President Emmanuel Macron gjør alvor av å sende soldater til Ukraina. Det betyr en livsfarlig eskalering av krigen.
Macron har de siste månedene forsøkt å være den tøffeste i EU-klassen. I februar «lufta» han tanken om å intervenere direkte i Ukraina. Den offisielle NATO-linja har vært å holde NATO-tropper ute av landet for ikke å invitere til direkte konfrontasjon med Russland.
Det er samtidig en offentlig hemmelighet at hundrevis av rådgivere og spesialister fra vestlige stater opererer inne i Ukraina ved siden av en rekke frivillige frontkjempere, noen av dem fra Norge. Etter Macrons utspill i vinter, holdt Jens Stoltenberg døra på gløtt for at NATO-land enkeltvis kunne sende soldater, samtidig som han avviste troppeintervensjon i NATO-regi.
1500 legionærer
Frankrike sender i første omgang 100 spesialister på artilleri og etterretning, ifølge den vanligvis velinformerte analytikeren Stephen Bryen. Disse utgjør bare første pulje av til sammen 1500 mann fra Fremmedlegionens 3. regiment med destinasjon Ukraina. Fikenbladet til Macron er at den franske Fremmedlegionen består av mer eller mindre «anonyme» soldater fra andre land. Bare offiserene er franske.
Beslutningen handler neppe bare om Ukraina og forsøk på å vise europeisk «autonomi» overfor USA. Macron er også rasende fordi franske styrker, deriblant Fremmedlegionen, er blitt pressa ut av en rekke vest-afrikanske land. Til gjengjeld har den russiske imperialismen og dens leiesoldater, tidligere kjent som Wagner, skjøvet fram sine posisjoner i Mali, Burkina Faso og Niger på den franske imperialismens bekostning.
Provokasjon ved fronten
Fremmedlegionærene skal allerede være sendt til Slovjansk, som ligger helt opp mot frontlinja i det østlige Ukraina. I russiske øyne vil dette framstå som en åpenbar provokasjon. Når Frankrike velger å involvere seg direkte i krigen, er fremmedlegionærene legitime mål. Neste spørsmål er da om et russisk angrep på legionærene kan utløse NATO-paktens artikkel 5. Det kan Frankrike neppe kreve så lenge intervensjonen ikke er klarert med NATO. Derimot kan andre NATO-land «velge» å komme Frankrike til unnsetning på egen hånd.
Hvordan Russland vil se på at tropper fra et NATO-land involverer seg direkte i Ukraina, gjenstår å se. Andre NATO-stater vil følge utviklinga med argusøyne. Hvis ikke Russland reagerer svært kontant, kan vi forvente at også Norge forsøker å involvere seg i denne «skjebnekampen i vår tid», som utenriksminister Espen Barth Eide kaller denne eskalerende imperialistiske krigen om innflytelsessfærer. Hvis Norge går til et sånt skritt, vil det i første omgang trolig skje i form av for eksempel et sanitetskompani, som naturligvis vil framstilles som et reint «humanitært» bidrag til den ukrainske fronten.
Krigens inter-imperialistiske karakter
Det som vinteren 2022 kunne beskrives som en ukrainsk forsvarskrig, har for lengst endret karakter til en imperialistisk krig mellom Russland og den vestlige blokken. Når Frankrike blir en reell krigsaktør i Ukraina burde dette være rimelig åpenbart, også for de mest naive.
Kampen mot ethvert norsk bidrag til denne reaksjonære krigen må trappes opp. Alternativet er at vi med åpne øyne går inn i det som kan utvikle seg til en tredje verdenskrig.