Den herskende klassen i alle land har tatt grep for å gjenvinne kontrollen over hva folk skal få vite – og mene.
– Vi er i ferd med å miste kontroll over hva folk blir fortalt, uttalte Gro Harlem Brundtland i et intervju med Dagsavisen i desember 2018.
Fortvilelsen hennes var uttrykk for at det «opplyste» monopolborgerskapets politiske elite ikke kontrollerer informasjonsstrømmen i samme grad som før.
Herskerklassen tar grep
Den herskende klassen i alle land har tatt grep for å gjenvinne denne kontrollen. Fengslinga av Julian Assange og forfølgelsen av Edward Snowden skulle skremme enhver som sitter på kompromitterende informasjon om makthaverne.
Terrorlover tas nå i bruk mot fredelige Palestina-aktivister i Storbritannia. Mer generelle sensurtiltak har skutt fart siden Covid-pandemien og krigsutbruddet i Ukraina. Mark Zuckerberg skriver i et brev til medlemmer av justiskomiteen i Representantenes Hus at Biden-administrasjonen påla Facebook å sensurere informasjon om viruset og vaksinene. Zuckerberg sier nå at han angrer på at Facebook bøyde av for presset fra myndighetene.
EU har vedtatt lovgivning (DSA og DSM) som delegerer sensuroppgaven til sosiale medieplattformer og nettgiganter som Meta, Google osv. De som ikke bøyer av, trues med svære bøter og sanksjoner. Det pågår en heftig feide mellom EU-institusjonene og X (Twitter), etter at eieren Elon Musk har satt seg på bakbeina og nekter å inngå det han kaller en «ulovlig hemmelig avtale» om å sensurere plattformen i henhold til Digital Services Act (DSA).
Vil kodeknekke Telegram
Frankrike går et hakk lenger. Den stadig mer autoritære president Macron nøyer seg ikke med å nekte Den nye folkefronten å danne regjering etter at venstrekoalisjonen vant valget i sommer. Franske myndigheter har også arrestert grunnleggeren og eieren av meldingstjenesten Telegram, Pavel Durov. Påskuddet for fengslinga er at Telegram skal ha blitt bruk til hvitvasking, narkotikasalg og andre former for organisert kriminalitet.
Telegram brukes aktivt i dekning av kriger som pågår, og er svært populær både i Russland og Ukraina. Kanalen har en avansert kryptering som gjør at brukerne har følt seg relativt trygge, enten det er snakk om soldater som kritiserer egne offiserer eller politisk opposisjonelle.
Russiskfødte Durov har også fransk statsborgerskap. Han har lenge bodd i eksil, trolig fordi russiske myndigheter mener at meldingstjenesten er brukt av opposisjonelle og til å rekruttere jihadister ansvarlige for terroraksjoner i Russland.
Nå har russerne tilsynelatende snudd og retter hard kritikk mot arrestasjonen av Durov, noe Moskva mener skjedde på instruks fra Washington. Det siste er ikke usannsynlig. USA, Russland og Frankrike har til felles at de alle ønsker å skaffe seg tilgang til kryptografien som Durov så langt har skjermet om.
Norge følger resten
Norge har ikke i samme grad som EU stengt tilgangen til internasjonale og russiske nyhetskilder. Men meningskontrollen her til lands følger i samme spor.
I fjor kom endringer i Politiloven og Politiregisterloven som gir PST anledning til å lagre dataopplysninger fra allslags åpne kilder, som nettartikler, diskusjonsforum i sosiale medier, åpne registre, kommentarfelt og blogger i inntil 5 år – og på nærmere vilkår i 15 år.
Såkalte redaktørstyrte norske medier har i lengre tid forsøkt å gjenvinne sitt informasjonsmonopol. Faktisk.no er et prosjekt eid og finansiert av de største mediehusene som skal «faktasjekke» informasjon som bestrider myndighetenes offisielle versjon.
Faktisk.no har vært særlig ivrige etter å «bekrefte» myndighetenes versjon i kontroversielle spørsmål, for eksempel da det kokte som verst i strømdebatten og en mektig opinion var i ferd med å velte tilslutninga til EUs tredje energimarkedspakke.
Imidlertid har «faktasjekkerne» blamert seg såpass ofte at troverdigheten er i fritt fall. Seriøsiteten kan illustreres ved at sladderorganet Dagbladet er en av eierne. «Uavhengigheten» ble synliggjort da Faktisk-sjefen sjøl, Kristoffer Egeberg, plutselig meldte overgang – eller skal vi si opprykk – til PST.
Nytt sannhetsministerium
De samme aktørene har funnet ut at det trengs et nytt og mer omfattende sannhetsministerium. «VG og NRK går sammen i kampen mot falske nyheter», kunne NTB melde 28. august. Sammen skal de rydde i hva som er sant og ikke sant, heter det.
Intensjonen med et nytt senter er at det skal bli en del av den norske totalberedskapen og samarbeide tett med akademia, næringslivet, skoleverket, politi, forsvar og ulike organisasjoner. Inititiativet støttes av NHO, Redaktørforeningen og av Journalistlaget. Ønsket er å få 70 til 100 millioner budsjettkroner til prosjektet for å motvirke «uønsket påvirkning».
Her vil særlig Journalistlaget møte seg sjøl i døra. Med politiet og Forsvaret som tette samarbeidspartnere, hvordan kan da journalistene forholde seg kritisk til informasjon som plantes av Forsvarets etterretningstjeneste (E-tjenesten) og «samarbeidende tjenester» som CIA, NSA, MI6 eller Mossad?
Med rett til å juge
I totalberedskapens navn har E-tjenesten fått lovhjemmel til å lyve journalister og alle andre rett opp i trynet. I den nye loven om Etterretningstjenesten slås det fast i § 11-4 at «Etterretningstjenesten kan for å skjerme sine operasjoner benytte dekkstrukturer og uriktige, falske eller villedende identiteter, dokumenter og opplysninger, samt ta kontroll over, modifisere eller utplassere elektronisk utstyr».
Desinformasjon kan altså lovlig spres i befolkningen av de hemmelige tjenestene under falske identiteter. Men en vanlig borger som uforvarende eller bevisst sprer uriktig informasjon, er en samfunnsfiende.
Les også:
NATO-kritikk kan bli forbudt