Ekstremismen er så allestedsnærværende at den har fått status som «normal».
Først når vi skrur klokka en generasjon eller to år tilbake i tid, innser mange at det er det «normale» som er ekstremt.
La oss ta noen få eksempler, i tilfelle leseren ikke henger med.
– Bla opp noen tusenlapper, så går du forbi alle andre som venter på operasjon!
Sånt kunne du ikke ha sagt offentlig i 1975, uten å bli erklært for å være ekstrem og et egoistisk svin.
Men det kan du fint si i 2016. Ja, du kan markedsføre det med svære annonser og reklamespoter. Helt uten å bli stilt til veggs. Det er jo bra at noen får behandling, ikke sant?
Uten å bli stemplet som ekstremist og krigshisser kunne du i for eksempel 1975 heller ikke ha sagt dette:
– Norge skal sammen med allierte, med eller uten FN-mandat, sende spesialstyrker for å opprette demokrati og styrte regimer i andre land.
Det kan du fint si i 2016. Ja, du bør si det om du ikke skal bli mistenkeliggjort som samfunnsfiende.
Ikke en gang under den kalde krigen var det noen som skreik om å kutte handelen med Russland eller som fornektet Sovjetunionens avgjørende innsats i kampen mot Hitler-fascismen. Det ble heller ikke, iallfall ikke åpent, sagt at finnmarkingene er upålitelige og unasjonale fordi de ønsker et godt forhold til sine russiske naboer.
I 2016 er det comme il faut. Det er helt mainstream. PST nekter å dementere at finnmarkingene mistenkes for å være mer lojale mot Russland enn Norge!
Ei heller kunne du i 1975 ha sagt følgende og samtidig forvente å bli møtt med respekt:
– Hvis vi må ta imot flyktninger i nød, så vil vi i hvert fall ikke ha de som er sjuke. Og barn uten papirer må vi naturligvis sende ut av landet, slik at vi sender et tydelig signal!
Men i 2016 kan du fint si sånt. Det er helt mainstream. Særlig hvis du er politiker. Eller minister.
– Gamle og nye nazister, rasister og fascister må da få organisere seg og ytre seg fritt! Noe annet er udemokratisk!
Dette blir sagt daglig i og utenfor kommentarfeltene. Og fra regjeringskontorene. Også etter 22. juli 2011.
Du kunne jo ha forsøkt å si det offentlig i for eksempel år 1950.
Da ville du ha fått på kjeften som fortjent.