mandag, 21 10 2019

Mao Tsetung (Zedong)Innhold

  • Revolusjonsstrategi og «nydemokrati»
  • Proletariatet må ha ledelsen
  • «Folkets demokratiske diktatur»
  • Kapitalistene som «del av folket»
  • Planøkonomi?
  • «Sosialistisk» markedsøkonomi
  • Om dialektikk og materialisme
  • Lovene for utviklingsprosessene
  • Maos dialektikk
  • Forvrengning av dialektikken
  • Proletariatets diktatur
  • Maos partiforståelse
  • Eksemplet Deng Xiao-ping
  • «Kulturrevolusjonen»
  • Partiet satt til side
  • Et palasskupp
  • Teorien om «de tre verdener»
  • Har denne teorien noen som helst betydning i dag?
  • Nye teorier som gir imperialismen et pusterom

Revolusjonsstrategi og «nydemokrati»     

Den kinesiske revolusjonen i 1949 fant sted i et halvkolonialt, tilbakeliggende land med sterke føydale trekk. Derfor var denne revolusjonen i sin karakter borgerlig, ikke sosialistisk. Det var en revolusjon for nasjonal frigjøring og demokrati. Så langt er saka grei. Men proletariatet, som under imperialismens epoke er den eneste virkelige revolusjonære og anti-imperialistiske krafta, kan ikke nøye seg med at revolusjonen stopper her på halvveien.

I Kina var det millionmassene av utbytta og undertrykte fattigbønder som var og måtte bli hovedkrafta i revolusjonen. Det var de som var revolusjonens viktigste potensiale, som i tillegg kunne samle støtte blant deler av det nasjonale borgerskapet som hadde motstridende interesser i forhold til den japanske imperialismen og Chiang Kai-shek. Men småborgerskapet på landsbygda, og enda mindre det nasjonale borgerskapet, måtte ikke få bli revolusjonens ledende kraft.

Proletariatet må ha ledelsen

I imperialismens epoke er det ikke lenger borgerskapet, men proletariatet som er drivkrafta for nasjonal frigjøring. Den nasjonale frigjøringskampen er første skritt på veien mot virkelig frigjøring, fordi proletariatet og de undertrykte massene først kan oppnå full frigjøring ved at det «egne» borgerskapet blir knust gjennom den sosialistiske revolusjonen. Lenin understreket og Stalin gjentok hvordan de objektive forholda under imperialismen ligger til rette for at den borgerlig-demokratiske revolusjon i et mer eller mindre utvikla land «må nærme seg den proletariske revolusjonen, at den første må gå over i den andre».

Vilkåret for dette er at proletariatet tar ledelsen i revolusjonen allerede i den borgerlig-demokratiske fasen. Det er viktig å understreke at dette ikke avhenger av arbeiderklassens tallmessige størrelse. Forutsetninga ligger i at proletariatet har sin politiske representant og fortropp, som er og bare kan være det kommunistiske partiet. Det er dette partiet som må sørge for å skape de nødvendige allianseforholda med andre klasser og lag i revolusjonens forskjellige faser, «faser» som slett ikke er skilt fra hverandre med noen «kinesisk mur».

I den kinesiske revolusjonens tidlige fase kunne det se ut som om proletariatet faktisk også var den ledende krafta. Det forholdsvis lille kinesiske proletariatet var konsentrert til kystbyene, og her førte det gang på gang heltemodige kamper mot kompradorborgerskapet i byene, opprør som blei kvalt i blod. Følgen av dette var at KKP orienterte seg stadig mer vekk fra byene og mot landsbygda, og i praksis isolerte proletariatet fra revolusjonen. Fordi det bare var i kystbyene at imperialistene og kompradorborgerskapet hadde full kontroll, gikk KKP ut på landsbygda og overlot arbeiderklassen mer eller mindre til seg sjøl. Denne linja, som etterhvert fikk uttrykk i taktikken for å «omringe byene fra landsbygda», blei framført i strid med Kominterns råd og anvisninger. Sjølsagt måtte partiet ut på landsbygda og mobilisere fattigbøndene, men denne politikken måtte gå hånd i hånd med en styrking av arbeiderklassens kamp i byene, om ikke dette skulle få innvirkning på revolusjonens framdrift, dens karakter og videreføring.  Kominterns frykt viste seg å være vel begrunna. Det blei etterhvert tydelig at det ikke bare var snakk om nødvendig kamptaktikk fra Maos side, men om ei strategisk linje for revolusjonen. Den «nydemokratiske» revolusjonen og «folkets demokratiske diktatur» tok form.

«Folkets demokratiske diktatur»

I stedet for et program for ei statsmakt utgått av arbeiderklassen og fattigbøndene, la Mao Zedong (Tsetung) fram sitt «folkets demokratiske diktatur» med ei tredeling av makta:

«Plassene i de politiske maktorganene må fordeles slik: En tredjedel til kommunistene, som representerer proletariatet og fattigbøndene, en tredjedel til progressive på venstresida, og den siste tredjedelen til sentrumselementene og andre, som representerer mellomborgerskapet og de opplyste storfolka.».1

Strider ikke dette fullstendig mot marxismen-leninismen som hevder at enhver statsmakt er en klasses diktatur over de andre klassene? Og at proletariatet aldri kan dele statsmakta med noen andre klasser? Vi lar Lenin svare: «Kjernen i Marx' lære om staten er bare blitt mestret av dem som forstår at en enkelt klasses diktatur er nødvendig ikke bare for ethvert klassesamfunn i sin alminnelighet, ikke bare for proletariatet som har styrtet borgerskapet, men også for hele den historiske periode som skiller kapitalismen fra det «klasseløse samfunn», fra kommunismen... Overgangen fra kapitalismen til kommunismen må selvsagt med nødvendighet frambringe en veldig rikdom og mangfoldighet av politiske former, men kjernen i dem vil uunngåelig være den samme: proletariatets diktatur.» 2

Det kinesiske «nydemokratiet» ble en variant av det borgerlige demokratiet, hvor «flerklassediktaturet» fungerte som et skalkeskjul for å sikre det nasjonale borgerskapets konsolidering og fortsatte utbyttervesen, ved å kaste blår i øynene på arbeiderklassen og de utbytta fattigbøndene.

Denne nydemokratiske staten kunne bli en realitet fordi den kinesiske revolusjonen stansa opp på halvveien, den borgerlig-demokratiske revolusjonen blei ikke «øyeblikkelig utnytta for å gjennomføre den sosialistiske revolusjonen» (Lenin). Dette hadde sin årsak i to nært sammenknytta forhold:

a) KKP var ikke et ekte kommunistisk parti som hadde til hensikt å fullføre en sosialistisk revolusjon, men et parti som bygde på MZD-tenkninga og var infiltrert av småborgerskapet og det nasjonale borgerskapet og

b) den kinesiske revolusjonsstrategien som partiet og Mao la opp til undergravde muligheten for den fortsatte revolusjon, fordi proletariatet reellt ble fratatt sin ledende og revolusjonære rolle.

Kapitalistene som «del av folket»

Dagens kapitalistiske Kina er ikke resultat av noen åpen kontrarevolusjon eller forkasting av Mao Zedongs tenkning som ideologisk grunnlag. Det var aldri nødvendig, fordi Maos ideer og teser har vært anvendelige for alle fraksjoner i KKP, høyre som venstre. Når Hua i 1979 kunne øse av Maos verker for å skaffe «teoretisk dekning» for de stadig mer omfattende økonomiske og politiske innrømmelsene overfor det gamle borgerskapet, så var og er det ingen tilfeldighet eller sitatfusk fra Huas side.

«Vårt lands kapitalister utgjør av historiske årsaker en del av folket... Herrer i vårt samfunn er de sosialistiske arbeiderne, bøndene og de intellektuelle og de andre patriotene som støtter sosialismen.» 3

Hua gjentok helt enkelt Maos gamle anskuelser om den «progressive» kinesiske kapitalistklassen. Og disse blir om nødvendig repetert i dag - i 1998 - av det kinesiske borgerskapet i rød frakk som åpent ivrer for sin «sosialistiske markedsøkonomi». Partikongressen i 1997 bestemte at et ledd i denne «sosialismen» var ytterligere massenedlegging og privatisering av tusenvis av statsbedrifter. Partiet er ikke annet enn det nye borgerskapets maktorgan.

Planøkonomi?

Men hadde ikke Kina etter 1949 en sosialistisk økonomi, sjøl om det var en del rot i partiet og den politiske overbygninga?

Riktignok fantes det folkekommuner på landsbygda, et klart progressivt fenomen sjøl om det er på det reine at disse kooperativene fungerte svært mangelfullt og tilfeldig. Det eksisterte også femårsplaner, i det minste på papiret. Kina gjorde uten tvil svære økonomisk-materielle framganger etter 1949, men ikke noe av dette beviser at det har vært en sosialistisk økonomisk basis i Kina. Til nød kan en si at det fantes elementer av en sosialistisk økonomi i Kina, men skulle marxister ta utgangspunkt i det aleine, ville vi fort komme fram til et utall stater i verden med en mer eller mindre «sosialistisk» økonomi. Den avgjørende betingelsen for at en sosialistisk økonomi skal eksistere og fungere, er at proletariatet har statsmakta i sine hender.

Vi mener at dette ikke var tilfellet i Kina. Videre eksisterer det enkelte grunnleggende prinsipper for oppbygginga av en sosialistisk planøkonomi. Produksjonsforholdene og hva som utgjør drivkrafta for produksjonen er et nøkkelspørsmål når man skal skille mellom sosialistisk oppbygging og kapitalistisk. Om det dreier seg om profittmaksimering eller maksimal trygging av det sosialistiske samfunnets voksende behov.

I denne vesle brosjyra rekker vi ikke å gå grundig inn på dette omfattende emnet. Men vi har allerede sett hvordan det nasjonale borgerskapet i Kina ble behandlet lemfeldig. Sjøl under kulturrevolusjonen fikk de heve renter på sine banksinnskudd. Mao var også uenig i den sterke sovjetiske satsinga på tungindustri som sosialismens økonomiske basis, og ville satse sterkere på lettindustrien. Sjøl om deler av hans kritikk av den sovjetiske modellen kan ha hatt noe for seg, ser vi nå det langsiktige resultatet av Maos modell for hurtig avkastning. Industriproduksjonen kommer raskt i gang, men maskinene blir nedslitte. Når produksjonen av produksjonsmidler sakker akterut må en før eller siden åpne opp for investeringer, låne kapital og skaffe kreditter fra andre land, dvs. fra imperialismen. Slike lån og kreditter må tilbakebetales om en skal kunne håpe på nye. En blir nødt til å satse den lånte kapitalen i industrigreiner med rask omløpshastighet for kapitalen, altså tillempe kapitalistiske – ikke sosialistiske – økonomiske prinsipper.

Det er innlysende at dette utelukker en planmessig og allsidig utvikling av økonomien. Folkets materielle kår har ingen mulighet for jamn og stabil vekst, slik som under en sosialistisk økonomisk politikk. Svinebinding til fremmed kapital og gradvis sterkere økonomisk dominans over politikken blir uunngåelig, og det blir stadig vanskeligere å hoppe av en karusell som roterer fortere og fortere. Det er dette vi ser har slått ut i fullt monn i dagens Kina.

«Sosialistisk» markedsøkonomi

Kina er blitt et helvete for arbeiderklassen. Flere titalls millioner mennesker er arbeidsløse. Mens imperialistene, det nye revisjonistborgerskapet og det gamle «nasjonale» kinesiske borgerskapet høster superprofitter på svetten fra kinesiske slavearbeidere. Den nasjonale uavhengigheten, revolusjonens seire, blir undergravd gjennom imperialistisk infiltrasjon. Økonomisk og politisk utvikler landet seg med lovmessighet til del av det imperialistiske verdenssystemet. Den asiatiske finanskrisa som nådde et foreløpig klimaks i januar 1998, kan også forårsake alvorlige ringvirkninger for det kinesiske bank- og kredittvesenet. Det gjelder spesielt hvis finanskrisa i Japan utvikler seg ytterligere, slik mange tegn tyder på våren 1998.

Politikken for enda mer kapitalistisk markedsøkonomi ble forsert enda et hakk på den 15. kongressen til Kinas 'Kommunistiske' Parti, som fant sted i september 1997. Kongressen ga full støtte til Jiang Zemins beretningsframlegg, hvor han blant annet tok til orde for delprivatisering av statsindustrien, som sysselsetter rundt 110 millioner arbeidere. Den kinesiske herskerklassen vil også la noen bedrifter gå konkurs eller gå inn i samarbeid med utenlandske selskaper. Jiang Zemin innrømmet at reformene vil føre til enda flere masseoppsigelser.

58 millioner kinesere er medlemmer i Kinas «kommunistiske» parti, som har hatt kraftig medlemsvekst de siste årene. De som strømmer til er alt annet enn fattigbønder og arbeidere. Hele 83,5 prosent av de 2048 delegatene til kongressen i 1997 hadde utdannelse fra høyskole eller universitet, ifølge avisa China Daily. Partiet er springbrett for den «sosialistiske markedsøkonomiens» karrierister.

– Hvis du ønsker forfremmelse, må du være partimedlem. Det er mange fordeler knyttet til det, så som høyere lønn, bolig og mulighet til å reise utenlands, som en aksjemegler (og sjølsagt partimedlem) i Shanghai sa til Los Angeles Times. For sikkerhets skyld endret partiet sine statutter slik at Dengs politikk nå har fått samme status som Mao Zedongs tanker.

Snart 50 år etter den historiske revolusjonen i 1949, som betydde at nærmere en tredjedel av verdens folk var befridd fra åket av det imperialistiske verdenssystemet, ser vi at Kina igjen er en integrert del av dette systemet.

Men stadig vifter lederne med røde flagg, hyller Mao og bruker honnørord som «sosialisme» – riktignok sjeldnere enn før. Disse råtne revisjonistiske makthaverne er rett nok lette å gjennomskue. Likevel bringer de hån og skjendsel over begreper som sosialisme og kommunisme. Og verst av alt er at de med en viss rett kan påberope seg at de representerer en slags kontinuitet fra den store revolusjonslederen Mao Zedong og hans ideer.

Vi tror ikke at Mao ønsket det slik – hans intensjoner var sikkert andre. Problemet var at han ikke behersket marxismen-leninismen, at han ikke fattet dens klasseinnhold og universelle gyldighet, men forvrengte sentrale sider ved den med begrunnelse i «særlige kinesiske forhold». Dermed fikk de kontrarevolusjonære klassekreftene et mektig våpen til å underminere og knuse de kinesiske arbeidernes og bøndenes drøm om å bygge sosialismen.

Om dialektikk og materialisme

Spørsmålet om dialektikken er ikke til å komme utenom for den som vil forsøke å gripe tak i maoismens vesen. Den marxistiske dialektikken er ikke et dogme eller en trossetning, men rett og slett en metode og anskuelsesmåte som krever at man tar hensyn til og erkjenner de allmenngyldige lovene som virker i naturen og i samfunnet.

«Den materialistiske verdensanskuelse innebærer ganske enkelt en oppfatning av naturen som den er, uten noen som helst fremmed tilsetning.» (Friedrich Engels: «Ludwig Feuerbach»).

Det Engels her sier har også gyldighet for samfunnsforholdene, for analysen av samfunnet. Den dialektiske og historiske materialismen er helt enkelt en sann, uforfalsket vitenskap. Derfor er den verdensanskuelsen til kommunistene.

Lovene for utviklingsprosessene

Den dialektiske materialismen er læra om utviklinga til alt som eksisterer, både i naturen og i menneskets materielle og åndelige utvikling. Dialektikkens lover er ikke annet enn lovene for naturens og historiens egen utviklingsprosess. Den dialektiske filosofien er, som Engels sier «rett og slett en gjenspeiling av denne prosessen i den tenkende hjernen».

Den dialektiske forskningsmetoden fordrer konkret analyse av en konkret situasjon. Den dialektiske metoden hevder samtidig at ikke en eneste foreteelse i natur og samfunn kan bli forstått om en betrakter den isolert, uten forbindelse med de foreteelser som omgir den. Dialektikken hevder at naturen (og samfunnet) ikke er en tilfeldig opphopning av ting som er løsrevet og isolert fra hverandre, tvert imot inngår alle ting i en slags enhet, og for å forstå det enkelte må en ta helheten i betraktning.

Et annet kjernepunkt er at alle ting og foreteelser i verden, helt ned til den minste partikkel, er i stadig bevegelse og forandring. Moderne vitenskap og forskning har bekreftet denne dialektisk-materialistiske anskuelsesmåten.

«I egentlig forstand», sa Lenin,  «er dialektikken utforskningen av motsetningene i selve tingenes vesen» 4  Og han sa videre: «Utvikling er kamp mellom motsetninger». 5

Forståelse av dialektikken gir kort sagt mulighet til å finne fram til «sjølbevegelsen» i en gitt prosess. I motsetning til metafysikken er det bare den dialektiske metoden som «gir nøkkelen til alle eksisterende tings "selvbevegelse", bare den gir nøkkelen til "sprangene", til "bruddet i sammenhengen", til "forvandlingen til sin motsetning", til tilintetgjøring av det gamle og det nyes oppståen.»
«Motsetningenes enhet (sammenfall, identitet, resultant) er betinget, midlertidig, forbigående, relativ. Kampen mellom de motsetninger som innbyrdes utelukker hverandre er absolutt, liksom utviklingen, bevegelsen, er absolutt.» 6

På venstresida har det etterhvert utvikla seg en utbredt skepsis til Mao Zedongs teori og praksis – ikke minst i lys av de ekstreme utslaga av «teorien om de tre verdener» og på bakgrunn av Kinas utvikling etter hans død. Men sjøl blant kritikerne har det vært en tendens til å hevde at Mao – som tross alt var regna ikke bare som marxist-leninist, men som sjølve inkarnasjonen av «marxismen-leninismen i vår tid» – i virkeligheten bare foretok taktiske manøvrer.

Det er lett å gå seg vill for den som leser Maos skrifter. Ved å «sile» Mao-sitater er det fullt mulig å trekke fram enkeltteser som tyder på ei marxistisk oppfatning i mange sentrale spørsmål. På den andre sida er det omtrent like mange taler, artikler og handlinger som understreker det motsatte.

Hvordan skal en finne ut hva som var taktikk og hva som var strategi?
Den sikreste måten å gjøre det på, må være å gå til spørsmålet om filosofien, det idemessige grunnlaget. Hvilket filosofisk grunnlag bygde Mao på, hva slags klassemessige anskuelser la han på ulike ting og fenomener, spørsmål og motsigelser? Og var det samsvar mellom teori og praksis?

Heldigvis har marxismen gitt oss metoden for slik analyse.

Maos dialektikk

Mao Zedong har vært rost til skyene for sine angivelige «betydelige bidrag» til spørsmålet om motsigelsen, og skal ha utvikla den dialektiske materialismen videre på dette feltet. Det er riktig at Mao snakker mye om motsetninger og dialektikk. Men Maos dialektikk er i hovedsak en før-kapitalistisk dialektikk, dvs. dialektikk bygd på en idealistisk og ikke materialistisk anskuelsesmåte, som gjør bruk av konstante motsetninger særlig henta fra den kinesiske oldtidsfilosofien, slik som «over og under», «venstre og høyre», «stygt og vakkert», «lys og mørke» osv. Slike begreper kan ikke brukes for å forklare den dialektiske utviklingsprosessen. Dels er de konstante, dels er de betinga av en subjektiv – ikke objektiv – vurdering. Men Mao gjør ikke bare bruk av oldtidsfilosofi og førkapitalistisk dialektikk, han trekker også inn marxistisk dialektikk og elementer av moderne borgerlig filosofi. I denne eklektisismen ligger mye av forklaringa på de mange uklarheter og sjølmotsigelser som preger Maos taler og skrifter. Inkonsekvensen i Mao Zedongs tenkning er uttrykk for at den er et teoretisk forsøk på å forene en rekke innbyrdes motstridende ideologier – det være seg før-kapitalistiske konfusiansk teorier, moderne borgerlige teorier eller marxisme. Det umulige i dette utgangspunktet kommer klart til uttrykk i maoismens teori og praksis.

Mao ser i virkeligheten verdensutviklinga som en pendelbevegelse, som en bølgebevegelse fram og tilbake mellom «godt og ondt», «lys og mørke», fra «stor harmoni» til «stor uorden» og tilbake igjen til «stor harmoni». Når pendelen har gått langt nok den ene veien, så snur den og kommer tilbake av seg sjøl. «Ting slår over i sin motsetning når de når ytterpunktet sitt». «Nederlaget er framgangens mor. Hvordan kan nederlaget være mor til framgangen hvis det ikke har noen god side? Når det er gjort for mange feil, er det nødt til å bli ei vending. Det er marxisme... Når feila hoper seg opp, er ikke lyset langt unna.» (Mao s.340) 7

Både når det gjelder KKPs struktur, spørsmålet om flerklassediktaturet eller «nydemokratiet», spørsmålet om eksistensen av flere partier under sosialismen og «proletariatets diktatur», bruker Mao konsekvent den dialektiske tesen om at det fins motsigelser i alle ting som argument for partifraksjoner, for borgerlige partier under sosialismen og for at borgerskapet, småborgerskapet og andre reaksjonære elementer fritt skal få boltre seg.
«Kampen mellom motsetninger er absolutt. Derfor er politikken med de hundre blomster riktig, den er i samsvar med dialektikken.» (Mao s. 377.) 8

Ovenstående er helt typisk for Mao: Ut av det korrekte at kampen mellom motsetninger er absolutt, trekker han den feilaktige og fullstendig udialektiske slutninga at «politikken med de 100 blomster er riktig», m.a.o. at den er «bra».

Forvrengning av dialektikken

Dette er en mekanisk forvrengning av den marxistiske dialektikken. Motsetninger er verken «bra» eller «dårlige» i seg sjøl, de rett og slett er og eksisterer som en del av den objektive virkeligheten.

Det har ingenting med dialektikk å gjøre at «motsetningene skal kjempe på like fot». Proletariatets oppgave er å utnytte utviklingslovene og sin forståelse for den dialektiske utviklingsprosessen til å bruke denne subjektive bevisstheten til å påskynde den objektive utviklinga. Det lar seg gjøre fordi proletariatets klasseinteresser samsvarer med denne objektive utviklinga, mens borgerskapet står i motsetning til den og vil hindre utviklinga.

Man kan like eller ikke like dette faktum, men det er likevel et faktum som en må ta hensyn til. Det er verken isolert sett «bra» eller «dårlig», det er simpelthen en kjensgjerning. Utviklingsprosessen framover kan imidlertid påskyndes eller bremses, avhengig av (i dette tilfellet) klassekreftenes stilling på ethvert gitt tidspunkt.

Et annet eksempel på Maos forståelse (dette sitatet er fra 1956, dvs. etter proklameringa av sosialismen og proletariatets diktatur i Kina): «Hva er det beste, å bare ha ett parti eller å ha flere? Slik vi ser det nå er det kanskje best å ha flere partier. Dette har vært sant før i tida og kan godt komme til å være det i framtida, det vil si langsiktig sameksistens og gjensidig tilsyn.» (Mao s. 308.)

Slutningene som Mao trekker av sin «dialektiske analyse» viser seg stadig vekk ikke bare å være en feilaktig tillemping av dialektikken – slutningene innebærer hasardspill med revolusjonen ved at de skaffer «teoretisk belegg» for at borgerskapet skal få frie tøyler under sosialismen. De er i innhold forsvar for den borgerlige pluralismen, for de ulike partienes «fredelige kappestrid» under sosialismen. (Både AKP og NKP gir i sine programmer uttrykk for dette synet på «demokratiet» under sosialismen. Men dette er en egen diskusjon som må tas i en annen sammenheng.)

Proletariatets diktatur

Nok et utslag av Maos «bølgeteori» går på spørsmålet om den sosialistiske revolusjon, erobringa  av proletariatets diktatur. Mao så på den sosialistiske revolusjon ikke først og fremst som en kvalitativ forandring, proletariatets diktatur som et kvalitativt høyere utviklingstrinn, men rett og slett som et plassbytte mellom proletariat og borgerskap. Han evner i virkeligheten ikke å se at det er snakk om reell opphevelse av den eksisterende motsigelsen og opprykk i en ny kategori.

«Om ikke borgerskapet og proletariatet kan omforme seg til hverandre, hvordan kan det da skje at proletariatet, gjennom revolusjon, blir de som styrer og borgerskapet de som blir styrt?» (Mao s.380).

Sjøl om Mao snakker om revolusjon, om sprangvis utvikling, om dialektikk og om motsigelser, så viser det seg at han i innhold betrakter spørsmålet om motsetningene mekanisk, han klarer ikke å se «sjølbevegelsen» i foreteelsene, men ser på motsetninger mer som ytre fenomen, og betrakter «negasjonens negasjon», det at ting «slår over i sin motsetning», først og fremst som et slags plassbytte. Innholdet i dette synet er utprega metafysisk og evolusjonistisk.

Det kommunistiske partiet og Maos partiforståelse

Lenin og Stalin sa at arbeiderklassen i kampen mot det mektige borgerskapet, som har statsmakta og voldsmaskineriet og andre reserver i sine hender, trenger sin egen kampstab. Denne kampstaben er det kommunistiske partiet.

For å fylle sin oppgave må dette partiet ha helt bestemte kvalifikasjoner. Det må ha en ubrytelig enhet i sine rekker, det må være samla rundt en fast plattform, det må ha ei fast linje som representerer arbeiderklassens og bare arbeiderklassens interesser.

Det kan ikke under noen omstendigheter tillates at det får eksistere og virke to linjer innen rekkene til et kommunistisk parti. Det ville bety at partiet ikke er et ideologisk, politisk og organisatorisk redskap for proletariatet, men en kamparena for representanter for forskjellige klasser og klasseinteresser.    
Mot dette hevda Mao Zedong ikke bare at det kunne eksistere to linjer innafor partiet, men at dette var en lovmessighet, at «tolinjekampen» var sjølve den dialektiske utviklingsloven for partiet!

I beretninga til KKPs 10. kongress sies det f.eks.:
«I lang tid framover vil det stadig forekomme kamp innafor partiet mellom de to linjene, kamper som gjenspeiler disse motsigelsene, og denslags kamper vil finne sted ti, tjue eller tredve ganger. Det vil igjen dukke opp Lin Piao-er... Dette er noe som skjer uavhengig av menneskets vilje.» 9

Uavhengig av menneskets vilje! Fraksjoner og borgerlige linjer er ikke bare i «samsvar med dialektikken» og en objektiv nødvendighet – det er nytteløst å kjempe mot dem, sa Mao.
En må spørre: Hva blir det igjen av Lenins lære om det kommunistiske partiet, om den subjektive faktor? Hva skal man i grunnen med et eget, kommunistisk parti i det hele tatt?

Eksemplet Deng Xiao-ping

Noen røster hevder at Mao bare var opptatt av partidemokratiet. Den saken skal vi seinere se nærmere på. Her skal det bare slås fast at meningsbrytningen og diskusjonene innafor det kommunistiske partiet – som er partiets levende puls- og hjerteslag – er noe ganske annet enn kamp mellom uforsonlige linjer. Når eller hvis det oppstår tolinje-kamp i partiet er ikke dette en «naturgitt tilstand», men uttrykk for at klassekampen ikke er blitt ført korrekt i partiets rekker, at partiet befinner seg i en ekstrem krise der det kjemper for sin fortsatte eksistens som klassens parti.

DengKanskje det tydeligste av alle eksempler på denne forkludra partioppfatninga er tilfellet Deng Xiao-ping, som inntil sin død i 1997 var Kinas faktiske statsoverhode etter oppgjøret med den rivaliserende «firerbanden», og seinere fløyen rundt Hua Guofeng. Deng Xiao-ping hadde lange høyreopportunistiske tradisjoner innafor KKP. Allerede i 50-åra avslørte han seg gang på gang som overløper, samtidig som han i lange perioder innehadde vervet som generalsekretær. Under kulturrevolusjonen blei han tvunget til å komme med en oppsiktsvekkende og avslørende sjølkritikk, og det blei konstatert at motsetninga til Deng var av antagonistisk karakter. Mao sjøl slo fast at: «Han begriper ikke marxismen-leninismen, han representerer borgerskapet.» 10

Like fullt beholdt Deng partimedlemskapet sitt etter vedtak i sentralkomiteen, fordi man ville se «hvordan han vil forholde seg i framtida.» Alle veit hvordan den reaksjonære Deng Xiao-ping siden «forholdt seg». Dette er i virkeligheten et mønstereksempel på konsekvensen av teorien om «tolinje-kampen», på hvilken livsfarlig, anti-marxistisk teori dette er. Eksemplet Deng bekrefter til fulle Lenins ord om at «hvis en har reformister, mensjeviker i rekkene, da er det umulig å seire i den proletariske revolusjonen, da er det umulig å forsvare den. Dette står prinsipielt helt fast.» 11

Maos makt og autoritet i partiet blei sikra ikke først og fremst gjennom tilliten til ham i arbeiderklassen og folket, som han åpenbart ikke mente var tilstrekkelig i seg sjøl. Det viser seg at Mao Zedong ikke hadde den ringeste respekt verken for sentralkomiteen eller for partikongressene, for ikke å snakke om partiet allment sett. Partikomiteene, de ledende kadrene og sentralkomiteen fikk sine ordrer fra «Generaldirektoratet», en spesialstab som utelukkende sto ansvarlig overfor Mao. Dette direktoratets makt, sammen med støtte fra hæren – som aldri har vært underlagt partiets enhetlige ledelse, men alltid har spilt en betydelig rolle i fraksjonskampene i Kina – var garantisten for Maos fortsatte makt.

Så tidlig som i 1953 utstedte Mao et direktiv som fjerna enhver illusjon om partiorganenes kollektive makt og innflytelse. I dette direktivet av 19. mai het det: «Fra nå av kan alle dokumenter og telegrammer som blir sendt ut i sentralkomiteens navn bli sendt videre først etter at jeg har gått gjennom dem, ellers er de ugyldige. Vennligst vær oppmerksom på dette.» (Mao s. 96.)

Byråkrati og liberalisme hånd i hånd

I dette makt- og intrigespillet sier det seg sjøl at leninistiske partinormer ikke hadde noen plass. Det samme gjelder alt snakk om kollektivt lederskap og partidemokrati. KKP var en kamparena for ulike klasselinjer, for borgerlige og småborgerlige elementer, hvor det herska liberalisme på den ene sida og jernhard byråkratisk undertrykking av partidemokratiet på den andre. Ikke noe av dette har den fjerneste likhet med den demokratiske sentralismen, den bolsjevikiske partimodellen.

De forholda som her er nevnt, sammen med en rekke andre ting plassen ikke tillater å behandle, gjorde at KKP aldri var et ekte kommunistisk parti; verken ideologisk, politisk eller organisatorisk. Hovedkilden til dette lå og ligger i det ideologiske grunnlaget, som var og er Mao Zedongs tenkning.

Som historia har vist, fikk MZD-tenkningas innflytelse alvorlige og tragiske konsekvenser, ikke bare for det kinesiske proletariatet og den kinesiske revolusjonens skjebne, men også for den internasjonale marxist-leninistiske bevegelsen, for klassekampen og for spørsmålet om revolusjonen i sin alminnelighet.

«Kulturrevolusjonen»

I samband med kulturrevolusjonen som raste i perioden 1966-1976, korrigerte Mao sin tidligere revisjonistiske oppfatning om at klassekampen dør hen under sosialismen, formulert i 1957 og trolig inspirert av Krustsjov. Dengang hevda han:
«I dag er stillinga slik: det er hovedsakelig slutt på massenes storstilte, stormende klassekamper som kjennetegner revolusjonære tider, men klassekampen er på ingen måte helt slutt.» (Mao s. 407)

Det er klart at denne oppfatninga bærer et medansvar for at reaksjonære elementer, revisjonister og opportunister av alle slag kunne vinne innpass i såvel  stat som parti ? og endelig rive til seg fullstendig makt.

Kulturrevolusjonen retta knusende slag mot mange av disse elementene. Av denne grunn er det stadig maoistiske grupperinger som hevder at kulturrevolusjonen vekselvis sikra, befesta eller innførte proletariatets diktatur i Kina.

Men hvem sto i ledelsen, hvem gjennomførte kulturrevolusjonen i Kina? Det var ikke partiet og det var ikke arbeiderklassen. Det var derimot et kaotisk utbrudd blant studenter og intellektuelle «rødegardister», som fulgte en oppfordring fra Mao personlig og gikk til «storm mot hovedkvarteret» – statlige utvalg og partikomiteer. Det var denne massen av uorganisert ungdom med religiøs respekt for Mao som stormet Peking, som angivelig representerte «proletariatets ideologi» og skulle vise partiet og arbeiderklassen den sanne veien!

Igjen blei proletariatet stående utafor denne «revolusjonen», som var alt annet enn kulturell. Igjen som følge av Maos feilaktige forestillinger hvor han undervurderer proletariatets og partiets rolle og oppgaver, og tilsvarende overvurderer de positive og revolusjonære egenskapene blant studentene, ungdommen og småborgerskapet. Med et mulig unntak for Shanghai, der arbeiderklassen tok kulturrevolusjonens paroler bokstavelig og bekjempa både borgerskapet og overløpere og «rødegardistene», var arbeiderklassen passiv i forhold til kulturrevolusjonen, og sto på sidelinja. Derimot forsvarte fabrikkarbeiderne seg en rekke steder mot ungdommene med våpen i hånd.

Partiet satt til side

Kulturrevolusjonen førte med seg partiets og arbeiderklassens totale tilsidesetting. Den gjenspeilte Maos revisjonistiske oppfatninger om såvel partiet som proletariatets diktatur, og fungerte som en bekreftelse på hvor langt degenerasjonen i Kina var kommet. Noe måtte gjøres for å bli kvitt de reaksjonære elementene som hadde tilrana seg makta i stat og parti, folk som Liu Shao-shi og Deng Xiao-ping. Men under proletariatets diktatur måtte det ha vært partiets og arbeiderklassens oppgave. Men proletariatet var satt utenfor, og partiet var en kamparena for ulike borgerlige og småborgerlige fraksjoner. Hvordan kunne man da snakke om proletariatets diktatur?

Disse forholda blei aldri analysert eller tillagt vekt av noen av fraksjonene, verken de som «seira» eller de som «tapte». Det var aldri snakk om å avdekke årsakene til at et slikt kaos kunne og måtte oppstå, et kaos som nødvendigvis måtte være en livsfarlig trussel mot det såkalte proletardiktaturet, og en etterlengta situasjon for imperialismen og de kontrarevolusjonære kreftene. I stedet for å foreta en marxistisk analyse av årsakene til kaoset og forsøke å rette på den vanvittige situasjonen, framla Mao sin tese om at slike kulturrevolusjoner måtte gjennomføres hvert sjuende eller åttende år! Dette var helt i tråd med kinesisk oldtidsfilosofi om at man bør «tenne en brann» med jamne mellomrom, etter råd fra de gamle astrologene om månens stilling på himmelen.

Det er blitt hevda at Mao utvikla teorien om revolusjonens fortsettelse under proletariatets diktatur. Ut ifra det som alt er sagt, skulle det være åpenbart at det Mao måtte ha utvikla i denne forbindelse er teser som står klart i motsetningsforhold til marxismen-leninismen.

Et palasskupp

Kulturrevolusjonen var et palasskupp for å velte en håndfull reaksjonære som hadde tilrana seg makta. Revolusjonen blei leda av ikke-marxistiske elementer, som seinere ble styrta og likvidert av andre anti-marxistiske fraksjoner gjennom nye militærkupp. Kulturrevolusjonen var kort sagt en farse som ble iverksatt av de kreftene som så sin makt og sine posisjoner trua av rivaliserende grupper og fraksjoner. Kulturrevolusjonen var følgelig ingen kulturrevolusjon. Enden på kulturrevolusjonen blei som kjent at de reaksjonære som blei styrta på midten av 60-åra kom tilbake etter Maos død og likviderte «firerbanden». Dette var uten tvil et reaksjonært kupp som forserte utviklinga av Kina fram mot ei sosialimperialistisk supermakt, som systematisk satte i gang likvidering av alt som kunne ligne sosialistiske eiendomsforhold, knytta aktive bånd til USA-imperialismen og gjennomførte ei storstilt utbytting av den kinesiske arbeiderklassen. Fra å ha stått på et sidespor på den kapitalistiske skinnegangen, flytta Hua og Deng det kinesiske lokomotivet over på hovedlinja.

Teorien om «de tre verdener»

En av maoismens mest råtne og skadelige teser, har vært teorien om de tre verdener. I dag har den liten direkte påvirkningkraft, som følge av at den er grundig avslørt og fordi de objektive forholdene i verden har endret seg. Men den gjorde betydelig skade i sin «glanstid» på 70- og 80-tallet, og rester av dette tankegodset lever videre den dag i dag. Den førte f.eks. til at tyrkiske maoister forsvarte NATO-generalenes fascistkupp i 1980, til Kinas hyllest av EU (dengang EEC), til ukritisk omfavnelse av Røde Khmer i Kambodsja og til støtte til militærapparatet i Vest-Europa (jfr. AKPs militærprogram fra 1979) – alt under påskudd av å skulle svekke halvparten av den 1. verden, dvs. det daværende Sovjetunionen. Slik ble maoismen et nyttig redskap for den vestlige imperialismen i rivaliseringa med den sovjetiske ditto.

Teorien om de tre verdener foretok følgende oppdeling:

Den 1. verden besto av de to supermaktene, den 2. verden av de mindre imperialistiske statene og den 3. verden av de imperialistisk undertrykte landa. Ifølge teorien hadde landa i den såkalte tredje verden felles interesser og må stå sammen mot i første rekke den sovjetiske sosialimperialismen. Videre at den 3. verden måtte alliere seg med landa i den 2. verden for å stå «enda sterkere» rusta. Etterhvert ble teorien «videreutvikla» til å innebære at både den 3., den 2. og halvparten av den 1. verden (USA) måtte samle seg til kamp mot den sovjetiske sosialimperialismen.
«Etter som landa i den andre verda står andsynes det veksande trugsmålet om krig frå supermaktene, er det naudsynt for dei å styrka einskapen seg imellom og einskapen med den tredje verda og andre moglege forbundsfelagar, for å gå frametter i striden mot den sams fienden.» 12

Det skal ikke mye regneferdighet til for å finne ut hvilke mulige forbundsfeller som står igjen utover landa i den 2. og 3. verden!

Denne anti-marxistiske teorien innebærer nødvendigvis klassesamarbeid, fordi den velger å «overse» følgende faktorer:

  • at også imperialistmaktene i den 2. verden plyndrer folkene i den «tredje» verden,
  • at regimene i den «tredje» verden som oftest var og er støttespillere for den ene eller andre av supermaktene (eller andre imperialiststater), som faktisk «garanterer» deres fortsatte herskerdømme ved å bidra til å holde arbeiderklassen og de undertrykte massene nede,
  • at disse landa følgelig ikke er «uavhengige» og ikke utgjør noen felles blokk,
  • at klassekampen og den nasjonale frigjøringskampen i flertallet av disse landa er under utvikling, at revolusjonen står på dagsordenen – for å styrte såvel imperialismen som det «egne» eller marionett-borgerskapet,
  • at det etter Oktoberrevolusjonens seier i 1917 har eksistert to verdener, den kapitalistiske, gamle verden, og den nye, sosialistiske verden.

«Teorien om de tre verdener» var og er en teori for klassesamarbeid, forsoning overfor imperialismen, fornekting av revolusjonens oppgaver og muligheter og sabotasje av folkenes kamp for nasjonal frigjøring. Den er i korthet en teoretisk nådegave til imperialismen.

Slik de albanske kommunistene og Enver Hoxha reiste kampen mot Krustsjovs linje for klassesamarbeid og forsoning med imperialismen, slik gikk de også i brodden for å reise kampen mot denne reaksjonære teorien, sjøl om det kosta dem dyrt i begge tilfellene.

Har denne teorien noen som helst betydning i dag?

pingpongNeppe som sjølstendig teori, og naturligvis ikke i sin opprinnelige form; Sovjetunionen eksisterer jo ikke lenger som supermakt. Ikke desto mindre finnes det fortsatt avarter av denne retninga, og nye strømninger oppstår som kan vise seg like skadelige. Slektskapet til en av den moderne revisjonismens bærende grunnteser – den antimonopolistiske strategi – er åpenbar. Dette er en teori som gjennomgående visker ut skillet mellom på den ene sida nødvendige allianser i kampen for sosialismen, og på den andre sida spørsmålet om strategisk samarbeid med reformistiske og andre borgerlige partier for å skaffe parlamentarisk grunnlag for «folkelig» regjeringsmakt, som et såkalt nødvendig mellomtrinn til sosialismen. Uten at vi her kan gå nærmere inn på denne teorien, så gir det seg sjøl at dens hovedfunksjoner er å tilsløre statens klassekarakter og å avdempe klassekampen. Nettopp denne tilsløringa, uansett hvilken teori den blir rettferdiggjort med, er et typisk fellestrekk mellom de ulike revisjonistiske strømningene og partiene verden over.

Nye teorier som gir imperialismen et pusterom

Nye varianter av de gamle teorier vil lovmessig dukke opp fra tid til annen, i takt med at tidligere teorier drives på retrett og i takt med hvordan den allmenne krisa til verdensimperialismen utvikler seg.

I dag ser vi f.eks. at visse «sosialistiske og kommunistiske» partier, bevegelser og stater lanserer nye teorier. En av dem er ideen om å skape en internasjonal «front mot nyliberalismen», «tidens fiende», som er blitt lansert av Cubas Kommunistiske Parti. Om dette sier Fidel Castro: «Det å slå nyliberalismen er å skape håp for framtida, å sikre vilkårene for å gå framover. For grensa for vårt framskritt ligger i kapitalismen. Og det vil ikke skje noe menneskelig framskritt hvis en ikke setter seg fore å bryte kapitalismens grenser. Men det vil være en oppgave for andre tider,  jeg vil ikke si en oppgave for andre generasjoner?». 13

Det kan se ut som om Fidel mener at denne kampen kan skilles ut fra kampen mot imperialismen. Men «nyliberalisme» er ikke noe sjølstendig økonomisk system, og slett ingen ny fase av kapitalismen. Den er det politiske og ideologiske uttrykket for de imperialistiske monopolenes økonomiske ekspansjon, rivalisering og interesser i en periode hvor finanskapitalen i sitt overmot har avskrevet sosialismen som overhengende trussel.

Sjølsagt er det både riktig og viktig å skape sterke folkelige allianser som retter seg mot «nyliberalismen» og dens herjinger, som vil bli ytterligere forsterka gjennom MAI-avtalen og andre imperialistdiktat. Det er heller ikke merkelig at Latin-Amerika er et sentrum for folkelig motstand mot nyliberalismen, ettersom folkene på dette kontinentet har vært utprøvingsfelt for denne imperialistiske økonomiske politikken i 15 år. Nå brer opprøret seg mot virkningene.

I den ekstremt pressa situasjonen som Cuba befinner seg i, er det forståelig at en velger å slå retrett og tar i bruk en defensiv taktikk i en vanskelig periode.  Som anti-imperialistisk strategi, som i realiteten erstatter kampen for revolusjonær forandring med ulike former for nasjonalt klassesamarbeid mot de transnasjonale selskapene, er ideen om å «slå tilbake nyliberalismen» imidlertid en avsporing av samme skuffe som teorien om de tre verdener. En logisk følge av denne strategien ville f.eks. være at folket i Indonesia burde slutte opp om kommunistslakteren Suharto, fordi også hans maktstilling er truet av imperialismens hovedkvarterer som IMF, Verdensbanken og internasjonale investeringsavtaler.

Sagt med andre ord: tankegodset som går ut på å utsette spørsmålet om revolusjonen og sosialismen «inntil videre» vil stadig gjenoppstå i nye former under henvisning til spesifikke utviklingstrekk i imperialismens tidsalder.

NOTER

  1. Mao, VIU bd 2 s. 422, Oktober 1979
  2. Lenin: Marx, Engels, Marxisme, s. 253-254 Okt. 1977
  3. Peking Review nr. 27/1979
  4. Lenin: Filosofiske hefter, s. 263 russ. utg.
  5. Lenin CW XIII, s. 301 russ. utg.
  6. Lenin: Marx, Engels, Marxisme. Om dialektikken, s. 214, Oktober, Oslo 1977
  7. Mao Tsetung, VIU bd 5, s. 340 – Oktober 1977. NB: Alle Mao-sitater i denne brosjyra er hentet fra Mao Tsetung, Verker i utvalg bind 5, Oktober 1977 når ikke annet er angitt.
  8. Redaksjonell sammenfatning av flere Mao-sitater det vil føre for langt å gjengi her. Leseren henvises til VIU bd. 5, s. 377.
  9. Beretning til KKPs 10. kongress, dansk utg,. Kbh 1973, s. 9.
  10. Peking Review nr 14/1976.
  11. Sitert etter Stalin i «Spørmål i leninismen». Om leninismens grunnlag s. 77, Oktober 1976.
  12. Hua Guofeng: Formann Maos teori om dei tre verdene, s. 65, Oktober 1978.
  13. Fra det 4. møtet i det latinamerikanske forumet i Säo Paolo, sitert etter José Ramon Balaguer Cabreras tale «Sosialismen er et levedyktig alternativ», holdt i Havana oktober 1977. Fra den danske oversettelsen.

 

TILLEGGSLITTERATUR

  • «Revolusjonens teori og praksis», artikkel i Zëri i Popullit juli 1977, som innleda polemikken mellom Arbeidets Parti i Albania og Kinas Kommunistiske Parti.
  • John Service: Lost chance in China.
  • Enver Hoxha: Imperialismen og revolusjonen (da.), Forlaget Arbejderen 1979.
  • Enver Hoxha: Reflections on China – dagboksbetraktninger, Tirana 1979.

Denne brosjyra bygger  på heftet «Mao Zedongs Tenkning – Marxisme eller revisjonisme?», utgitt av det daværende Marxistisk-Leninistisk Forbund (MLF), Oslo 1982. Dette er en forkortet og redigert versjon, hvor det også er foretatt noen historiske oppdateringer.

Hefte nummer 3 i skriftserien Marxist-leninistiske hefter

© Forlaget Revolusjon, Oslo april 1998