Faglig
- Detaljer
- Av: Redaksjonen
- Kategori: Faglig
- Detaljer
- Av: J. St.
- Kategori: Faglig
Takk til hotell- og restaurantarbeiderne!
Natt til 17. mai fikk Norsk Hotell- og Restaurantarbeiderforbund (HRAF) gjennomslag for sine hovedkrav når det gjaldt tillegg for ubekvem arbeidstid. Det skjedde etter fem uker i streik, der motparten NHO og HSF sto steilt på sine prinsipper om mer «fleksibilitet». I stedet fikk de seg en på trynet: HRAF greide ikke bare å øke kronetilleggene, men også å utvide natta med en time. Resultatet av uravstemninga vil foreligge den 7. juni.
HRAF har vært i harde kamper flere ganger de siste åra, og har på mange måter gått i spiss for hele fagbevegelsen. Ved årets oppgjør skilte forbundet seg ut ved å stille offensive krav (økt betaling for skift og overtid), mens de fleste andre forbundene førte en defensiv kamp imot NHOs forsøk på å uthule normalarbeidsdagen. Etter hvert forsto stadig flere at hotell- og restaturantarbeiderne førte en kamp på vegne av alle, der et nederlag kunne få farlige konsekvenser for alle fagorganiserte. Derfor strømmet også støtten inn til HRAFs slunkne streikekasse. NKF ga en million kroner, Handel og Kontor en halv million, Transport 250.000 osv. Målt per medlem var det Norsk Lokomotivmannsforbund som gravde dypest i lommene. Også YS-forbundet Prifo ga 10.000 kroner, og viste konkret solidaritet under streiken.
Skammelig fra Fellesforbundet
Det rikeste av alle LO-forbund, Fellesforbundet, skilte seg derimot ut i motsatt retning. Fellesforbundet, som omfatter store deler av industrien samt byggfagene, ytte ikke så mye som ei krone til kollegene i Hotell- og restaurant. Og det etter at eget oppgjør allerede var i havn. Forbundsleder Kjell Bjørndalen «begrunnet» dette standpunktet med at det dreide seg om et forbundsvist oppgjør. Ifølge Bjørndalens logikk betyr forbundsvise oppgjør at ethvert forbund må seile sin egen sjø, og ikke kan forvente solidaritet fra resten av fagbevegelsen! Klubber og foreninger i Fellesforbundet, hvorav flere støttet de streikende fra egne foreningskasser, bør sørge for at Bjørndalen og den øvrige forbundsledelsen blir tatt i skole for denne hårreisende holdninga. Var Bjørndalen mest redd for at hotell- og restaurantarbeiderne skulle greie å tilkjempe seg en bedre avtale enn den malen som var lagt av Fellesforbundet i forhandlingene med NHO?
NAVO har gitt bedre forhandlingsposisjon
I år har mer enn 150.000 fagorganiserte i bedrifter med en eller annen offentlig tilknytning for første gang hatt reell streikerett, etter at de har kommet over i NAVO-området. Som vi vi skrev tidligere i vår vil «overgangen til NAVO på mange måter styrke streikevåpenet og gi større innflytelse og makt på egne tariffavtaler» der det finnes et aktivt grunnplan. (Se artikkelen om NAVO fra Revolusjon nr. 24) Det har også blitt resultatet for eksempel innenfor NSB og i helseforetakene. Postkom er derimot et unntak, som har servert medlemmene et såpass dårlig resultat at ingen bør bli overrasket om det blir nedstemt.
Historisk bra oppgjør?
Årets tariffoppgjør blir framstilt som fryktelig dyrt for arbeidskjøperne og tilsvarende lukrativt for de fagorganiserte. Dette er langt på vei en myte som kapitalen, men også ledelsen i flere forbund, har interesse av blir stående som en vedtatt sannhet. Isolert sett er de fleste tillegget gunstige i forhold til ei offisiell prisstigning på 0,5 prosent siste år. Men disse 0,5 prosentene framkommer ikke minst på bakgrunn av momsreduksjonen på matvarer fra 1. juli i fjor. En 12-måneders statistikk vil derfor se ganske annerledes ut i august enn den gjorde i april 2002. Lavere priser på mat og strøm er hovedårsaken til de lave indekstallene. Imidlertid har boutgiftene sjelden eller aldri vært høyere enn nå, og det samme gjelder de reelle lånekostnadene. For de fleste er boutgiftene langt større enn utgiftene til mat og klær.
De som har fått 5-6 prosent i tillegg (minus «overheng») kan være fornøyd med at ramma ble sprengt. Men mange har fått langt lavere tillegg. Et lønnsoppgjør som virkelig tar høyde for det som rammer lommebøkene til arbeidsfolk flest, og i særdeleshet de unge og nyetablerte, burde ligget på 6-7 prosent. Det er nemlig hva den reelle lånerenta ligger på i dag. Og allerede nå rasler det «politisk fristilte» Norges Bank med sablene. Økonomene forventer kraftige renteøkninger utover sommeren, for å forhindre «kjøpefesten» – som i utgangspunktet er lånefinansiert fordi husholdningene opparbeider stadig større gjeld.
- Detaljer
- Av: Korrespondent
- Kategori: Faglig
Det var innkalt til møte i et større norsk konsern, og en rekke av fagforeningene var representert – også de berørte forbundene. Her var ikke bare DNA-pamper, men også tillitsvalgte med tilhørighet rundt SV, RV og AKP.
Dagsorden var viktig nok: planer om nedbemanning og oppsigelser i en del av konsernet.
- Detaljer
- Kategori: Faglig
Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon ble stiftet 1. april 1899. Hensikten var å samle den organiserte arbeiderklassen i en felles faglig organisasjon.
Viktige saker de første årene var foruten arbeidernes lønninger, deres arbeidstid og feriekravet, kampen om forhandlingsretten og kampen mot voldgift. Statens stadige inngripen i klassekampen ble en av de viktigste kampsakene for Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (AFL – seinere bare LO).
Mot voldgift, for streikerett
Det var i den første perioden mange streikekamper som rettet seg mot voldgift og for forhandlingsretten. Dette er verdt å merke seg i lys av hvordan dagens Loledere opptrer som arbeidskjøpernes løpegutter i spørsmål om både forhandlingsrett (Arbeidsrettsrådets innstilling), voldgift (som idag blir kalt tvungen lønnsnemnd) og ellers som en aktiv del av et korporativt statsapparat.
Etableringen av LO var en seier for arbeiderklassen for å få etablert landsomfattende tariffavtaler, kampen for 8-timers arbeidsdag og et redskap for å få samordnet kampen mot arbeidskjøperne. Medlemstallet vokste da også fra noen få tusen til over hundre tusen på noen få tiår.
Under reformismens kontroll
Sjøl om LO i de første årene førte en aktiv klassekamp, har ledelsen nesten hele tiden vært under reformismens kontroll. Dette kom blant annet fram under store streikekamper som Jernstreiken i 1923-24 og bygningsarbeiderstreiken i 1928. Men det virkelige vendepunktet kom med det historiske klassekompromisset (og klasseforræderiet) i forbindelse med Hovedavtalen i 30-åra; samtidig med at DNA for første gang inntok regjeringskontorene.
Et vedheng til statsmakta
All mulig tvil om klassekarakteren til LO-ledelsen og fagbyråkratiet ble feid til side etter annen verdenskrig. DNA-ledelsen inkorporerte LO mer og mer inn i det kapitalistiske statsapparatet. LO-apparatet ble med hender og føtter bundet til stat og regjering, som det viste seg gjennom lønnsstoppen som varte til utpå femtitallet. LO-toppene satt den ene dagen i regjering, for så å sitte i styrer og generalforsamlinger i industri og næringsliv den andre. Dette systemet har den reformistiske LO-ledelsen og DNA systematisk bygd ut og gjort så fagapparatet i dag er en del av borgerskapets maktapparat. LO kan i dag ikke gjøres om til en kamporganisasjon. Overvåking og forfølgelse Under den kalde krigen ble LO aktivt brukt til å overvåke kommunister og venstreorienterte.
Under ledelse av Konrad Nordhal og Tor Aspengren skulle LO renses for kampvillige og kommunistiske tillitsvalgte. Overvåkning, bakvaskelse og forfølgelse ble dagligdags, og er grundig dokumentert av blant annet Lund-kommisjonen. Overvåking og forfølgelse av venstreorienterte er det svarteste kapitlet i LOs historie. En aktivitet som det er all grunn til å tro fortsetter.
Kampkrafta fins på grunnplanet
Til tross for LO-ledelsens svik er det først og fremst i LO arbeiderklassen er organisert, derfor er det viktig å reise kampkraften i klubber og foreninger hvor det er medlemmene som bestemmer. Det er fullt mulig for grunnplanet å føre en kamplinje på både det økonomiske og politiske planet. Slik kan fagorganiserte presse toppene i riktig retning, men LO-ledelsen og deres korporative system kan aldri bli et redskap for arbeiderklassens kamp. Tilkjempa tariffavtaler og faglige rettigheter må forsvares og utvides gjennom aktiv klassekamp på grunnplanet. Klassekamp mot klassefienden må nødvendigvis føres nedenfra og ofte i konfrontasjon med LO-pampene.
Fra Revolusjon nr. 16 1•1999
Kort kronologi |
|
| 1899 |
• Arbeidernes Faglige landsorganisasjon stiftet |
| 1916 | • Streiker mot forslag til voldgiftslov |
| 1918 | • Åttetimersdagen innføres etter årelang kamp |
| 1927 | • Arbeidstvistloven |
| 1928 | • Bygningsarbeiderstreiken trosser loven |
| 1935 | • Hovedavtalen mellom LO og NAF (nå NHO) |
| 1978 | • LO støtter lønnsstopp |
- Detaljer
- Av: J. St.
- Kategori: Faglig
Hovedavtalen har eksistert i over 60 år. Den har vært en hjørnestein for den sosialdemokratiske klassesamarbeidsideologien som har satt djupe spor i det norske samfunnet, og langt på vei gjort fagorganisasjonen til et våpen – mot de fagorganiserte.
Med Hovedavtalen av 1935 oppnådde kapitalen en kraftigere knebling av fagbevegelsen enn noen borgerlige regjeringer hadde vært i stand til. Til gjengjeld fikk Hornsrud og Nygaardsvold smake på regjeringsmakt. Klassesamarbeidet var blitt institusjonalisert – og har vært det siden. Mens de mest reaksjonære på borgerlig side hylte og bar seg, forsto de mer framsynte borgerne at sosialdemokratisk klassesamarbeidspolitikk passet som hånd i hanske med framtidsstrategien for en dengang lite utvikla norsk kapitalisme. Dessuten var det en nødvendig forsvarsstrategi for å verne den norske kapitalismen mot bølgen av revolusjonær smitte fra vår nabo Sovjetunionen.
