Nordahl Grieg (1902–1943)

Nordahl Grieg er anerkjent som en av de store i norsk litteraturhistorie, men han var omstridt mens han levde – fordi han var kommunist og ikke la skjul på det. Han blei født i Bergen i 1902 og gjorde tidlig inntrykk som en lyriker, dramatiker og romanforfatter med en samfunnskritisk holdning – særlig etter romanen Skibet gaar videre (1924), der han skildrer de uverdige forholda som norske sjøfolk levde under.

Men det var det som er blitt kalt Griegs «møte med kommunismen» som frigjorde nye sider ved hans talent. I 1932-1934 oppholdt han seg i Moskva og var vitne til den storslåtte innsatsen i bygginga av sosialismen, på det økonomiske, politiske og ikke minst på det kulturelle området.

Griegs politiske forfatterskap

Etter hjemkomsten utga han skuespillet Vår ære og vår makt (1935), et krast angrep på norske skipsrederes brutale utbytting av sjøfolk under første verdenskrig. Trass i at sterke krefter forsøkte å stanse oppførelsen av stykket, blei forestillingen en stor suksess. I 1937 kom Nederlaget, som handler om Pariserkommunen, der Grieg prøver å finne årsaker til at dette forsøket på en proletarisk revolusjon leid nederlag.

I den store romanen Ung må verden ennu være (1938) ga Grieg et nærbilde av samtidas internasjonale politiske liv, der truende krigsskyer var i ferd med å samle seg. Krigsfaren  og trusselen fra fascismen var et hovedtema for Nordahl Grieg i 30-åra. Han førte kampen mot alle reaksjonære krefter med stor kraft, konsekvens og utholdenhet – i foredrag, avisinnlegg og sitt eget tidsskrift, Veien frem. Det er ingen overdrivelse å si at Nordahl Grieg var den stemmen som sterkest advarte mot krig og fascisme i 30-åras Norge. Og under borgerkrigen i Spania arbeida han som krigskorrespondent der.

Da krigen kom til, deltok Nordahl Grieg i første frontlinje. Han var med på transporten av Norges Banks gullbeholdning nordover og derfra til England. Der fortsatte han kampen gjennom sin diktning, med en rekke krigsdikt som står som søyler i norsk litteratur. I 1943 var han som krigskorrespondent med på et bombetokt mot Berlin, og omkom da flyet han var om bord i, blei skutt ned.

Først omstridt – seinere omfavna

Den unge radikaleren og kommunisten Nordahl Grieg vek aldri tilbake for å ta opp brennbare emner i sitt forfatterskap, og han forsvarte Sovjetunionen og Stalin sjøl da oppstyret rundt Moskva-prosessene raste som verst. Han blei sjølsagt hata og angrepet av det reaksjonære borgerskapet.

Dette endra seg under krigen, da Grieg fikk heltestatus og blei hele det kjempende Norges stemme. Siden da har borgerskapet gått inn for å trykke ham til sitt bryst, ved å legge vekt på det patriotiske og nasjonale innholdet i krigsdikta. De kommunistiske holdningene var bare en «ungdomssynd» som han ikke rakk å angre på før han døde, er det blitt hevda.

Men det er ingenting som tyder på at Nordahl Grieg noen gang var på vei bort fra sin politiske overbevisning, sjøl om han ikke var medlem av det kommunistiske partiet. At krigsdikta hans var sterkt patriotiske, står ikke i noen motsetning til et kommunistisk grunnsyn. Han ville trolig vært enig i det Stalin sa noen år seinere – at når borgerskapet svikter nasjonen, må kommunistene overta forsvaret av den.

Derfor er Nordahl Griegs skrifter ikke bare levende og lesverdige den dag i dag – de snakker direkte til oss i ei tid som også er prega av fascismens frammarsj og imperialismens krigsforberedelser.

Til ungdommen