Sentralbanken i USA pøser desperat på med nye bankkreditter og rentesenkninger for å avverge totalt sammenbrudd.
Hvis det lykkes, blir det bare en midlertidig utsettelse som gir grunnlag for ei enda større krise rundt neste sving. Vi sier med Rosa Luxemburg: «Kreditten er [tvert imot] en særdeles mektig faktor til å skape kriser, og er langt fra å være et middel til å fjerne eller til å mildne krisene».
Oslo Børs har siden nyttår rast mer enn 22 prosent, og økonomenes krakkterskel er dermed overskredet. Aleine mandag 21. januar var kursfallet på over seks prosent.
De asiatiske børsene har hatt minst like dramatiske fall som de europeiske, og det har brutt ut full panikk. Tokyo-børsen gjorde nye stupdykk, mens den indiske børsen like godt stengte dørene da nedgangen passerte 9,5 prosent.
Dollaren har lenge vært i fritt fall på valutamarkedene, og blir nå ytterligere svekka. Sentralbanken Federal Reserve kuttet tirsdag 22. januar styringsrenta (funds-renten) med 0,75 prosentpoeng til 3,50 prosent. Det har ikke skjedd siden september 2001 at sentralbanken griper inn mellom to rentemøter, og rentekuttet har heller ikke vært så kraftig siden 1984 (0,75 prosent).
Effekten på New York-børsen var mindre enn forventa, til tross for sentralbankens inngripen og president Bush sin «skattepakke», som begge er desperate forsøk på å blåse nytt liv i USAs forbruksøkonomi.
Boligkrisa i USA som har satt millioner av mennesker på gata, er bare en indikasjon på at ei kapitalistisk overproduksjonskrise nok en gang er i ferd med å slå inn. Problemet er at kjøpekrafta (lønna) til vanlige folk reelt sett tvinges ned for å sikre profittene, mens «forbruksfesten» blir holdt kunstig ved like gjennom kredittvesenet. Smertegrensa ser nå ut til å være nådd.
Sjøl om USA er det mest ekstreme eksemplet, gjelder samme fenomen i Norge. Vår 'sosialistiske' finansminister Kristin Halvorsen beroliger med at «det går litt opp og ned», mens flere investorer i finansmarkedene har et mer realistisk syn på saken: «det blir nok verre før det blir bedre». Som energi- og råvareprodusent rammer krisesyklusen oftest litt seinere i Norge enn i typiske industriland. Men borgerøkonomenes påstander om at norsk økonomi er en slags krisefri kapitalisme, som i verste fall kan lene seg på oljefondet, er det rene sludder.
I stedet for å høre på alle de borgerlige og sosialdemokratiske økonomenes og politikernes «analyser» og forventninger, foreslår vi heller å høre på kloke ord fra Rosa Luxemburg i hennes polemikk mot reformisten Bernstein.
Som en vil se av utdraget gjengitt under, er kapitalismens vesen i bunn og grunn nøyaktig den samme i dag som for hundre år siden. Forskjellen består særlig i at kredittens omfang har sprengt alle tidligere rammer, og kan utløse kriser som verden aldri har sett maken til.
Rosa Luxemburg: Reform eller revolusjon
2. Kapitalismens tilpasning (utdrag)
«For å begynne med kreditten, så har den en lang rekke funksjoner i den kapitalistiske økonomi. Den viktigste er som kjent at den øker produktivkreftenes ekspansjonsevne og at den formidler og letter varebyttet. Hvor den kapitalistiske produksjonens innebygde tendens til grenseløs utvidelse støter på privateiendommens begrensninger, på privatkapitalens begrensede dimensjoner, kommer kreditten inn i bildet. Den blir da et middel til å overvinne disse begrensningene ad kapitalistisk vei, til å smelte sammen mange privatkapitaler til en – aksjeselskaper – og til å gi en kapitalist disposisjonsretten over fremmed kapital – industriell kreditt. På den andre siden setter kommersiell kreditt fart i varebyttet, altså kapitalens vei tilbake til produksjonen, altså hele produksjonsprosessens kretsløp. Den virkning disse to viktigste funksjoner av kreditten har på utviklingen av kriser, er lett å forstå. Når krisene som kjent oppstår ut fra motsetningen mellom produksjonens evne og tendens til stadig å vokse og den begrensede konsumpsjonsevne, så er kreditten et skreddersydd middel til å bringe denne motsetning til å bryte ut så ofte som bare mulig. Framfor alt øker den produksjonens utvidelsesevne til det uhyrlige og danner den indre drivkraft som til stadighet driver den utover markedets begrensninger. Men den slår til to sider. Først har den tvunget fram overproduksjonen som en faktor i produksjonsprosessen. Deretter slår den under krisa de produktivkrefter som den selv har vakt til live ettertrykkelig til jorden, i sin egenskap av sirkulasjonsmiddel. Ved de første tegn på stagnasjon skrumper kreditten inn, lar varebyttet i stikken akkurat når den hadde vært nødvendig, viser seg som virknings- og formålsløs hvor den ennå frambys, og reduserer dermed under krisa evnen til konsumpsjon til et minimum.
I tillegg til disse to viktigste resultater har kreditten en rekke andre virkninger på kriseutviklingen. Den er ikke bare et teknisk hjelpemiddel som gir en kapitalist disposisjonsrett over fremmed kapital, men den oppmuntrer ham samtidig til dristig og hensynsløs bruk av den fremmede eiendom, altså til risikable spekulasjoner. Den skjerper ikke bare krisa fordi den er et lumsk sirkulasjonsmiddel, men den påskynder krisens utbrudd og dens spredning, idet den omdanner hele sirkulasjonen til et ytterst komplisert og kunstig maskineri med et minimum av metallpenger som reelt grunnlag. Dermed fører den ved den minste foranledning til en forstyrrelse av dette maskineri.
Dermed er kreditten tvert imot en særdeles mektig faktor til å skape kriser, og er langt fra å være et middel til å fjerne eller til å mildne krisene. Og det kan heller ikke være annerledes. Kredittens spesifikke funksjon består jo helt generelt i at den fjerner den siste rest av stabilitet fra alle kapitalistiske forhold og skaper overalt størst mulig elastisitet. Kreditten gjør alle kapitalistiske muligheter i høyeste grad elastiske, relative og sårbare. At krisene, som ikke er noe annet enn det periodiske sammenstøt mellom innbyrdes motstridende muligheter i den kapitalistiske økonomi, på den måten blir påskyndet og skjerpet. Dette skulle ligge klart i dagen.»
Dette er et kort utdrag. Les hele kapitlet i boka til Rosa Luxemburg.
Les også: Mordet på Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht minnes i Berlin