Kampen om vikarbyrådirektivet spisser seg til. Ap-toppen er hardt pressa av en samla fagbevegelse, som krever at regjeringa bruker reservasjonsretten mot at direktivet blir norsk lov.
Også koalisjonspartnerne SV og Sp anbefaler veto, det samme gjør en rekke av Arbeiderpartiets egne lokallag. Dermed har den sosialdemokratiske eliten havna i en skvis. De blir nødt til å alliere seg med åpent arbeiderfiendtlige partier som Høyre dersom de skal klare å tvinge direktivet igjennom før snøballen i eget parti ruller for langt.
NHO har vært oppriktige og slått fast at vikarbyrådirektivet tjener arbeidskjøpernes interesser. De fleste forbundspampene i LO er tvunget av sitt eget grunnplan og tillitsmannssjiktet til å si nei, og Roar Flåthen har ikke annet valg enn å fronte sekretariatets syn, om han og Jens Stoltenberg liker det aldri så lite.
Et stadig råere arbeidsliv
"Arbeiderkvinnene er særlig utsatt for skalting og valting i norsk arbeidsliv, det er særlig de som skal fylle opp «ved behov» der kapital, kommune og stat vil unngå lønnsforpliktelser og faste stillinger."
Vikarbyrådirektivet handler om kapitalens behov for mest mulig fleksibel arbeidskraft med færrest mulig rettigheter. Dette er nedfelt i Lisboa-traktaten, og arbeidskjøperne i NHO jubler over utsiktene til at arbeidsmiljøloven vil bli uthult som følge av direktivet.
Formålet er uttalt i direktivet: «å utvikle fleksible former for arbeid». Dette er underslått i regjeringa sitt høringsnotat, men vi kan allerede nå se konturene av et arbeidsliv der vi blir tvunget til å arbeide mer enn 100 % gjennom flere, mindre stillinger, for å få endene til å møtes i et samfunn som legger stadig flere avgifter på vanlig forbruk, noe som særlig rammer arbeidsfolk.
Regjeringas bokstavelig talt vikarierende argumenter er at direktivet skal sikre «likebehandling» av vikarer. Det er det ingen som er imot. Poenget er at ei likebehandling i kapitalens øyne innebærer en mer splitta arbeidsstokk, mindre og færre klubber og foreninger som evner å stå imot kapitalens angrep, og en normalisering av deltid og tilfeldige ansettelser.
Ingen kvinnekamp uten klassekamp!
Arbeiderkvinnene er særlig utsatt for skalting og valting i norsk arbeidsliv, det er særlig de som skal fylle opp «ved behov» der kapital, kommune og stat vil unngå lønnsforpliktelser og faste stillinger.
Kvinner utgjør halvparten av de ansatte i vikarbyråene, det er ikke rart når vi veit at 43 prosent av kvinnene jobber deltid. For mange av dem er det snakk om en høyst ufrivillig deltid, der de kanskje må kombinere mange jobber med latterlige små stillingsbrøker for å få hverdagen til å gå rundt.
Vikarbyrådirektivet er en videreføring av angrepene mot våre rettigheter som startet for alvor på 90-tallet. I 1999 vedtok Stortinget å oppheve det daværende forbudet mot inn- og utleie av arbeidskraft og mot privat arbeidsformidling. Også det skjedde som følge av EU og EØS-avtalen: EF-domstolen avgjorde i 1997 at statsmonopol på arbeidsformidling var i strid med EU-traktatens bestemmelse om fri flyt av arbeidskraft.
Vi krever forbud mot privat arbeidsutleie. Vi har talløse eksempler på at vikarer kun blir brukt til å underby fast ansatte når det gjelder både lønn og arbeidsvilkår, ikke minst i privatiserte og konkurranseutsatte omsorgsbedrifter. Med vikarbyrådirektivet legger vi arbeidslivet åpent for EU-domstolens avgjørelser, og den dømmer på kapitalens premisser; EU-traktatene.
Kampen mot vikarbyrådirektivet kan og skal vinnes!