Utkastet til den nye EU-traktaten – også kalt EUs grunnlov – som blei vedtatt på toppmøtet i sommer, går langt i å oppheve medlemslandas sjølstyre og styrke de store imperialistlandas herredømme i Europa. Men det gjenstår å se om alle vil svelge den.
Etter vanskelige forhandlinger om et viktig punkt i utkastet til grunnlovstraktat – det gjaldt veiinga av stemmene i Ministerrådet, det vil si hvor stor innflytelse de enkelte medlemslanda skal ha – blei det enighet om et kompromiss som redda vedtaket. Dermed er EU kommet et langt skritt nærmere målet, som er å sikre den europeiske imperialismens overstatlige myndighet over medlemslanda og dermed også en mer strømlinja utbytting av det arbeidende folket i Europa.
Den nye grunnloven skal erstatte all de tidligere traktatene som EU bygger på: Roma-traktaten fra 1957, Enhetsakten fra 1986, Maastricht-traktaten fra 1991, Amsterdam-traktaten fra 1997 og Nice-traktaten fra 2000. Unionen skal få status som juridisk person og opptre som en stat utad – det vil for eksempel si at den på egen hand kan inngå avtaler som forplikter medlemslanda uten de blir hørt. Til overmål skal EU få rett til å endre grunnloven uten godkjennelse av nasjonalforsamlingene i medlemslanda.
Farvel til sjølstyret
Nasjonalstaten i sin historiske form blir dermed en saga blott hvis den nye grunnloven blir en realitet. Her blir EUs overkjøring av de nasjonale lovene i praksis grunnlovsfesta. Det vil si at EU blir enerådende ikke bare når det gjelder konkurransereglene for det indre markedet (slik det allerede er innafor EØS), men også når det gjelder tollunionen, handelspolitikken, penge- og valutapolitikken og forvaltninga av havets biologiske ressurser.
Videre blir EU dominerende på områder som politi- og justissaker, landbruk, fiske, transport, energi, sosialpolitikk, arbeidsmarkedspolitikk, regionalpolitikk, miljøpolitikk, forbrukervern og helsevern. På disse områdene kan medlemslanda utøve myndighet bare hvis Unionen ikke vil utøve sin.
Var det noen som nevnte utenriks- og sikkerhetspolitikk? Vilkåra her er ikke konkret fastsatt, men det gamle målet om at EU skal utvikle en felles utenriks,- sikkerhets- og forsvarspolitikk blir gjentatt, og vilkåra for utviklinga av denne fellespolitikken blir trukket opp.
Store og små land
Den nye grunnloven gir de store landa enda mer makt enn tidligere i kraft av de nye stemmereglene. De seks store landa – Tyskland, Frankrike , Storbritannia, Italia, Spania og Polen – får til sammen en overveldende dominans. (Til sammenlikning har Danmark per i dag litt under en tredel av Tysklands stemmer i Ministerrådet. De nye stemmereglene gir Tyskland 15 ganger så mange stemmer.) Hvis to eller tre av de store landa står sammen, kan de lett blokkere alle vedtak de ikke er interessert i.
De små landa har derfor små muligheter til å gjøre sine interesser gjeldende. Riktignok finnes det en formell vetorett på visse områder, for eksempel i utenrikspolitikken, men reglene er slik at de små landa ikke kan hindre at resten av EU overstyrer dem.
En brakseier for kapitalen
EUs grunnleggende prosjekt, som alltid har vært å styrke storkapitalens stilling, gjør et stort sprang framover gjennom den nye grunnloven. Fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft sikrer kapitalen uhindra kontroll over det enorme indre markedet. Angrepa på velferdsordningene og arbeiderrettighetene som blei tilkjempa i den midterste tredelen av forrige århundre, kan fortsette med økt styrke. Fagbevegelsen vil møte sterkere motkrefter og få mindre gjennomslagskraft. Den imperialistiske konkurransens jernlover vil overstyre nasjonale særbehov.
Eurokapitalens mål er å framstå som ei supermakt på høyde med for eksempel USA – ikke bare økonomisk, men også politisk – og sjølsagt er EU allerede en maktfaktor av stor betydning. Militært mangler det mye på at EU kan måle seg med USA-imperialismen, men den nye grunnloven gjør det mulig å øke tempoet i militariseringa av EU og drive fram opprustning i medlemslanda. EU-hæren er ikke noen framtidsvisjon, men en realitet i rask utvikling.
De farlige folkeavstemningene
Nå er ikke grunnloven vedtatt ennå, og det er mange skumle skjær i sjøen før det kommer så langt. Det aller farligste er at folket i medlemslanda skal få si sin mening, noe kapitalen og EU-pådriverne gjerne skulle unngått, for folkeavstemninger er så «uforutsigbare», som det heter. Per i dag har et titalls land beslutta å ha folkeavstemning (blant dem Storbritannia, Frankrike og Danmark), og flere kan komme til (men ikke Tyskland og Sverige).
Hva ett eller flere «nei» til grunnloven kan komme til å bety, er ikke lett å forutsi. EU vil nok havne i si hittil verste krise, men prosjektet vil like sikkert fortsette på samme kurs. Som det er blitt sagt av en EU-talsmann: «Hvis 22 land sier ja og 3 sier nei, har vi et problem. Juridisk kan vi ikke fortsette, politisk kan vi ikke stoppe.»
Medbestemmelse?
I mange år har refrenget fra Ja-folket vært: «Siden vi likevel blir overkjørt av EU innafor EØS, bør vi heller bli fullt medlem og være med på å bestemme.» Akkurat den muligheten til medbestemmelse har nok alltid vært svært tvilsom, men under den nye grunnloven vil de siste restene forsvinne ifølge de nye avstemningsreglene. Men likevel fortsetter Ja-sida å terpe på det samme refrenget.
Ja-sidas fremste våpendrager Torbjørn Jagland har i et intervju med Le Monde diplomatique – der han for øvrig gir Nei-sida skylda for høyrekreftenes frammarsj i de siste tiåra – mant fram den internasjonale sosialismens (les: sosialdemokratiets!) store muligheter innafor det nye EU.
«Det store paradokset i dag», sier Jagland, «er at det landet som hevdet sin sjølråderett med nei til EU i egenskap av råvareprodusent, er i ferd med å miste fullstendig styringen.» Denne «styringen», mener Jagland, kan Norge gjenvinne bare som fullt medlem av det nye Europa. Et vakkert eksempel på sosialdemokratiets tradisjonsrike identifisering med kapitalkreftene.
Fra Revolusjon nr 29