AFP er en merkesak fordi ordninga står i diametral motsetning til hele pensjonsreformen og «arbeidslinja» til regjeringa.
Reformer under kapitalismen er alltid bare midlertidige seire. Samme år som Folketrygdas pensjonsordninger for første gang gir full opptjening (40 år etter 1967), vedtok stortingspartiene minus FrP det nye pensjonssystemet som i praksis betyr heving av pensjonsalderen. Angivelig fordi den steinrike norske staten «ikke har råd» og vi lever for lenge…
Deformen kommer bit for bit med automatisk heving av aldersgrensa, tidligpensjon med livsvarig avkorting, vekk med besteårsregelen, livsløpsopptjening, halv reallønnsutvikling og reduserte pensjonsutbetalinger til den enkelte som følge av justering for eventuell økt gjennomsnittlig levealder.
Den nye loven om obligatorisk tjenestepensjon fører til at private forsikringsselskaper overtar stadig større biter av den totale pensjonsformuen. (Se artikkelen «Tjenestepensjon og forsikringseldorado » i Revolusjon nr 32.) De nye pensjonssystemene truer også bruttoordningene i de offentlige tjenestepensjonene. Levealdersjusteringen vil gjelde den delen av pensjonene som skal finansieres av Folketrygda, og dermed blir det kamp for å få arbeidsgiverne stat og kommune til å kompensere for tapet.
Alle pensjons- og trygdeytelsene blir trykket nedover, og da krever kapitalen at ingen «slipper unna». Avtalefestet pensjon (AFP) er skansen det nå står om.
For å lettere få arbeidsfolk til å svelge den reaksjonære pensjonsreformen har LO-toppen vært nødt til å gi inntrykk av at de ikke vil vike en tomme i forsvaret av AFP. LO-kongressen i 2005 vedtok at «det er en absolutt forutsetning at AFP opprettholdes».
AFP gir rett til tidligpensjon fra 62 år og gir full opptjening av pensjonsrettigheter fram til ordinær pensjonsalder på 67 år. Den er den alternative utgangsporten for de mange som er for slitne til å holde ut til fylte 67 år. Den vanligste utgangsporten er imidlertid uføretrygda. Også den skal sjølsagt tilpasses det nye pensjonsregimet gjennom tidsbegrensning og hardere skattlegging enn det som gjelder for pensjonister. AFP omfatter ikke veldig mange, men den er ei god ordning som LO-medlemmene har betalt dyrt for gjennom tre tariffoppgjør. AFP er en merkesak fordi ordninga står i diametral motsetning til hele pensjonsreformen og «arbeidslinja» til regjeringa.
Når regjering og kapital preiker om at vi må stå lenger i arbeid, er virkeligheten den at på mange norske arbeidsplasser er det bare mellom 3 – tre – og ti prosent av arbeidsstokken som holder ut til de når pensjonsalderen!
Regjeringen har nedsatt et utvalg som skal komme med forslag til ei framtidig AFP-ordning. Mandatet for utvalget er basert på prinsippene i de nye pensjonssystemene, prinsipper som er uforenlige med hele tanken bak AFP. Når LO-kongressen har vedtatt krav om at AFP ikke skal røres, kan en jo lure på hvorfor LO da sitter i et utvalg som legger forverring av ordninga til grunn for sitt arbeid.
Et mulig kunstgrep er at dagens AFP-penger skal «smøres utover». Dette vil LO-forhandlerne framstille som ei like god ordning ved å jukse med tall. I virkeligheten taper folk titusener. LO-økonom Stein Reegård slapp katta delvis ut av sekken da han sa: «jo flere vi greier å ekskludere fra AFP-ordninga, jo bedre for de som er igjen»!
I denne saka er kamp- og streikeviljen til å ta og føle på i både privat og offentlig sektor, og det blir ikke lett for LO-toppen å vri seg unna et svik. Men på Fellesforbundets landsmøte i oktober motsatte Kjell Bjørndalen og Roar Flåthen seg å stille konkrete krav, fordi LO må ha «forhandlingsrom». Det ble skarpt imøtegått av Stein Aamdal fra Aker Verdal og forsvarafp.no
Aksjonen Forsvar AFP som Aker Verdal-arbeiderne tok initiativet til, samler brei faglig oppslutning og er blitt en maktfaktor. Mistroen til hva såvel regjeringa som LO-toppen har fore, gjennomsyrer hele fagbevegelsen, slik det for eksempel kommer til uttrykk i LO i Oslos enstemmige uttalelse: «Vi krever at ordningen opprettholdes og ikke blir byttet mot en dårligere ordning og at LO i framtidige forhandlinger om ordningen står fast på kongressens vedtak.»
Den 8. november er ny aksjonsdag for AFP, for å varsle krav foran tariffoppgjøret 2008. Dagen bør også bli en kraftig advarsel til fagtoppene mot å prøve seg på et svik i spann med NHO og de rødgrønne.
Regn uansett med at LO og DNA vil utnytte AFP til å få i stand et samordna «moderat» oppgjør til våren.