Foto: Knut Troim fra Unsplash
Torskekrisen er et politisk skapt resultat av en fiskeripolitikk som favoriserer kapital, trålere og banker på bekostning av fellesskapets ressurser og kystsamfunn. En omlegging til selektivt kyst- og fjordfiske er nødvendig for å gjenreise både fiskebestandene og demokratisk kontroll.
Norsk fiskerinæring står midt i den andre alvorlige torskekrisen på tretti år. Det er ikke mangel på kunnskap som har brakt oss hit, men en fiskeripolitikk som over tid har prioritert kapitalintensiv effektivisering framfor biologisk og økonomisk bærekraft. Resultatet er svekkede fiskebestander, ødelagt grunnrente og kystsamfunn som gradvis er tappet for arbeid, verdiskaping og framtidstro.
Fisken i norsk økonomisk sone er en felles naturressurs
Det er fullt mulig å komme seg ut av krisen. Men det forutsetter et politisk veivalg: bort fra trålbasert overfiske på umoden fisk, og over til et mer kystnært fiske med selektive redskaper og levering av ferskt råstoff til nærliggende fiskeindustri.
Grunnrenten – og hvorfor den forsvinner
Fisken i norsk økonomisk sone er en felles naturressurs. Den danner grunnlaget for fiskerinæringens grunnrente – den ekstra verdien som oppstår fordi tilgangen til ressursen er knapp og gratis gitt av naturen. Denne grunnrenten eksisterer bare så lenge ressursen forvaltes slik at fiskebestandene holdes på et nivå som gir høy og stabil avkastning over tid.
Når fisket rettes mot umoden fisk, før den har rukket å gyte, skjer det motsatte. Gytebestandene reduseres, rekrutteringen svekkes, og den samlede framtidige fangstmuligheten går ned. Den biologiske kapitalen forbrukes i stedet for å forvaltes.
Konsekvensene er tydelige:
- Fangst per innsats synker.
- Kostnadene øker.
- Lønnsomheten forvitrer.
- Ressursens evne til å skape varig økonomisk merverdi svekkes.
I stedet for å høste et stabilt overskudd fra en produktiv bestand, konkurrerer aktørene om en stadig mindre ressursbase. Dermed forsvinner den felles verdien som skulle tilfalle både næringen og samfunnet.
Bærekraftig forvaltning og høsting av moden fisk er derfor ikke bare et miljøhensyn. Det er en grunnleggende forutsetning for at fiskerinæringen skal kunne opprettholde og høste sin grunnrente i framtiden.
Fangst på umoden fisk er blitt et systemproblem
At fiskerinæringen i dag i stor grad fisker på umoden fisk, er ikke først og fremst et individuelt valg. Det er et systemisk resultat av økonomiske insentiver, teknologisk utvikling og sviktende forvaltning over tid. Økende fangstkapasitet, større fartøy og mer effektive redskaper har gjort det mulig å ta ut fisk tidligere i livssyklusen. Samtidig har kortsiktige hensyn og konkurranse om kvoter presset næringen til å realisere verdier raskt, i stedet for å la bestanden vokse og gi høyere avkastning senere.
Når gytebestandene svekkes, blir det biologiske grunnlaget for fisket gradvis mindre. For å opprettholde fangstvolum må næringen stadig lengre ned i aldersklassene. Over tid har dette skapt en selvforsterkende spiral der fangst på umoden fisk framstår som det eneste realistiske alternativet – ikke fordi det er lønnsomt på sikt, men fordi bestandene ikke lenger gir rom for et bærekraftig uttak.
Denne utviklingen er ikke naturgitt. Den er et resultat av politiske valg om fartøystruktur, redskapsbruk og fordeling av fiskerettigheter. Når problemet er systemisk, må også løsningen være systemisk.
Hvorfor en omlegging til kyst- og fjordfiske er nødvendig
En omlegging fra trålfiske til kyst- og fjordfiske med passive og utvelgende redskaper er ikke et nostalgisk tilbakeblikk, men en rasjonell tilpasning til biologiske, økonomiske og samfunnsmessige realiteter. Redskaper som line, garn og juksa gir langt bedre seleksjon enn bunntrål. De gjør det mulig å fiske på større og mer moden fisk, samtidig som små og umodne individer i langt større grad slipper unna. Dette styrker gytebestandene, bedrer rekrutteringen og øker den framtidige verdiskapingen i fiskeriene.
Kyst- og fjordfiske gir også høyere verdiskaping per kilo fanget fisk. Moden fisk har bedre kvalitet, høyere pris og gir større utbytte i videreforedling. Når fangsten leveres fersk til nærliggende landanlegg, skapes arbeidsplasser og lokal verdiskaping langs kysten, i stedet for at råstoff eksporteres ubearbeidet.
I tillegg har denne fiskeriformen et langt lavere klimaavtrykk. Mindre fartøy med passive redskaper bruker vesentlig mindre drivstoff per kilo fangst enn havgående trålere med bunnslepende redskap. En slik omlegging vil derfor redusere CO₂-utslippene uten omfattende kompensasjonsordninger, og gi reelle insentiver til energieffektiv drift.
Endelig gir kystnært fiskemulighet til å redusere overkapasitet og kapitalbinding i næringen. Kystflåten er langt mindre gjeldsbelastet enn trålflåten og tåler bedre svingninger i kvoter og bestandssituasjon. Ved å prioritere selektivt fiske på moden fisk kan innsatsen holdes nede, grunnrenten gjenopprettes og ressursene fordeles på flere hender. Dette er god ressursforvaltning – og god samfunnsøkonomi.
Trålpolitikken og forvekslingen av effektivitet og lønnsomhet
Til tross for dette har fiskeripolitikken i flere tiår beveget seg i motsatt retning. Strukturering og sammenslåing av kvoter har blitt framstilt som effektivisering, selv om resultatet ofte er høyere kostnader, større gjeld og svakere lønnsomhet.
Dette ble tydelig da fiskeriminister Cecilie Myrseth la fram Kvotemelding 2.0 i Tromsø i mai 2024. Hun slo fast at det ikke skal gjennomføres noen «revolusjon» i fiskeriene, og at struktureringen i flåten skal fortsette for å holde oppe effektiviseringen. Dermed ble det klart at myndighetene fortsatt forveksler teknisk effektivitet med økonomisk bærekraft.
Et særlig problematisk uttrykk for denne politikken er trålstigen, der rundt en tredel av totalkvoten av hvitfisk er sikret trålerne. Disse leverer i stor grad fangsten til utlandet for bearbeiding, og bidrar dermed direkte til å svekke hjemlig fiskeindustri – særlig i Finnmark.
Finnmark – et konsentrert bilde av konsekvensene
Det finnes fortsatt et konsesjonsdokument, som knytter en leveringspliktig trålkvote til Vardø. I 2024 ville kvoten kunne sikret fiskeribedriftene i Vardø 1 803 tonn torsk og 800 tonn hyse.
Til sammenligning var fartøykvoten i åpen gruppe i 2024 på rundt 12 tonn torsk.
Med rundt 100 fiskefartøy i Vardø, hvor 90 prosent er i åpen gruppe, tilsvarer den leveringspliktige kvoten om lag 150 kvoter i åpen gruppe.
Dette er ikke et lokalt avvik, men et mønster i hele Finnmark. Etter 20 år med feilslått fiskeripolitikk står fylket igjen med en marginalisert kystflåte, dramatisk fall i landinger og nedbygging av fiskeindustrien. En økning i kvotene til åpen gruppe fra 6,12 til 6,28 prosent monner knapt.
Fiskeriministeren har hjemmel i lovverket til å etablere en reell distriktskvoteordning basert på leveringspliktige kvoter som i dag i praksis er omgjort til tilbudsplikt. At dette ikke gjøres, er et politisk valg.
Overbelånt flåte og statlige subsidier
Den kapitalintensive strukturen har også skapt et alvorlig gjeldsproblem. Den samlede gjelden i norsk fiskerinæring anslås til rundt 60 milliarder kroner, hvor om lag halvparten kan knyttes til torskesektoren. Med dagens rentenivå gir dette årlige rentekostnader på over én milliard kroner. Rundt en fjerdedel av inntektene fra torsk går dermed direkte til bankene – før lønn, drivstoff, vedlikehold og skatt.
Dette er bakteppet for statens CO₂-kompensasjonsordning. I statsbudsjettet for 2026 er det satt av 640 millioner kroner til kompensasjon for økte drivstoffkostnader. Midlene fordeles etter fangstverdi, ikke etter faktisk drivstoffbruk eller utslipp. Dermed mottar de mest kapitaltunge fartøyene størstedelen av støtten.
Ordningen kutter verken utslipp eller gjeld. Den reduserer risikoen for bankene og holder verdien på kvoter og fartøy oppe, mens kostnadene skyves over på fellesskapet. I praksis framstår ordningen mer som en generell støtte til en overbelånt struktur enn som et målrettet klimatiltak.
Et politisk valg – ikke en naturgitt utvikling
Historien om skjelltrålerne på 1990-tallet viser at staten tidligere har vært villig til å slette gjeld, forby miljøskadelig drift og samtidig åpne nye fiskerier. Det som den gang ble framstilt som en løsning, er i dag en del av problemet.
Spørsmålet er derfor hvem fiskeripolitikken skal tjene. På den ene siden står interessene som vil maksimere investert kapital i dyre fartøy og kvoter. På den andre siden står de som vil sikre arbeid, bosetting og inntekt for mennesker som har valgt å leve sine liv langs fjordene og kysten.
Fiskeriminister Marianne Sivertsen Næss står overfor et reelt valg. Å sikre arbeid og livsgrunnlag langs kysten er ikke bare distriktspolitikk – det er normalt sett kjernen i en sosialdemokratisk ressursforvaltning. Det er også den eneste veien tilbake til en fiskerinæring som igjen kan skape grunnrente av fellesskapets ressurs, i stedet for å tære den ned.
Arne Pedersen er mangeårig krabbefisker og tillitsvalgt i Kystfiskarlaget.
En noe forkortet utgave av denne artikkelen ble først publisert i Revolusjon nr. 68, våren 2026.
