Lokalvalget i Tyrkia 31. mars markerer slutten på en mer enn tjue år lang æra hvor president Erdoğan og hans parti AKP har hatt dominans.
Opposisjonspartiene, med det sosialdemokratiske Cumhuriyet Halk Partisi (CHP) som det dominerende, styrket seg kraftig i storbyene på bekostning av AKP og den fascistiske regjeringspartneren Milliyetçi Hareket Partisi (MHP).
En hovedårsak til AK-partiets nederlag er de dårlige levevilkåra til det store flertallet, der lønningene henger langt etter en offisiell inflasjonsrate på 60–70 prosent. Denne virkeligheten trumfer den ekspansive nasjonalistiske retorikken for regional sjåvinisme.
I de kurdiske provinsene i øst vant DEM (arvtaker av kurdiske HDP) ordførerne i de store byene. Regimets valgstyrer prøver nå å nekte flere av dem å innta sine verv, slik det også skjedde ved valget i 2019.
Likevel er valgutfallet trolig det mest markante politiske skiftet siden generalenes kuppmakerparti fra 1980, ANAP, gikk mer eller mindre i oppløsning sist på 1990-tallet og la veien åpen for AKP. Den nye virkeligheten vil endre tyrkisk politikk, skriver den tyrkiske arbeideravisa Evrensel i denne kommentaren fra Hakkı Özdal.
Et umiskjennelig signal
Lokalvalget 31. mars 2024 er et umiskjennelig signal om at Tyrkia har nådd slutten på en æra med politisk dominans som begynte i 2002. Det nye bildet vil endre tyrkisk politikk, dens hovedaktører, institusjoner og til og med allianser.
Det skyldes at selv om «vinnerne» har vunnet kommunestyrene, har ikke «taperne» [dvs. Erdoğan og hans parti AKP – overs. anm.] bare tapt kommunene. Selvfølgelig vil presidentpalasset og dets talspersoner prøve å redusere 31. mars til et lokalvalg og bagatellisere det. Men akkurat som de enorme statlige ressursene og skitten propaganda ikke var nok til å myke opp dette bildet, enn si endre det, vil deres innsats for å minimere nederlaget også mislykkes. Nederlaget vil få konsekvenser for maktorganene, det vil fremme usikkerhet, oppløsning og forfølgelse av nye mål.
Det må sies at særlig etter valget den 7. juni 2015 har hvert valglokale, det være seg ved lokalvalg eller en folkeavstemning, vært åsted for en politisk polarisering og et oppgjør i nasjonal skala. Dette var en preferanse og et pålegg fra Erdoğan og hans regime. Strategien symbolisert med «overlevelses»-diskursen ble forvandlet til en tillitserklæring for Erdoğan og regimet legemliggjort i hans person, uavhengig av meningsmålingene. Denne strategien fikk innvirkning på resultatene. Men fra og med folkeavstemningen i 2017 så man at AKP-MHP-alliansen gikk tilbake i Istanbul og i alle storbyer. Siden «gjenvalget» i november 2015, har AKP ikke vært i stand til å vinne et eneste valg der. Erdoğan, hvis motto var «Den som vinner Istanbul vinner Tyrkia», kunne for en stund kompensere for sine tap i Istanbul og andre storbyer med sine stemmer konsentrert i Anatolia.
Valget som satte sluttstrek for denne oppskriften var lokalvalget 31.mars 2024. Den økende fattigdommen og en voksende avgrunn i inntektforskjeller som følge av høy inflasjon og lave lønninger; den raske avsløringen av hva de falske løftene om programmet for «rasjonell økonomi» ledet av finansminister Mehmet Şimşek faktisk innebar; og Erdoğans åpne omfavnelse av prosessen som har slitt ned alle arbeidere og pensjonister, har også slitt ut AKPs bånd til massene i nasjonal målestokk.
Det neste skrittet for regjeringen og dens allierte vil være å prøve å håndtere prosessen, der denne alvorlige situasjonen sannsynligvis vil utvikle seg i en annen retning enn de ønsker. Det er sannsynlig at alle deler av regjeringen, spesielt regimets juniorpartner MHP-Bahçeli, vil engasjere seg i interne debatter og oppgjør, samt tendenere til å «sørge for seg selv». Tvangspåleggene fra Erdoğans presidentskap for en ny periode vil være kraftløse i møte med dette bildet, og det kan til og med være nødvendig å eliminere asymmetrien mellom det generelle politiske bildet og det bildet som kom til syne ved dette valget før 2028.
Helt alment kan vi si at serien av regelmessige svingninger i den kapitalistiske orden siden 2002, går mot slutten. Folket i Tyrkia, og spesielt det arbeidende folket i storbyene og de anatoliske byene, har produsert et resultat som vil gi kursendring til tross for den tunge statlige propagandaen. Hva som skjer videre vil avhenge av styrken og motstandskraften i de direkte kampene – som vil avgjøre forholdet mellom den «nye æra» og «nye aktører» og de allmenne interessene til samfunnet og det arbeidende folket. En ny æra har begynt for det arbeidende folket i Tyrkia.
Evrensel-kommentaren er lett forkortet i vår oversettelse. Les hele kommentaren på engelsk her.