5 mars 2024

Abonnér for kr 100,-

Vipps til 114366 eller bruk betalingskort

forby bemanningsbyraaer 20170501Fra 1. mai-toget i Oslo 2017. Foto: Revolusjon.

EØS-avtalen og dens mange arbeiderfiendtlige direktiver som er nedfelt i norsk lov er et problem og må bekjempes. Men det må skje på solidaritetens grunn.

Venstresida og fagbevegelsen har satt seg i en defensiv stilling når den faglige klassekampen er omdirigert til en kamp om borgerlige lovparagrafer og tolkning av dem.

Landsmøtet til Rødt avdekket en langvarig splittelse i partiet, og for så vidt på andre deler av venstresida, når det gjelder spørsmålet om arbeidsinnvandring. Et stort mindretall sloss mot partiledelsens ønske om å kreve tariffavtale og arbeidskontrakt for arbeidere fra EØS som vil ha oppholdstillatelse. Et krav i den formen løser ingenting, men gir desto mer makt til arbeidskjøperen. Han kan bare true med å si opp arbeidskontrakten og dermed i praksis også oppholdstillatelsen.

Bakteppet er arbeidsinnvandringa til Norge etter østutvidelsen av EU/EØS i 2004, en innvandring som i flere bransjer åpenbart har medvirka til et ras i fagorganisering og massiv sosial dumping. Kombinasjonen av bemanningsbyråer, Schengen-avtalen og et EØS-lojalt LO har ført til sosial elendighet, husmannsvilkår og mafiatilstander i f.eks. bygg og transport.

I 2018 var rundt 185 000 personer fra EU sysselsatt i Norge, 130 000 av dem var bosatt her. Nesten alle kommer fra de nyeste medlemsstatene i EU (fra 2004), men arbeidere fra Polen, Litauen og Romania dominerer totalt (80 %). En betydelig andel jobber via ulike bemanningsbyråer, det gjelder særlig de som ikke er bosatt i Norge. Og dem er det særlig vanskelig å organisere.

Bygningsarbeiderne var historisk sett en sterk gruppe innafor fagbevegelsen. I dag er organisasjonsgraden nede i ni prosent. Med delvis unntak for rørleggere og elektrikere, er alle andre byggfag mer eller mindre dominert av østeuropeisk arbeidskraft. For å sitere et debattinnlegg fra den gamle heismontøren Terje Skog: «Det eksisterer allerede bestemmelser, gjennom allmenngjøringssystemet, om at bygningsarbeidere (og andre) skal lønnes etter tarifferte vilkår. Sosial dumping florerer likevel innafor bransjen(e).»

Der fagbevegelsen står svakt, blir «normale» lønns- og arbeidsvilkår deretter.

Det samme kan sies om sesongarbeid i fiskeriene og i landbruket. Her er imidlertid et større innslag av arbeidskraft fra utenfor EØS, som Vietnam og til dels Russland. De må ha oppholdstillatelse for å få jobbe, og er sånn sett allerede diskriminerte i forhold til EØS-arbeidere. Som det så fint heter i Utlendingsloven: «Kongen kan fastsette i forskrift at det skal kunne gis forhåndstilsagn om oppholdstillatelse for å utføre arbeid innen bestemte næringsgrener som har behov for ekstra bemanning i avgrensede perioder.»

Det sier sitt om det elendige lønnsnivået når velstående bønder og grådige fiskeeksportører chartrer egne fly for å hente inn denne arbeidskrafta. Utlendingsloven sier riktig nok at lønns- og arbeidsvilkår ikke skal være dårligere enn etter gjeldende tariffavtale eller regulativ for bransjen. Tariffavtaler er allmenngjort i disse sektorene. Det hjelper fint lite. Kapitalistene tolker loven etter eget skjønn: «Dersom slik tariffavtale eller regulativ ikke foreligger, skal lønns- og arbeidsvilkår ikke være dårligere enn det som er normalt for vedkommende sted og yrke.»

Der fagbevegelsen står svakt, blir «normale» lønns- og arbeidsvilkår deretter. Terje Skog har rett når han sier «det er på tide å innse at fagbevegelsen, gjennom sitt eget forfall, sjøl har lagt grunnlaget for elendigheten i arbeidslivet. Framfor å kreve innføring av tiltak som er beslektet med føydale stavnsbånd tillegger det en reell venstreside å utvikle en kjempende fagbevegelse».

Fagbevegelsens egen kampkraft blir systematisk lammet når alt skal gå «tjenesteveien», det vil si gjennom LO-systemet og «partssamarbeidet»

Det betyr nødvendigvis kamp imot den reformistiske linja som går ut på å bønnfalle staten om reguleringer, eller kjøre juridiske prosesser i håp om at LO-advokatene klarer å hekte rettigheter på en og annen paragraf. Det kan i beste fall løse noen enkeltsaker, mens det faglige grunnfjellet blir passivisert. Fagbevegelsens egen kampkraft blir systematisk lammet når alt skal gå «tjenesteveien», det vil si gjennom LO-systemet og «partssamarbeidet» eller langdryge prosesser i det borgerlige rettsvesenet.

Solidaritetsaksjoner og blokader mot bemanningsbyråer eller bedrifter som underbyr arbeidskraft og arbeidsvilkår er ett opplagt virkemiddel i bransjer der organisasjonsgraden er lav. Om det middelet var tatt i bruk, ville flere tapte kamper blitt kronet med seier. Men dét ville i de fleste tilfeller ha betydd å bryte med klassesamarbeidet og legalismen. Og dermed den «norske modellen» som omfavnes av hele venstresida.

EØS-avtalen og dens mange arbeiderfiendtlige direktiver som er nedfelt i norsk lov er et problem og må bekjempes. Men det må skje på solidaritetens grunn. Framfor alt må det skje gjennom å trosse det borgerlige lov- og avtaleverket og klassesamarbeidslinja, uavhengig av om borgerskapet prøver å få drahjelp fra sine klassefrender i Brussel.

Gjeldskrise i det kapitalistiske Kina
Storbyen Guangzhou. Illustrasjonsfoto: Huramaul fra Pixabay Et av verdens største...
Les videre
Strømopprøret: Et rop om planøkonomi
Industriaksjonen, Nei til EU, Motvind Norge og andre krefter står sentralt i folkeopprøret mot...
Les videre
Kontinuerlig monopolisering i bank og finans
I norsk målestokk er Den norske Bank (DnB) en finanskjempe. Bankens oppkjøp av en brysom utfordrer...
Les videre
Fiktiv pengekapital og kryptovaluta
For mange framstår kryptofenomenet som mystisk og nesten uvirkelig. Vi tar en nærmere titt bakom...
Les videre
Finanskapitalen setter den globale politiske...
Lenins definisjon av imperialisme blir bekreftet til overmål når man observerer størrelsen og...
Les videre