å fylke amerikanerne på ny under sjåvinismens flagg. Det kan vende oppmerksomheten vekk fra krisevirkningene og gi en «tilleggsforklaring» på skatteplyndringa av vanlige folk.
Norge står for tur
Terra-skandalen, der politikere i åtte kommuner ble lurt trill rundt til å spekulere bort framtidige kraftinntekter, kom ikke i søkelyset på grunn av verken Kredittilsynet eller Finansdepartementet, men takket være undersøkende journalistikk fra Finansavisen. Først da mistet Terra Securities konsesjonen. Dette var en særform for «strukturerte spareprodukter» som i lang tid har herjet landet også på privatmarkedet. Norge har lenge vært på Europatoppen når det gjelder denne «spareformen», som blant annet DnB NOR har prakket på sine kunder.
Et særlig paradoks ved det norske bankvesenet, er at norske banker bruker dollar til lånetransaksjoner seg imellom, og ikke norsk valuta. Dette i motsetning til de aller fleste andre europeiske land, som bruker egen valuta. For å motvirke dollartørke – og som en støtte til Fed – har Norges Bank har opprettet en kredittlinje hos den amerikanske sentralbanken (Federal Reserve), som gir Norges Bank mulighet til å låne inntil 5 milliarder dollar mot sikkerhet i norske kroner. [Denne ble økt til $15 milliarder to dager seinere – Red.] Dollarene blir så auksjonert ut til forretningsbankene.
Boligskvisen
Alt i oktober i fjor stilte Revolusjon spørsmålet: Når smeller gjeldsbomba? «Kredittinstitusjonene har lenge kasta penger etter folk. Når mange låner til over pipa og har flytende boliglånsrente, vil renteøkninger slå knallhardt ut», skreiv vi blant annet. Analyseselskapet Fitch Ratings hevdet allerede da at det norske boligmarkedet er mest utsatt for gjeldskrise i den vestlige verden.
Grunnrenta er et påslag på den kapitalistiske gjennomsnittsprofitten, som gjør boliger dyrere enn produksjonsprisen. Jordprisen, kapitalisert grunnrente, har en stigende tendens under kapitalismen. Sentraliseringspress og tomtemangel gir monopolgrunnrente i pressområder, og driver boligprisene ytterligere opp. Kombinert med stor tilgang av ledig kreditt og lavt rentenivå, blir utslagene ekstreme. Ut fra noen borgerlige økonomers egne kriterier ligger norske boligpriser for tida ca 30 prosent over «verdien».
Stadig flere nordmenn i gjeldsklemme blir nå tvunget til å selge. På bare to dager fikk Trondheim tingrett inn 30 nye begjæringer om tvangssalg av boliger, skreiv Dagbladet 23. september. Mediene framstiller dette som en «bombe» som nå brutalt går opp for folk. Men det er de samme mediene som i månedsvis har gitt diger spalteplass til økonomiske «eksperter» som har forklart at dette går så bra, så… Og den rødgrønne regjeringa med en finansminister som knapt kan kalles insolvent har knapt foretatt seg noe som helst. Overalt møter vi, sjøl etter boblesprekken på Wall Street, annonser som tilbyr flere hundre tusen kroner i lån på dagen, uten sikkerhet. I motsetning til sin amerikanske kollega og kravene fra en rekke europeiske regjeringer, ser Kristin Halvorsen (SV) ikke en gang noen grunn til å forby spekulantenes short-salg av aksjer.
Kredittkrisa gir høyere markedsrente. Stadig flere kan få namsmannen på døra. Bildet som avtegner seg er et USA i miniatyr: I frykt for at boligen skal ryke på tvangssalg tyr folk til forbrukslån og kredittkort for å betale boliglånet. Samtidig er den truende gjeldsfella på mange måter verre i Norge enn i USA. Pantelån i USA følger boligen, ikke personen. Amerikanerne har dermed den «fordelen» at de ved å gi fra seg husnøklene også kvitter seg med kreditorene. I Norge sitter du som kjent i saksa inntil du har betalt, det hjelper ingen verdens ting om boligen har gått til spottpris på tvangsauksjon. – Vi ser at folk prøver å ordne opp for å slippe å la boligen gå på tvangssalg. Noen satser på forbrukslån en stund. Det er når dette tar slutt vi antakelig får sakene, sier seksjonssjef Reidar Amble-Amundsen ved Oslo Byfogdembete til Dagbladet. (sitert fra dn.no 23.09.2008)
Det har byfogden utvilsomt helt rett i. Mange går en kald vinter i møte.