Nagorno-Karabakh. CC BY-SA Kart fra Wikimedia av Golden.
For NATO er territorielle grenser «hellige» i Ukraina, men ikke i Kaukasus.
Mens Russland har hendene fulle i Ukraina, driver Jens Stoltenberg og delegasjoner fra EU skytteldiplomati for å få til en fredsavtale mellom Aserbajdsjan og Armenia, der sistnevnte tvinges til å avstå landområder.
Like etter Stoltenbergs besøk i Jerevan nylig, gikk statsminister Nikol Pashinyan ut i mediene og slo til lyd for å gi territorielle innrømmelser til Aserbajdsjan «for å avverge en ny krig i løpet av ei uke». Det dreier seg om fire landsbyer som Armenia har kontrollert de siste 30 åra. Aserbadsjan gjenvant det omstridte området Nagorno-Karabakh etter en lynoffensiv høsten 2020. Dette var første gang droner ble brukt i stort omfang i en militær konflikt. Krigen ble et testområde for tyrkiske og israelske militære droner som Aserbajdsjan skaffet seg.
En eventuell fredsavtale vil trolig være basert på Alma Ata-deklarasjonen fra 1991 den gang grensene ble trukket opp for flere tidligere republikker i det tidligere Sovjetunionen.
– Nærmere fred enn noengang
I Baku sa president Ilham Alijev søndag 17. mars at Aserbajdsjan var «nærmere enn noen gang» en fred med Armenia. Uttalelsen kom like etter samtaler med NATO-sjef Jens Stoltenberg i Baku.
Det står rimelig klart at det er NATO som dikterer en fredsløsning i denne konflikten i det sørlige Kaukasus, der Russland ser ut til å være satt på sidelinja. Russland har tidligere vært en støttespiller for Armenia og har hatt fredsbevarende styrker utstasjonert i konfliktområdet. EU og NATO har det siste året jobbet intenst for å frata Russland meklerrolla. EU har en partnerskapsavtale med Armenia. Den inneholder løfter om finansiell støtte til gjengjeld for «reformer».
Vil rykke nærmere Russland og Iran
NATOs påståtte omsorg for «folkeretten» er svært tøyelig. Stoltenberg vil ikke for noen pris vil ha fredsforhandlinger i Ukraina, men vil støtte en krig for å jage Russland ut av både Ukraina og Krim «så lenge det trengs». Et ukrainsk «nederlag» er uakseptabelt for NATO, mens et armensk «nederlag» passer inn i ekspansjonsstrategien.
For NATO er fredsforhandlinger, inkludert avståelse av landområder, akseptable hvis det tjener krigsalliansens egne interesser og sikrer innflytelse hos begge parter. Et blikk på kartet er nok for å forstå hvorfor NATO vil sikre seg innpass i Aserbajdsjan og Armenia. Begge land grenser til Iran, Aserbajdsjan til Russland og Armenia til Tyrkia.