Mellomoppgjøret 2019 blir framstilt som et godt resultat og som et løft for de lavtlønte. LO-ledelsen lovte på forhånd at oppgjøret «skulle merkes på lommeboka». Alle trodde det betydde økt kjøpekraft. Isteden blir lommeboka tynnere for de fleste.
Landsmøteuttalelse fra Kommunistisk plattform (KPml)
Det sentrale oppgjøret gir snaut en prosent i tillegg. Konsumprisindeksen antyder en prisstigning på nærmere tre prosent i 2019. Den som får dette til å bli økt kjøpekraft, har skulka alle mattetimene på skolen. I tillegg kommer at reallønnsnedgangen i svært mange bransjer etter oppgjørene i 2016 og 2018 ikke er kompensert for i det hele tatt! I beste fall opprettholder de som har fått både lavlønnstillegg og garantitillegg kjøpekrafta.
De som må nøye seg med fattige to og ei halv krone i timen (0,75 prosent av ramma på 3,2 prosent) går garantert ned i reallønn i 2019, ikke opp. Heller ikke de ganske få som mottar det oppskrytte lavlønnstillegget har stor grunn til å juble. Bare en av fem er omfatta av overenskomster som får dette tillegget. Verken bussjåfører eller frisører får lavlønnstillegg. De fortsetter å gå ned i reallønn.
LO-leder Hans Christian Gabrielsen påstår likevel at dette er det beste oppgjøret på mange år. Det forteller alt om trepartssamarbeidet og lønnsoppgjør på NHOs premisser. NHO-sjefen kan på sin side slå fast at «vi har landa et oppgjør som vil styrke konkurransekraften til norske bedrifter».
NHO er henrykt over at LO har solgt arbeidskrafta vår til en billigere pris enn det de kunne forvente
På godt norsk betyr dette at NHO er henrykt over at LO har solgt arbeidskrafta vår til en billigere pris enn det de kunne forvente. LO underbyr prisen på norsk arbeidskraft sammenlikna med det som våre arbeidskamerater i Europa krever. Det har i alle fall ingenting å gjøre med internasjonal arbeidersolidaritet! «Solidaritetslinja» er i praksis den reformistiske LO-ledelsens solidaritet med norsk kapitalister.
Dette blir enda tydeligere når Fellesforbundets leder Jørn Eggum truer sine «kamerater» i offentlig sektor med at de må holde seg under rammene for frontfaget.
For få år sia blei arbeidsfolk i verkstedindustrien beskyldt for nettopp å sprenge de sentrale rammene gjennom lokale forhandlinger. Noen klarer det fremdeles. Men svakere klubber, lavere organisasjonsgrad, massiv bruk av innleie og bemanningsbyråer og mer aggressive arbeidsgivere gjør det stadig tøffere å slåss lokalt. Dermed er de sentrale oppgjørene blitt stadig viktigere, særlig for svake klubber og foreninger. Og derfor er sviket fra den reformistiske fagtoppen desto større.
Spørsmålet som må stilles er: Hvor lenge skal NHO og «konkurransekraft» få legge premissene for oppgjøret i samspill med frontfaget? Hvor lenge skal vi godta å ofre kjøpekraft for at profittene til eierklassen skal bli enda større? Hvor lenge skal vi finne oss i klassesamarbeid og den såkalte solidaritetslinja?
Mer enn noen gang trengs det en virkelig fagopposisjon!
Landsmøtet i Kommunistisk plattform – marxist-leninistene, påsken 2019.