28 mai 2024

Abonnér for kr 150,–

Vipps til 114366 eller bruk betalingskort

Generalmajor Abdolrahim Mousavi advarer USA mot å blande seg inn etter det iranske straffeangrepet mot Israel. Foto: CC 4.0 BY Tasnim News AgencyGeneralmajor Abdolrahim Mousavi advarer USA mot å blande seg inn etter det iranske straffeangrepet mot Israel. Kreditering: CC 4.0 BY Tasnim News Agency

Natt til 14. april sendte Iran mer enn 300 droner og missiler mot mål i Israel. Det innevarsler en ny og farlig fase i det som til nå har vært en langvarig lavintensiv krig.

Aldri før har den islamske republikken gått til direkte militært angrep på sioniststaten fra eget territorium. Angrepet var et varsla svar på Israels bombing av den iranske ambassaden i Damaskus for noen uker tilbake; en grov krenkelse av internasjonal lov mot to land på én gang.

Israel har gjennom flere år nesten ukentlig beskutt mål og utpekte individer i Syria uten at det såkalte verdenssamfunnet har løftet et øyelokk. Men dette er første gang iransk territorium i form av et ambassadeanlegg er truffet. 16 mennesker ble drept, blant dem flere generaler og andre høyere offiserer i den iranske revolusjonsgarden.

Kalkulert risiko

Iran gjorde det tidlig klart at angrepet på ambassaden ville bli gjengjeldt. Det overraskende er det store omfanget av den militære operasjonen i form av droner, krysserraketter og ballistiske missiler. Antallet overgår langt det vi har sett i Ukraina. Teheran har nøye forhåndskalkulert risikoen og mener å ha tatt sine forholdsregler.

Forut for angrepet hadde Teheran varsla Washington om tidspunktet for lansering av angrepet, trolig også om omfanget og størrelsen på sprengladningene. Nabolanda – og indirekte også Israel – fikk 72 timers forhåndsvarsel. Ettersom missilene i tillegg ville bruke to timer på å nå sine mål, hadde USA og Israel god tid til å mobilisere rakettforsvarene sine.

Israel hevder at «99 prosent» av missilene ble skutt ned. Likevel er det klart at flere droner og missiler traff militære mål, blant annet flybasen Nevatim. Israel har lagt lokk på informasjon om skadeomfanget. Mange av rakettene og dronene ble skutt ned av marinefartøyer og fly fra USA, Storbritannia og Frankrike. Også jordansk luftvern ble brukt.

I forhold til den store skalaen angrepet hadde, var det lite vellykka militært sett. Iran fikk demonstrert sine militære kapasiteter, mens Israel og USA med støttespillere fikk vist sin effektivitet i å forsvare Israel mot luftangrep. Men det kommer neppe som en overraskelse på Iran at Israels og Vestens avanserte luftvern og jagerfly som F-35 er effektive. Om ikke annet, fikk de bekrefta sine antakelser.

Araberland blottstilt

De politiske målene er mye viktigere: Iran, sammen med Ansarallah (houthiene i Jemen) og Hezbollah i Libanon, viser seg i handling fram for hele den arabiske verden som de eneste som militært trosser sioniststaten ved siden av det kjempende palestinske folket.

De reaksjonære arabiske regimene blir avkledd som sioniststatens støttespillere bak all deres pro-palestinske retorikk. Jordan stilte sitt luftrom til disposisjon for Israel. Saudi-Arabia har bistått USA og Israel på andre måter. De langsiktige følgene dette kan få i den arabiske opinionen, er vanskelig å overskue. Når Israel og Vesten fornøyd konstaterer at araberstater for første gang har tatt del i det militære forsvaret av staten Israel, kan de ha forregnet seg. De arabiske massene, likegyldig om de er sunni- eller sjiamuslimer, vil neppe kjøpe narrativet fra regimene i Riyadh og Kairo om at Iran er en større trussel enn sioniststaten Israel. Spesielt ikke i lys av masseslakten som daglig pågår i Gaza.

Det lite populære presteregimet i Teheran har på sin side vist handlekraft og dermed styrka sin oppslutning innenrikspolitisk og samtidig markert seg som regional stormakt. Sjøl om mange palestinere gleder seg over at Israel får smake sin egen medisin, frykter de samtidig for at det internasjonale fokuset vendes vekk fra Gaza og mot Iran.

Eskalering i sikte

Det store spørsmålet er nå hva statsminister Netanyahu finner på. Han har lenge forsøkt å provosere fram en storkrig, for dermed å trekke USA direkte inn i et endelig oppgjør med Iran. Sånn sett er det iranske angrepet tilsynelatende en gavepakke for en israelsk statsminister som er forhatt på hjemmebane og som må forberede seg på en fengselscelle så snart han tvinges til å gi fra seg statsministertaburetten.

Men et storstilt israelsk angrep på Iran vil uansett måtte klareres og koordineres med USA.

President Joe Biden er i alvorlig knipe og trenger alt han kan få av oppkvikkende medisiner. Skal han og USA ta sjansen på en «fullskala» krig i Midtøsten i et valgår for å redde skinnet til en uregjerlig lystmorder som Netanyahu? Hva betyr dette for amerikanske baser og tusener av soldater (ulovlig) utplassert i Syria og Irak? USA er allerede i ferd med å miste grepet på flere av de regionale aktørene i Midtøsten. Tyrkia, Pakistan og Saudi-Arabia er nøkkelstater og operasjonsbaser ved en eventuell krig mot Iran. Ingen av dem lystrer USA ubetinget, slik de gjorde før.

Beregningene som er gjort i Teheran går åpenbart ut på at USA ikke tør ta sjansen, og at det israelske hevntoktet vil bli begrenset. Det er en risikokalkyle som kan være riktig, hvis en skal tro de offisielle signalene som kommer fra Washington.

Gjeldskrise i det kapitalistiske Kina
Storbyen Guangzhou. Illustrasjonsfoto: Huramaul fra Pixabay Et av verdens største...
Les videre
Strømopprøret: Et rop om planøkonomi
Industriaksjonen, Nei til EU, Motvind Norge og andre krefter står sentralt i folkeopprøret mot...
Les videre
Kontinuerlig monopolisering i bank og finans
I norsk målestokk er Den norske Bank (DnB) en finanskjempe. Bankens oppkjøp av en brysom utfordrer...
Les videre
Fiktiv pengekapital og kryptovaluta
For mange framstår kryptofenomenet som mystisk og nesten uvirkelig. Vi tar en nærmere titt bakom...
Les videre
Finanskapitalen setter den globale politiske...
Lenins definisjon av imperialisme blir bekreftet til overmål når man observerer størrelsen og...
Les videre