28 mai 2024

Abonnér for kr 150,–

Vipps til 114366 eller bruk betalingskort

John Heartfield viser Hitler som redskap og sprellemann for rustningsmonopolet Thyssen.John Heartfield viser Hitler som redskap og sprellemann for rustningsmonopolet Thyssen.

 Fra debatten mellom Jonas Bals og Jan R. Steinholt om fascismens vesen og hvilke krefter som kan og må bekjempe den, som har pågått i Klassekampens spalter i høst.

Jonas Bals må luke bedre i bakgården sin. I sitt tilsvar til meg 7. oktober blander han likt og ulikt. Bals hevder at italienske fascister hadde et «komplisert» forhold til de russiske bolsjevikene. Fortellingen er at det her forelå en slags gjensidig autoritær tiltrekningskraft.

Demagogen Mussolini hadde et «komplisert» og usammenhengende forhold til mange ting. Han sa for eksempel at «Fascismen er helt enig med Maynard Keynes, til tross for sistnevntes fremtredende posisjon som liberal. Faktisk kan Mr. Keynes’ utmerkede lille bok, The End of Laissez-Faire (1926), langt på vei tjene som en nyttig introduksjon til fascistisk økonomi».

Mange sosialdemokrater omfavner økonomen Keynes. Av dette kan vi ikke utlede at fascisten Mussolini hadde sosialdemokratiske tilbøyeligheter. Sosialdemokratiet ivrer for et institusjonalisert klassesamarbeid med trekk som minner om den korporative staten (trepartssamarbeidet). Men sosialdemokratiet er sjølsagt ikke dermed fascismens tvilling.

Antikommunisten Putin har aldri tilgitt bolsjevikene Lenin og Stalin for at Ukraina og en hel rekke andre nasjoner fikk status som sjølstendige sovjetrepublikker for hundre år siden. Putin er sjef for et russisk finansoligarki som hater bolsjevismen og drømmer om å gjenreise det tsar-russiske imperiet. Det finnes altså ingen linje fra Lenin og Stalin til imperialisten Putin.

Beklageligvis er det nødvendig å bruke plass på slike selvfølgeligheter, ettersom Bals har en hang til lettvint sirkelargumentasjon. Det gjelder også hans omgang med det tidligere Sovjetsamveldet – både før og etter at sosialismen der på 1960-tallet ble omskapt til imperialistisk statskapitalisme i rød skrud, ikke ulikt dagens Kina.

Skal vi lære av gamle kamper for ikke å gjøre samme feil om igjen, duger det ikke med omtrentligheter

Skal vi lære av gamle kamper for ikke å gjøre samme feil om igjen, duger det ikke med omtrentligheter og sirkelargumentasjon uten klasseperspektiv.

Arbeiderbevegelsen og venstresida har mange tistler i sin bakgård. Dette gjelder i høyere grad for sosialdemokratiet enn for kommunistene. Den store splittelsen i arbeiderbevegelsen var en følge av de sosialdemokratiske partienes støtte til krigspolitikken til sine respektive imperialistiske borgerskap under Første verdenskrig. Det skorter dessverre ikke på paralleller til venstresidas opptreden relatert til krigen som nå pågår i Europa.

Ledelsen i det tyske sosialdemokratiet (SPD) var veiryddere for de paramilitære frikorpsene i Weimarrepublikken, forløpere for brunskjortene i SA. SPD-lederen Ebert sørget for å sparke Berlins revolusjonære politimester Emil Eichorn, fordi han hadde nektet å løsne skudd mot streikende arbeidere. Novemberrevolusjonen i Tyskland 1918 ble druknet i blod da frikorpsene rykket inn i Berlin og massakrerte de revolusjonære, Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht inkludert, på ordre fra SPDs folkedeputerte for hæren, «blodhunden» Gustav Noske.

Komintern-lederen Georgi Dimitrov beskrev i 1935 fascismen som finanskapitalens åpne, terroristiske diktatur. Historien forteller oss at overgangen fra kapitalens borgerlige demokrati til borgerlig diktatur kan være glidende. I mitt forrige innlegg viste jeg til hvordan f.eks. Sverigedemokraterna og AfD i Tyskland blir stadig mer husvarme hos de liberale og konservative partiene, som Moderaterna i Sverige eller CSU i Bayern.

Fascismen som ideologi står ikke over klassene, den er kapitalens siste skanse. Det bidrar ikke til å styrke antifascismen dersom arbeiderbevegelsen overtar det ‘liberale’ borgerskapets begreper om «totalitære regimer», der klasseinnholdet tilsynelatende er irrelevant. For de borgerlige liberale er en «autoritær» fascisme langt å foretrekke framfor en revolusjonær arbeiderklasse som kan velte de bestående produksjonsforholdene. En overgangsform kan være et pluralistisk demokrati «væpnet til tennene», hvis vi skal følge Civitas resept.

Fagbevegelsen er i utgangspunktet antiautoritær, i den forstand at den utfordrer kapitalens overmakt og styringsrett. Men nettopp derfor er den samtidig autoritær, sett fra et liberalt og liberalistisk ståsted. Fagbevegelsen kjemper for monopol på salg av varen arbeidskraft. Også det er svært så autoritært, sett fra styrerommet til bedriftseierne. Sånt burde være gammelt nytt for Bals, som gammel bygningsarbeider og faglig organisator.

Jonas Bals har levert gode historiske analyser og beskrivelser av hvordan det norske borgerskapet og Aftenposten i mellomkrigstida førte iherdig kamp mot «jødebolsjevismen», som reine ekko av nazistenes propagandamaskineri.

Derfor er det synd at han videreformidler Civita-liberalistenes ideologiske klassevokabular, et vokabular som har til formål å splitte arbeiderklassen gjennom antikommunisme. Om det lykkes, svekkes arbeidernes enhetsfront mot fascismen. Det vi trenger, er å styrke den.

Steinholt er redaktør av tidsskriftet Revolusjon.
Dette tilsvaret sto først på trykk i Klassekampen 23. oktober 2023.

 

  Oversikt over debattinnleggene fra Bals og Steinholt. Utgangspunkt for debatten er Bals' kronikk 23. september (nederst i oversikten).

Gjeldskrise i det kapitalistiske Kina
Storbyen Guangzhou. Illustrasjonsfoto: Huramaul fra Pixabay Et av verdens største...
Les videre
Strømopprøret: Et rop om planøkonomi
Industriaksjonen, Nei til EU, Motvind Norge og andre krefter står sentralt i folkeopprøret mot...
Les videre
Kontinuerlig monopolisering i bank og finans
I norsk målestokk er Den norske Bank (DnB) en finanskjempe. Bankens oppkjøp av en brysom utfordrer...
Les videre
Fiktiv pengekapital og kryptovaluta
For mange framstår kryptofenomenet som mystisk og nesten uvirkelig. Vi tar en nærmere titt bakom...
Les videre
Finanskapitalen setter den globale politiske...
Lenins definisjon av imperialisme blir bekreftet til overmål når man observerer størrelsen og...
Les videre