En ny meningsmåling utført for den islandske avisen Fréttablaðið, viser at 64 prosent av islendingene er imot et EU-medlemskap, og bare 36 for. 62,9 prosent er motstandere av å innføre euro (37,1 er for). Nei-siden har altså kommet kraftig styrket ut av den eurodebatten som ja-siden hos vår EFTA-nabo dro i gang for et års tid siden. Disse fakta står i skarp kontrast til det bildet enkelte prøver å tegne her hjemme, som for eksempel Europabevegelsen som i sitt siste nyhetsbrev henviser til den islandske utenriksministerens høyttenking om islandsk euro uten EU-medlemskap, et forslag som ikke bare avvises av EU, men også ganske ettertrykkelig av det islandske folk.
Det er også et klart flertall imot EU-medlemskap i det islandske parlamentet, Alltinget. Foruten demokrati og selvstyre, er det et sentralt nei-argument at Island – som Norge – har en annen økonomi enn det som preger EU. Kjernen i EUs sentralisering er at økonomisk politikk av samme slag er like bra for alle. Det tar ikke hensyn til at europeiske lands næringsliv er svært variert. For eksempel utgjør eksport av fisk omkring 60 prosent av Islands eksportinntekter. Forholdene for næringslivet på Island er derfor av et helt annet slag enn i andre europeiske land. Islendingene vil nok aldri kunne forsone seg med EUs felles fiskeripolitikk, som har vist seg kortsiktig og ødeleggende for havets ressurser.
Når næringsliv og handelsforbindelser er så ulike det som ellers er vanlig i EU/euroområdet, blir de økonomiske konjunkturene også forskjellige. Mens sentrale land i EU som Tyskland, Frankrike og Beneluxlandene stort sett følger konjunkturene i unionen (her målt som svingningene i økonomisk vekst de siste 40 årene), er sammenfallet for Island og Norge bare henholdsvis 5 og 7 prosent. EUs sentralstyrte pengepolitiske bestemmelser, enten det er for å stimulere økonomisk utvikling eller kjøle ned økonomien i euroområdet, passer ikke for land som har en så ulik økonomi.