Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon ble stiftet 1. april 1899. Hensikten var å samle den organiserte arbeiderklassen i en felles faglig organisasjon.
Viktige saker de første årene var foruten arbeidernes lønninger, deres arbeidstid og feriekravet, kampen om forhandlingsretten og kampen mot voldgift. Statens stadige inngripen i klassekampen ble en av de viktigste kampsakene for Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (AFL – seinere bare LO).
Mot voldgift, for streikerett
Det var i den første perioden mange streikekamper som rettet seg mot voldgift og for forhandlingsretten. Dette er verdt å merke seg i lys av hvordan dagens Loledere opptrer som arbeidskjøpernes løpegutter i spørsmål om både forhandlingsrett (Arbeidsrettsrådets innstilling), voldgift (som idag blir kalt tvungen lønnsnemnd) og ellers som en aktiv del av et korporativt statsapparat.
Etableringen av LO var en seier for arbeiderklassen for å få etablert landsomfattende tariffavtaler, kampen for 8-timers arbeidsdag og et redskap for å få samordnet kampen mot arbeidskjøperne. Medlemstallet vokste da også fra noen få tusen til over hundre tusen på noen få tiår.
Under reformismens kontroll
Sjøl om LO i de første årene førte en aktiv klassekamp, har ledelsen nesten hele tiden vært under reformismens kontroll. Dette kom blant annet fram under store streikekamper som Jernstreiken i 1923-24 og bygningsarbeiderstreiken i 1928. Men det virkelige vendepunktet kom med det historiske klassekompromisset (og klasseforræderiet) i forbindelse med Hovedavtalen i 30-åra; samtidig med at DNA for første gang inntok regjeringskontorene.
Et vedheng til statsmakta
All mulig tvil om klassekarakteren til LO-ledelsen og fagbyråkratiet ble feid til side etter annen verdenskrig. DNA-ledelsen inkorporerte LO mer og mer inn i det kapitalistiske statsapparatet. LO-apparatet ble med hender og føtter bundet til stat og regjering, som det viste seg gjennom lønnsstoppen som varte til utpå femtitallet. LO-toppene satt den ene dagen i regjering, for så å sitte i styrer og generalforsamlinger i industri og næringsliv den andre. Dette systemet har den reformistiske LO-ledelsen og DNA systematisk bygd ut og gjort så fagapparatet i dag er en del av borgerskapets maktapparat. LO kan i dag ikke gjøres om til en kamporganisasjon. Overvåking og forfølgelse Under den kalde krigen ble LO aktivt brukt til å overvåke kommunister og venstreorienterte.
Under ledelse av Konrad Nordhal og Tor Aspengren skulle LO renses for kampvillige og kommunistiske tillitsvalgte. Overvåkning, bakvaskelse og forfølgelse ble dagligdags, og er grundig dokumentert av blant annet Lund-kommisjonen. Overvåking og forfølgelse av venstreorienterte er det svarteste kapitlet i LOs historie. En aktivitet som det er all grunn til å tro fortsetter.
Kampkrafta fins på grunnplanet
Til tross for LO-ledelsens svik er det først og fremst i LO arbeiderklassen er organisert, derfor er det viktig å reise kampkraften i klubber og foreninger hvor det er medlemmene som bestemmer. Det er fullt mulig for grunnplanet å føre en kamplinje på både det økonomiske og politiske planet. Slik kan fagorganiserte presse toppene i riktig retning, men LO-ledelsen og deres korporative system kan aldri bli et redskap for arbeiderklassens kamp. Tilkjempa tariffavtaler og faglige rettigheter må forsvares og utvides gjennom aktiv klassekamp på grunnplanet. Klassekamp mot klassefienden må nødvendigvis føres nedenfra og ofte i konfrontasjon med LO-pampene.
Fra Revolusjon nr. 16 1•1999
Kort kronologi |
|
| 1899 |
• Arbeidernes Faglige landsorganisasjon stiftet |
| 1916 | • Streiker mot forslag til voldgiftslov |
| 1918 | • Åttetimersdagen innføres etter årelang kamp |
| 1927 | • Arbeidstvistloven |
| 1928 | • Bygningsarbeiderstreiken trosser loven |
| 1935 | • Hovedavtalen mellom LO og NAF (nå NHO) |
| 1978 | • LO støtter lønnsstopp |
