23 april 2024

Abonnér for kr 150,–

Vipps til 114366 eller bruk betalingskort

Salvador AllendeSalvador Allende var en heltemodig president. Hans store feil var at han trodde borgerskapet og de reaksjonære frivillig ville gi avkall på makta si.

Det fascistiske Chile ble et skoleeksempel på blodbadet illusjoner om fredelig overgang til sosialismen kan føre til.

Den 11. september var det 50 år siden general Augusto Pinochet gjennomførte kuppet mot den progressive Unidad Popular-regjeringa og drepte den progressive presidenten Salvador Allende. Kuppet skjedde etter en destabiliseringsoperasjon i regi av CIA, med generaler opplært på diktatorskolen School of the Americas, nå omdøpt til Fort Moore (Benning) i Georgia. Det er for øvrig samme «skolen» som har trent offiserer som står bak ni kuppforsøk i Vest-Afrika de siste tre åra, nå sist i Niger.

Nyliberalt skrekkvelde

I 17 år etter kuppet var Chile åsted for et fascistisk skrekkvelde. Titusener av mennesker ble internert, torturert og drept bare på mistanke om at de var «marxister» eller progressive demokrater. To hundre tusen ble tvunget i eksil, av en befolkning på drøye ti millioner. Fascismens Chile ga også en annen lærdom: Fascistisk statsmakt og økonomisk liberalisme – som borgerskapet liker å framholde som motpoler – går sammen som hånd i hanske.

Chile var det første store eksperimentlandet for nyliberalismen

Augosto Pinochet var en disippel av The Chicago Boys og liberalisten Milton Friedman, og fascismens Chile var det første store og «suksessrike» eksperimentlandet for nyliberalismen. Derfor fant også Pinochet og Margaret Thatcher i Storbritannia tonen. Chile hadde, i likhet med Norge, lange demokratiske tradisjoner. Salvador Allende trodde det var mulig å omforme det borgerlige statsmaskineriet, men uten å rokke ved sjølve statsmaktas fundament. Statsbyråkratiet og de administrative organer ble ikke omdannet, og generalene kontrollerte fortsatt hæren. Det ble heller ikke bygd opp noen motmakt i form av en væpna arbeiderklasse. Resultatet ble et fascistisk blodbad i 1973, et blodbad som bøddelen Augusto Pinochet aldri blei stilt til ansvar for.

Nasjonalisering

Den progressive regjeringa rettet harde slag mot det lokale oligarkiet og de amerikanske monopolene som satt på alle nøkkelposisjonene i landet. Under Allendes ledelse sloss det chilenske folket for jordreformen, de kjempet for nasjonaliseringa av utenlandske selskaper, for demokratisering av landet og for frigjøring av Chile fra USAs innflytelse. Allende ga kraftig støtte til de anti-imperialistiske frigjøringsbevegelsene i Latin-Amerika og Chile var et fristed for frihetskjempere som ble forfulgt av de latinamerikanske gorillaregimene. Allende stilte seg fullt ut solidarisk med kampen til det vietnamesiske, kambodsjanske, palestinske og andre folk. Alt dette var utålelig for de store jordeierne og for de amerikanske monopolene. De reaksjonære kreftene likviderte regjeringsmedlemmer, funksjonærer i regjeringspartiene og vanlige tjenestemenn. Den oppildnet til og dirigerte de kontrarevolusjonære streikene til lastebileierne, butikkeiere, leger og andre småborgerlige lag. Flere CIA-planer for å velte den lovlige regjeringa ble avslørt i forkant av militærkuppet den 11. september 1973.

De reaksjonære tyr til vold

Disse angrepene fra den innenlandske og utenlandske reaksjonen ville ha vært tilstrekkelige til å utløse alarmen og få Allende til å tenke seg om. Den grunnleggende loven for enhver revolusjon er at kontrarevolusjonær vold må møtes med revolusjonær vold. Men president Allende foretok seg ingenting, han handlet ikke. Det var ikke fordi han mangla idealer eller personlig mot. Sitt mot beviste han helt til det siste. Allende trodde på rettferdighetens og sosialismens sak og var villig til å dø for den. Men han trodde også at han med fornuft kunne overtale de reaksjonære kreftene og få dem til å oppgi sin aktivitet og til godvillig å gi avkall på sin gamle posisjoner og privilegier.

I Chile trodde man på at de relativt langvarig etablerte demokratiske tradisjonene, parlamentet, den legale virksomheten til politiske partier, eksistensen av ei fri presse osv. var et uoverstigelig hinder for enhver reaksjonær kraft som måtte forsøke seg på å gripe makta ved hjelp av voldsbruk. Virkeligheten beviste det motsatte. Statskuppet fra høyrekreftene viste at borgerskapet kan akseptere visse friheter akkurat så lenge disse ikke krenker dets grunnleggende interesser. Men når det ser at disse interessene er truet, bryr borgerskapet seg ikke lenger om etikk.

Gjeldskrise i det kapitalistiske Kina
Storbyen Guangzhou. Illustrasjonsfoto: Huramaul fra Pixabay Et av verdens største...
Les videre
Strømopprøret: Et rop om planøkonomi
Industriaksjonen, Nei til EU, Motvind Norge og andre krefter står sentralt i folkeopprøret mot...
Les videre
Kontinuerlig monopolisering i bank og finans
I norsk målestokk er Den norske Bank (DnB) en finanskjempe. Bankens oppkjøp av en brysom utfordrer...
Les videre
Fiktiv pengekapital og kryptovaluta
For mange framstår kryptofenomenet som mystisk og nesten uvirkelig. Vi tar en nærmere titt bakom...
Les videre
Finanskapitalen setter den globale politiske...
Lenins definisjon av imperialisme blir bekreftet til overmål når man observerer størrelsen og...
Les videre