Franske erfaringer i kampen mot det liberalistiske EU-prosjektet

«Arbeiderne og folkene har ingen interesse av et 'sterkt' EU. Dette gjelder for alle land, både i og utenfor EU.»

Intervju med Christian Pierrel, representant for Frankrikes kommunistiske arbeiderparti (PCOF) i landsstyret for 29. mai-kollektivet.

– Det franske ’non’ har hatt enorm påvirkning på den europeisk kampen mot EU og integrasjonsprosessen. Hva var 29. mai-kollektivets rolle ved det franske Nei’et? En snakker om et venstreorientert og internasjonalistisk nei, i motsetning til et høyrevridd nasjonalistisk og sjåvinistisk nei. Hvordan var styrkeforholdet mellom disse retningene og hvilken var det som dominerte prosessen som ledet fram til den franske folkeavstemningen?

«29. mai-komiteene» stammer fra «Komiteene for et NEI» som spilte en avgjørende rolle i mobiliseringen av det franske folket for et NEI til forslaget til EU-grunnlov. Alle de politiske partiene som jobbet for et Nei, de viktigste sosiale bevegelsene som Attac, kvinneorganisasjoner, noen fagforbund og først og fremst aktivister fra alle disse organisasjonene samt uorganiserte, arbeidet sammen, diskuterte, organiserte møter osv i månedsvis. Det er disse komiteene som både analyserte grunnlovsteksten, presenterte  den i et forståelig språk, slik at det var mulig for folk flest å forstå innholdet. Det ble distribuert millioner av løpesedler, organisert hundrevis av møter. Det var en nasjonal komité som besto av representanter for alle organisasjonene, noen intellektuelle, forskere og så videre, og lokale komiteer med stor grad av autonomi.

For vår del har vi deltatt i de lokale komiteene, men ikke i det sentrale Nei-kollektivet. Men etter seieren har vi deltatt i det sentrale styret av organisasjonen som da tok navnet «29. mai komiteen». Hele kampanjen var fokusert på et Nei til en markedsliberal grunnlov. Dette var enhetsgrunnlaget, og det var veldig viktig at arbeidet fortsatte med det samme grunnlaget. Selvfølgelig er det store uenigheter mellom organisasjoner som promoterer «et sosialt EU»  som alternativ til et liberalt, og de som på den andre siden mener at EU er en imperialistisk supermakt i emning – noe som var den dominerende retningen i komiteene.

Vi har alltid bekjempet illusjonene om «Et sosialt EU», men i denne kampanjen fokuserte vi bevisst på samling av opposisjonen mot den liberalistiske grunnloven, og unngikk polemikk om «det sosiale EU» uten på den andre siden å forsvare det. Ved å fokusere kampanjen på grunnlovens karakter, som en liberalistisk konstitusjon, sto bevegelsen dermed på et «venstre-standpunkt». De konservative partiene og det ekstreme høyre gikk ikke mot den liberalistiske politikken. De framhevet at EUs grunnlov fratok den franske regjering og parlamentet  myndighet – noe som er sant, men høyrepartiene er tilhengere av det «frie» markedet, av at konkurransen er overordnet alt og så videre. Kampanjen la mye vekt på å forklare de økonomiske aspektene ved den nyliberale politikken som grunnloven nedfeller, som det slås fast i prinsippet om «fri konkurranse i alle sektorer» og markedsliberalisering av områder som helse, utdanning, sosialvesen osv – alt underlagt det overordnete konkurranseprinsippet. Det var tydelig at folk trakk sammenligninger til den konkrete politikken til Chirac-regjeringen – så Nei-bevegelsen fikk også næring av dette. Det var opplagt og nærmest hevet over debatt at kampanjen var båret fram av venstrekrefter, og at høyrekreftene spilte en marginal rolle i mobiliseringen. Det var det sosialdemokratiske partiet, de som virkelig tapte i kampanjen, som forsøkte å gi inntrykk av at opposisjonen til grunnloven var sneversynt nasjonalistisk, og i tillegg at folk ikke visste hva dokumentet handlet om, at de ikke hadde lest det og så videre. Siden de ikke hadde noen gode argumenter for grunnloven, fikk disse rasende og foraktfulle angrepene den motsatte effekten. Folk ble mer oppsatt på at ja-folkene skulle tape.

Vi har, sammen med noen andre krefter, insistert på de «internasjonalistiske» aspektene ved et nei. For det første har vi utviklet vår kampanje rundt de folkelige bevegelsene, rundt fagforeningene, i arbeiderklassen. Så har vi fremmet standpunktet om at den frie konkurransen er en trussel for alle arbeidsfolk, for alle land og promotert «felles kamp mot liberalismen, alle steder». Sosial dumping er en trussel mot alle arbeidere og alle land, alle vil tape, dette har arbeiderklassen erfart. Vi har også avvist den felles utenrikspolitikken, som fyller halvparten av plassen i grunnlovsteksten – et faktum som kommer lite fram. Denne «utenrikspolitikken» er i hovedsak en «forsvarspolitikk». Vi har tatt opp alle de aggressive aspektene ved militærpolitikken, og for eksempel vist at den franske politikken med støtte til diktatoriske regimer i Afrika på bakgrunn av plyndring og utbytting, i morgen vil bli hele EUs politikk. Vi har mobilisert de progressive kreftene, de anti-kolonialistiske og anti-imperialistiske kreftene til å delta i nei-kampanjen, ved å legge vekt på den ny-koloniale dominansen fra Frankrike og EU som vil bli ytterligere styrket gjennom grunnloven. Vi har også mobilisert de marxist-leninistiske partiene og organisasjonene i Europa – særlig i de landene som har folkelige bevegelser mot EU, som Danmark og Norge – til å vise at den folkelige motstanden er internasjonalistisk. Vår avis La Forge har spilt en aktiv rolle gjennom publisering av artikler skrevet av våre søsterorganisasjoner. Møtet for et folkelig og internasjonalistisk Nei 5. mai i Paris, med rundt tjue organisasjoner, spilte også en positiv rolle.

– Kan du beskrive hvordan kollektivet er bygd opp: hvilke organisasjoner og partier støtter og deltar, hvilke klassekrefter er mest framtredende, hvordan sikres økonomien og hvordan blir aktiviteten organisert på nasjonalt og lokalt  nivå?

I den nasjonale komiteen inngår grupper fra forskjellige organisasjoner som PCF¹, LCR², «Alternativistene», vårt parti, PCOF, en nei-strømning innafor De Grønne, nei-opposisjonen innenfor sosialdemokratiet, andre mindre politiske grupperinger og noen kvinneorganisasjoner, som våre venner i «Egalité». Videre har vi Attac, en stiftelse som kaller seg Copernic, ei fagforening ved navn «Solidarian» (SUD), en utbrytergruppe fra det høyresosialdmokratiske faforbundet CFDT og noen andre sosiale organisasjoner. Denne nasjonale komiteen bygger på politisk konsensus og frivillige bidrag fra de enkelte organisasjonene. Hvert parti yter i forhold til ressurser og evne. Websiten collectifdu29mai.org er f.eks. kollektivt finansiert. Den nasjonale komiteen har forbindelse med alle lokalkomiteene, i hovedsak via nettet. På den sentrale websiden finner man lenker til alle lokalkomiteene og deres bidrag til det anti-liberale charteret osv. Den nasjonale komiteen lagde et utkast til «anti-liberalt charter» som ble sendt ut til alle lokalkomiteene til behandling. Den fjerde utgaven av dette charteret ble så vedtatt med noen justeringer på landsmøtet den 13. mai i Paris. Flere landskonferanser av denne typen har funnet sted, der både den nasjonale komiteen og representanter fra ulike lokalkomiteer deltar. Lokalkomiteene har full frihet til å organisere seg som de selv vil. Noen av dem har kontingentmedlemskap, noen er bare lokalgrupper, andre samarbeider på regionalt nivå.

– Etter den vellykkete nei-kampanjen  i Norge i 1994, var det deler av nei-fronten –  særlig i  ledelsen i de venstrereformistiske og småborgerlige partiene – som hevdet at det ikke lenger var nødvendig å opprettholde Nei til EU som medlemsorganisasjon. De ville legge organisasjonen «i dvale» og mente at nei-bevegelsen skulle konsentrere seg om å støtte disse partienes «vaktbikkjer» i Stortinget. De lyktes ikke med dette, takket være motstanden på grunnplanet og fra Nei til EUs daværende leder. Opprettholdelsen av NtEU som en organisasjon av aktivister har vært avgjørende for å sikre at det norske folket fortsatt motsetter seg norsk medlemskap i Unionen. Hvordan er situasjonen i de franske 29. mai-komiteene i dag, etter avstemninga?
Hva slags oppgaver har de og hvilken rolle spiller de? Og ser du tegn til vanskeligheter i fortsettelsen?

– Som det framgår, bygger nettet av komiteer på en temmelig løs organisasjonsstruktur. Dette har både positive og negative sider. Vi mener at det ut fra den politiske og sosiale situasjonen i Frankrike er en fordel å ha denne typen organisasjon. Det gjør det mulig for faglige aktivister, lokale fagforeninger, sosiale og politiske organisasjoner og aktivister, og for uavhengige folk å jobbe og kjempe i lag.

Metoden med politisk konsensus (enstemmighet) er selvsagt en begrensning. Spørsmål som det råder strid om blir lagt til side for å avverge splittelse. Men erfaringene viser at denne arbeidsmåten ikke kveler den politiske debatten, særlig ikke på lokalplan. I lokalkomiteene pågår det for eksempel åpen diskusjon mellom aktivister fra forskjellige politiske retninger og strømninger. Intet parti og ingen organisasjon kan legge lokk på disse åpne diskusjonene. Partiet vårt tilkjennegir våre synspunkter, vi gir våre politiske bidrag, og disse standpunktene forplanter seg rundt i hele «nettet» av komiteer. Dette er en ny situasjon fordi partiene på den ene siden er del av en kollektiv prosess som er noe mer enn en rein koalisjon av partier, og på den andre siden  har partiene sine egne mål og dagsordener. Det «anti-liberale charteret» er for eksempel et kollektivt produkt, men det er samtidig sånn at det er forskjell på hvor mye overbevisning og energi de ulike partiene legger i å bruke og formidle det. 

Problemet vi står overfor nå er presset som legges på 29. mai-komiteene for at de skal omdanne seg til valgkomiteer i forkant av president- og parlamentsvalget til neste år, i 2007. De som går inn for valgkomiteer fremmer ideen om at det må finnes et valgalternativ som uttrykker motstanden mot den liberale politikken, og at det i første omgang gjelder å slå høyrepartiene. Vi er selvsagt enige i at denne bevegelsen også må komme til uttrykk gjennom valgene på grunnlag av det anti-liberale charteret. Men vi mener også at kampen imot den liberale politikken ikke kan begrenses til å vinne over høyrepartiene, og at vi må hindre at den antiliberale bevegelsen blir ført inn i blindgata til den sosial-liberale politikken, som blir ført i felten av Sosialistpartiet (tilsvarende Arbeiderpartiet – Red.). Problemet er at oppropet, det vil si teksten som legges til grunn for opprettelsen av disse velgerkomiteene, åpent sier at «i andre valgomgang under presidentvalget skal vi arbeide for å beseire høyresidas kandidat», noe som i klartekst betyr støtte til sosialistpartiets kandidat. Det andre spørsmålet er gapet mellom det offisielle målet om å presentere «kandidater for enhet» og den realitet at det blir fremmet en rekke kandidater fra de forskjellige partiene som står bak denne «oppfordringa». PCF vil ha sin generalsekretær –  en kvinne – som felleskandidat foran presidentvalget, LCR har sin egen kandidat, J. Bové³ har også kunngjort at han er kandidat…
Dette mangfoldet av kandidater viser at partiapparatenes egen logikk blir overordnet interessene til arbeiderne og den folkelige bevegelsen.

Det siste spørsmålet dreier seg om ønsket om å likvidere 29. maikomiteeene for å erstatte dem med disse «valgkomiteene». Vi er motstandere av denne ideen, og vi står ikke alene i forsvaret av komiteene. Vi har åpent gått ut med vårt standpunkt, og vi vet at vår holdning finner gjenklang hos mange aktivister i komiteene. Uansett ser vi på det å kringkaste det antiliberale charteret som den viktigste oppgaven, slik at dette charteret blir den politiske plattformen til arbeiderne, ungdommen, kvinnene, de folkelige bevegelsene osv. Dette dokumentet gir åpning for et virkelig alternativ til den liberale politikken samtidig som det avgrenser seg fra den sosialliberale politikken.

– Kampen mot Tjenestedirektivet (Bolkestein) har gitt noen resultater og har tvunget Kommisjonen og EU-parlamentet til å gjøre delvis retrett. Det ser nå ut til at de reformistiske lederne i de europeiske faglige sammenslutningene omfavner det såkalte kompromisset som er lagd, mens mange faglig aktive vil ha dette direktivet bort i sin helhet, uansett form. Er 29. mai-komiteene også engasjerte i dette spørsmålet, og hvordan forholder de seg?

– Kampen for å få dette direktivet lagt i skuffen har i hovedsak blitt ført av 29. mai-komiteene. Det er nettopp den typen kampanjer de driver med. Vi har hilst velkommen det faktum at Kommisjonen og Rådet har blitt tvunget til å gå med på en viss modifisering av teksten, som følge av den svære protestmobiliseringen fra både den antiliberale bevegelsen og fra faglig hold, der den første har påvirket den andre. Endringene som er foreslått av EU-parlamentet og godtatt av kommisjonen og regjeringene har fjernet de sakene som mest åpenbart er farlige for arbeiderne og folkene. Men grunntanken om at «markedet for tjenester må åpnes for konkurranse» består, selv om det er gjort noen begrensninger for enkelte sektorer. Som du påpeker, finnes det krefter som har interesse av  å framstille dette «reformerte» direktivet som akseptabelt, særlig i land som Frankrike der monopolene i disse «tjenestesektorene» er sterke og er ute etter å komme inn på nye markeder i andre EU-land.
Ettersom innholdet i denne kampen mot direktivet i kjernen er den samme som fortsatt kamp mot den liberale politikken med mer konkurranse og mer privatisering, så trengs det noen til å forklare hva som er den aktuelle situasjonen og hvor saken står. Og vi vet at noen av de kreftene som deltok i kampen mot direktivet slik det opprinnelig var utformet, ikke vil fortsette å mobilisere til kamp mot den reviderte teksten, og at noen av disse endog vil framstille det reformerte forslaget som «positivt».
Derfor er det bra at 29. maikollektivet på landsplan har bestemt at kampen skal fortsette. Spørsmålet kommer opp i oktober.

– Hvordan vurderer du protestene mot den Europeiske Unionen sett i forhold til andre politiske oppgaver? Det finnes for eksempel folk som mener at den internasjonale antiglobaliseringsbevegelsen er et viktigere politisk kampområde.

– Den viktigste siden ved kampen imot den europeiske forfatningen og utviklingen etterpå gjennom utforming av et «anti-liberalt charter», er at vi nå kan snakke om at en bred anti-liberal bevegelse er i emning i Frankrike og i vekslende grad også i andre europeiske land, også i Øst-Europa. Det innebærer at denne bevegelsen objektivt inngår i den svære internasjonale rørsla imot liberalismen og dens hovedrepresentant USA – en bevegelse som har sitt opphav i kampen til folkene og arbeiderbevegelsen i Latin-Amerika. Den er i dag uttrykk for en internasjonal anti-imperialistisk front, selv om den ikke framstår under det navnet, men foretrekker å presentere seg som «den internasjonale bevegelsen imot globalisering» eller som «alter-globaliseringsbevegelsen».
Den er fundamentet for en enhetsfrontpolitikk, som forener alle ofrene for den liberale politikken og dens nære politiske slektning, sosial-liberalismen. Denne politikken er politikken til de store monopolene. Som vi har sagt det i vårt «program for et progressivt, folkelig alternativ for enhet imot monopolene og solidaritet med folkene» (utkom i januar 2004, før kampanjen mot den europeiske grunnloven): folkeflertallet er ofrene for monopolenes diktatur. Dette diktaturet er ikke bare av økonomisk karakter, det viser seg også i prosessen hvor staten antar stadig mer fascistiske trekk («politistaten») og i krigs- og aggresjonspolitikken for å vinne kontroll over råvarer, olje og vannressurser osv. Den er grunnlaget for å koble sammen antikrigsbevegelsen, særlig opposisjonen mot krigen og okkupasjonen av Irak, politikken for utplyndring av Afrika og andre kontinenter og bevegelsen mot den liberale politikken til EU og i hvert enkelt land. Til syvende og sist reiser den spørsmålet om å finne et alternativ til dette systemet. Derfor dreier ikke spørsmålet seg om å lage en slags rangordning mellom ulike kampområder, men om å knytte dem sammen og å åpne øynene på arbeiderne og folkene i disse spørsmålene. Hensikten er å gjøre dem til de aktive utøverne av denne allmenne bevegelsen for kamp mot imperialismens nåværende politikk, og å gjøre dem bevisste om hvem som er allierte og hvem som er den felles fienden.

– I Norge finnes det noen venstrestrømninger i og utenfor fagbevegelsen som hevder at norske arbeidere kan være med på å styrke og støtte motstanden som de europeiske arbeiderne fører imot EU og byråkratiet i Brussel ved å gå inn i EU og føre kampen «innenfra». Etter vår mening er de norske arbeidernes viktigste bidrag til den europeiske arbeiderklassen tvert imot at de holder Norge utenfor Unionen, samtidig som de selvsagt støtter sine europeiske kollegaer.

Hvordan tror du at de franske arbeiderne ser på denne problemstillinga?

– Dette gir meg anledning til å understreke betydningen av at arbeiderklassen blir en avgjørende aktiv kraft i kampen mot imperialismens nåværende politikk, liberalismen. Hovedsaken for oss og for vårt parti er å gjøre arbeiderklassen aktiv i denne politiske kampen imot ulike former for den liberale politikken, hvor dagens EU er en av disse formene, som retter seg mot arbeiderne innafor og utenfor EU.
Når de norske arbeiderne forsvarer sine rettigheter og når de slåss, for eksempel for at utenlandske arbeidere skal lønnes etter norsk tariff, da gir de et konkret ekssempel på hvordan en skal forsvare sine rettigheter og rettighetene til arbeidere fra andre land som er ansatt av norske arbeidskjøpere i den hensikt å fremme mer konkurranse og splittelse mellom arbeiderne, av og til rasistisk motivert, for å sable ned arbeidsforholdene og lønningene til alle arbeidere. Dette er et viktig eksempel på klassekamp som viser en høy grad av internasjonal bevissthet. Vi har (i pressa vår) framholdt dette eksempelet, som ikke er tilstrekkelig kjent.

Vi er enige når dere sier at det beste bidraget fra det norske folket er at dere holder landet deres utenfor EU. Arbeiderne og folkene har ingen interesse av et «sterkt» EU, dette gjelder for alle land, både i og utenfor EU. De som ivrer for et «sterkt» EU framstiller vanligvis dette som et tilsvar til USA-imperialismens hegemoni. Denne diskursen grunner seg på en økonomisk innfallsvinkel: «Det er bedre med et sterkt Airbus-monopol sånn at vi kan konkurrere mot Boeing» osv. Vi vet hvor sånne ideer leder hen: til klassesamarbeid og til aksept av alle «ofrene» som må gjøres for å henge med i konkurransen. Dette viser den politiske kampens betydning, betydningen av kampen mot den liberale politikken i alle dens avskygninger og på alle områder, og behovet for å oppvise et virkelig alternativ. Den politiske mobiliseringen imot EU-grunnloven og imot Bolkesteindirektivet, i morgen mot «frihandelssonen mellom EU og Latin-Amerika», alt dette betyr at folket ikke ser på EU som noe alternativ for framskritt. Selv illusjonene omkring mulighetene for et «sosialt Europa» har falmet i møte med de harde realitetene. Dette innebærer at arbeiderne og folket forstår bedre hvorfor folk i andre land ikke ønsker å være med i en prosess som betyr forverring av forholdene for alle.

Vår oppgave er å omsette denne forståelsen i felles handling ved at vi går til felles kamp mot denne politikken og dens instrumenter. For vårt vedkommende vil det si EU, i Latin-Amerika vil det si frihandelsavtalen TLC, i Afrika PAS (tilpasningsprogrammet som er påtvunget gjennom IMF) og andre «frisoner» for utbytting og røveri fra monopolene og imperialistmaktene.

Noter 

1. PCF er det ‘gamle’  kommunistpartiet.

2. LCR  er et trotskistisk parti.

3. José Bové, aktivistisk fransk bondeleder.