Nordmenn må være et usedvanlig sindig folkeferd. Når Oljefondet spiller vekk «pensjonssparing» tilsvarende et helt statsbudsjett, er ikke det nok til å utløse masseopptøyer, bare et og annet frustrert leserinnlegg.
Norges Bank har «forvaltet» vekk 650 milliarder kroner i 2008 på styrtende aksjekurser. I tillegg kommer et par hundre miliarder i tap de første månedene av 2009. I januar tilsvarte tapene 5,5 milliarder kroner – hver dag!
Denne artikkelen er lang, bruk artikkelindeks.
Spekulative giganttap
– Det har vært et privilegium å kunne spille en rolle i sikringen av den norske finansformuen for fremtidige generasjoner, sa Knut N. Kjær da han i september 2007 sluttet som sjef for Norges Bank Investment Management (NBIM), bedre kjent som Oljefondet. – Jeg tror dette vil gå bedre fremover, sa Kjær til NA24 den gangen. Samme Kjær skrøt av den gode kontrollen man hadde over fondets forvaltning.
Kjær tok sin hatt og gikk i rett tid. I september 2007 var det tydelig at krisa var under oppseiling. De første signalene kunne merkes allerede våren samme år.
Alle investorer har tapt på kursraset internasjonalt i 2008, som har vært den største nedturen for det globale aksjemarkedet de siste hundre åra. Men Oljefondets «aktive forvaltning» sørget for at pensjonsmidlene til Ola og Kari endte opp i de råtneste av de råtne papirene, subprimelån i USAs boligmarked. Dermed ble fondets negative avkastning ytterligere seks prosent dårligere enn gjennomsnittet, noe som ga et ekstra tap på 70 milliarder kroner.
Enda mer til aksjer
Det er Norges Bank som forvalter oljefondet, eller «Statens pensjonsfond – utland» som det offisielt heter. Fondet er nå blant de virkelig store aktørene på verdens aksje- og obligasjonsmarkeder. Kvartalsrapporten viser at det norske fondet nå eier over en prosent av aksjene i Europas industri og bankvesen.
For å «sikre framtidas generasjoner» som det så vakkert heter, skulle fondet plassere 40 prosent i aksjer, og de resterende 60 prosentene i obligasjoner. Dette ble snudd til motsatt fortegn av finansminister Kristin Halvorsen i 2007, med den begrunnelsen av aksjemarkedet gir større potensiell avkastning. Liberalistene i Fremskrittspartiet var de eneste medlemmene av finanskomiteen som var imot! I februar 2009 er aksjeandelen kommet opp i vel 52 prosent, og fondet har dermed frie tøyler til å investere videre for å nå opp til kvoten som er fastsatt.
Søppelinvesteringer
I et foredrag i Polyteknisk forening 2. november 2006 hadde oljefondets daværende sjef Knut Kjær ivrig argumentert for å plassere mer av oljeformuen i aksjemarkedet: – Jeg har allerede vist at aksjer gir er en langt bedre sikring av sparekapitalen enn å være kun i petroleum. Dessuten – aksjer er en realplassering, vi kjøper oss eierandeler i verdens produksjonskapasitet, sa han.
Det siste var og er en sannhet med store modifikasjoner. Det er ikke produktive investeringer som først og fremst preger porteføljen. Allerede i 2002 bestemte daværende finansminister Per-Kristian Foss (H) at fondet skulle investere i amerikansk pantegjeld. Idag utgjør disse «søppelinvesteringene» ca. 145 milliarder, hvorav det meste trolig er tapt for alltid. Fondets USA-investeringer er plassert i en lang rekke av de kriseramma amerikanske kredittinstitusjonene og investeringsbankene som Citigroup, Morgan, Lehman Brothers osv. Mange av de samme finanshusene er brukt av Norges Bank som «rådgivere» og forvaltere av plasseringene. Ved utgangen av tredje kvartal ble 376 milliarder kroner forvaltet av store, internasjonale finanshus og meglerselskap. En stor andel av plasseringene er tilfeldigvis gjort i nettopp de samme selskapene…
Pumpet milliarder inn i Lehman Brothers
Oljefondet kjøpte seg for eksempel kraftig opp i Lehman Brothers (som gikk overende i fjor). Dette avstedkom et fornuftig spørsmål høsten 2008 fra stortingsrepresentant Gjermund Hagesæter (FrP!) til finansministeren: «Ifølge offisiell oversikt har oljefondet siden nyttår kjøpt seg kraftig opp i det kriserammede selskapet Lehman Brothers. Ifølge uoffisielle beregninger kan oljefondet risikere å tape mer enn 5 mrd av fellesskapet sine midler på denne svært risikofulle spekulasjonsstrategien. Kan Finansministeren bekrefte at tapet trolig blir i denne størrelsesorden?»
Hagesæter fikk selvsagt et goddag-mann-økseskaft-svar fra finansminister Kristin Halvorsen om at Norges Bank gjør en fortreffelig jobb som sikrer god avkastning over tid osv.
Gullreservene på billigsalg
Norges Bank og regjeringa utstedte som kjent gullkort til storbankene, men kvitter seg med gullreservene. I krisetider stiger alltid gullprisen, fordi gull blir regna som en sikker havn i forhold til utsatte valutaer. Hvis det var sånn at pensjonsfondet skulle trygge våre framtidige pensjoner, ville det mest naturlige i verden være å plassere en stor del av beholdninga i nettopp gull. Derfor er det megetsigende at Norges Bank har gått motsatt vei. Norge har ikke lenger noen gullbeholdning, annet enn en gullbarre eller to i utstilingsøyemed.
I 2004 presterte banken å selge ut så godt som hele Norges gullbeholdning, ca. 33 tonn, til en pris som den gang var rundt 330 dollar per unse og ga 1,5 milliarder kroner i «gevinst». I dag er gullprisen tredoblet til 930 dollar per unse. Som kritikere har påpekt; dette var det samme gullet som folk gikk i døden for å sikre under Annen verdenskrig.
En sak for Økokrim?
Kulturminister Giske har forbudt spilleautomater i butikkene, men bekymrer seg lite om spillegalskapens førstedivisjon i Norges Bank og Finansdepartementet som til og med vekslet landets gullreserver inn i spillesjetonger. En skulle kanskje tro at dette var århundrets sak for Økokrim? Men Økokrim har vel bare mandat til å etterforske urettmessig gevinst som følge av svindel, ikke tap. Selv om det utgjør et helt statsbudsjett. Dessuten er ikke tapet realisert, som finansministeren fra SV ikke unnlater å påpeke. I Kristin Halvorsens kapitalistiske tankeunivers går nemlig aksjekurser historisk sett bare oppover, så lenge tidsperspektivet er langt nok. For noen få monopolselskaper kan det saktens stemme. For de mange selskapene (og Halvorsen skryter av at Oljefondet har spredd sin portefølje på tusenvis av selskaper) som går konkurs, er sannheten en annen. Det gjelder også for noen av de største kapitalgruppene. Regnskapstallene fra General Motors og Ford vitner ikke om stabilt økende inntjening, for å si det sånn.
Norsk imperialisme på hugget
Kristin Halvorsen er satt til å ivareta den norske imperialismens strategiske økonomiske interesser, mens utenriks- og forsvarsministeren sørger for å understøtte de samme interessene med diplomati og våpenmakt. Halvorsen gjør sin jobb med glans, og høster skryt fra NHO og hele det politiske spekteret. Sett med den norske imperialismens øyne, er både tapsbringende investeringer i aksjer og obligasjoner og framtidige fondsplasseringer logisk fornuftige handlinger i det imperialistiske spillet. Plasseringene i råtne amerikanske investeringsbanker var en tributt til USA, som den norske imperialismen forventer gjenytelser for. Enda viktigere er mulighetene som krisa gir til å sikre den norske imperialismens posisjoner i den bølgen av fusjoner og monopolisering som vil komme i kjølvannet av krisa, især i Europa. Mange industri- og bankaksjer er «billige» for den som ennå kan kjøpe, og kan gi avgjørende innpass i monopolgrupperingene som overlever når kapitalsaneringa er overstått.
Ledig overskuddskapital
Den norske staten flommer over av overskuddskapital, i motsetning til de aller fleste land i Vesten. Likevel har vi et vei- og jernbanenett som er på bunnivå i Europa. Grunnen til det er ikke manglende statsfinanser, men at borgerklassen ikke vil bruke dem i større omfang på infrastruktur fordi det ville føre til «for høy» sysselsetting, lønnspress, krav om mer velferd og dermed synkende profitt. Oljeinntektene blir istedet uhemmet brukt til aggressiv kapitaleksport i statlig regi (ved siden av det som foregår i regi av de private monopolene). Når arbeiderklassen og folkeflertallet inntil videre finner seg i dette, har det sin forklaring i en velsmurt imperialistisk propaganda som med solid hjelp av det faglige klassesamarbeidets institusjoner innpoder folkeflertallet med en psykologi som forklarer at «vi» også tjener på imperialisme og kapitaleksport i det lange løp. Vi blir lurt til å tro at den norske imperialismens investeringer skal sikre «våre» pensjoner.
Denne bløffen er akkurat like mye verdt som påstandene om at forsikringsselskapenes individuelle innskuddsbaserte tjenestepensjonsordninger – der pensjonsutbetalingene nå er kraftig avkorta – var et gullegg i forhold til kollektive bruttopensjonsordninger.
Flytter fram posisjoner
Monopolborgerskapet, det vil si personalunionen mellom toppene i industri og finans og den politiske eliten, ser sitt snitt til å bruke krisa til å flytte fram den norske imperialismens posisjoner, særlig regionalt i Europa. Det kan det gjøre på grunn av formidable statsfinanser, der staten som felleskapitalist fritt satse høyt på ruletten med det norske folkets sparepenger som innsats. Iveren etter å pumpe opp mest mulig olje på kortest mulig tid, uten hensyn til miljøet eller fallende priser, må forstås på denne bakgrunnen. Borgerklassen spiller med andre ord høyt, i tillit til at også denne krisa vil la seg overvinne uten folkelig opprør, og i naiv tro på at Norge ikke vil bli mer alvorlig berørt av krisa enn at det lar seg «håndtere». – Strategien (til Oljefondet) er langsiktig og godt forankret, og jeg er trygg på at den vil tjene oss godt over tid, sier finansminister Halvorsen. Tida vil vise om hun gjør opp regning uten vert.
Statslån som skrustikke
En del av samme imperialistiske strategi er den norske statens muligheter til å yte statslån til en rekke kriseramma land i Europa, ikke minst i og omkring satsningsprosjektet nordområdene. Det gjelder særlig det konkursramma Island, men det er mer enn sannsynlig at Norge står klar til å gi en «hjelpende hånd» til de like bankerotte baltiske statene (som for et par år sia figurerte i EUs utstillingsvindu over økonomiske mirakler). Til slike statslån blir det alltid knytta et utall vilkår og betingelser. Med unntak av nedbetalingsvilkårene er disse betingelsene unndratt offentligheten.
Under dekke av å skulle hjelpe vårt islandske broderfolk, snører den norske imperialismen sitt nett stadig strammere rundt det nedlagte kasino Reykjavik, der «gatas parlament» tvang statsministeren til å gå av på høyst uparlamentarisk vis (til stor bekymring for norske rikssynsere som Frank Aarebrot).
De islandske bankene som har gått overende har opparbeidet seg forpliktelser i utlandet som er ni ganger større enn landets brutto nasjonalprodukt. Norges Bank har allerede ytt Sedlabanki Island et lån på NOK 4 milliarder med løpetid inntil 5 år. Lånebeløpet vil sikkert bli høyere etterhvert. Så langt, alt vel. Enhver nordmann vil gjerne støtte våre venner islendingene. Men hvilke betingelser har Norge påtvunget et Island som ligger nede for telling? Det er største grunn til mistenksomhet og til å advare Islands arbeidere og folk mot storebror i øst.
Norsk sentralbanksjef på Island
Islendingene kastet ikke bare sin reaksjonære statsminister Haarde, men vendte sitt raseri med enda større tyngde mot sentralbanksjef og avdanka statsminister David Oddson. Den 27. februar 2009 opplyste den nye islandske regjeringa at nordmannen Svein Harald Øygard blir ny sentralbanksjef på øya. Det er i seg sjøl oppsiktsvekkende at en utenlandsk statsborger hentes inn som sentralbanksjef. Hva ville nordmenn ha sagt om Gjedrem plutselig måtte vike plass for f.eks. Axel A. Weber fra tyske Bundesbank?
Hvem er så Øygard? Det er neppe å ta for hardt i om vi sier at han er den norske finanskapitalens mann. Han var statssekretær i Finansdepartementet i perioden 1990-94, han har vært ansatt i Norges Bank i perioden 1983-1990 og kommer rett fra rådgivningsselskapet McKinsey & Company. Sistnevnte selskap er for tida opptatt med å advare regjeringer mot å ty til uheldig nasjonalisering av kriseramma banker i USA…
Islands suverenitet i fare?
Når vi i tillegg vet at det i april 2007 ble inngått en avtale om at Norge skal ha et spesielt ansvar i NATO for «å ta vare på Island militært», gir det ikke mindre grunn til uro på islendingenes vegne. Norske F-16 kampfly, Orion overvåkingsfly og spesialstyrker gjennomførte høsten 2007 øvelser på Island. I første omgang dreier det seg om luftovervåking, og bistand ved eventuell terror. Senere skal man diskutere hvordan norsk og islandsk kystvakt skal kunne lære av hverandre.
Vi skal ikke spekulere videre i framtida til de store islandske fiskeressursene, men minner om at salg og kjøp av fritt omsettelige fiskekvoter var en hovedfaktor bak den islandske bankbobla og det etterfølgende sammenbruddet. Fiskerinæringa på øya har ei gjeld på anslagsvis 40 mrd norske kroner. For pengesterk norsk fiskerikapital med statlige lån i ryggen ligger det trolig uante muligheter her.
Islendinger: vokt om suvereniteten! Norge er på vikingtokt.
«Så lenge kapitalismen forblir det den er, kommer ikke overskuddskapitalen til å bli nytta til å heve levestandarden for massene i et bestemt land, for det ville bety ei senking av profitten for kapitalistene. Men den kommer til å bli utnytta til å øke profitten ved å eksportere kapital til utlandet, til tilbakeliggende land.
… Behovet for å eksportere kapital oppstår fordi kapitalismen er blitt "overmoden" i noen få land, og (på grunn av at jordbruket er så tilbakeliggende og massene så fattige) kan ikke kapitalen finne noe område for "lønnsom" investering.»
Lenin: Imperialismen, Forlaget Oktober 1976, side 103 f.
«Kapitaleksporten, som er en av de vesentligste økonomiske vilkåra for imperialismen, isolerer rentenistene enda mer fra produksjonen og setter snylterstemplet på hele det landet som lever av å utbytte arbeidet i flere oversjøiske land og kolonier.» Lenin, Imperialismen, Oktober 1976, s. 141
«Som en av tendensene i imperialismen stiger det tydeligere og tydeligere fram at "renteniststaten" blir skapt. Det er en ågerstat der borgerskapet i stadig større grad lever på det kapitaleksporten kaster av seg og av å "klippe kuponger".Det ville være feil å tru at denne forfallstendensen utelukker rask vekst i kapitalismen. Det gjør den ikke. I den imperialistiske epoken avslører visse greiner av industrien, visse lag av borgerskapet og visse land i større eller mindre grad disse tendensene – snart dene ene, snart den andre. Stort sett vokser kapitalismen mye raskere enn før. Men denne veksten blir bare mer og mer ujamn reint allment, ujamnheten slår også særskilt ut i forfallet innafor de landa som eier mest kapital (Storbritannia).»
Lenin, Imperialismen, Oktober 1976 s. 166