23 februar 2024

Abonnér for kr 100,-

Vipps til 634620 eller velg

 amerika kina

Multilateralismens konsept og praksis har ingenting til felles med kommunismen, men tar sikte på å avlede proletariatet og folkene fra kampen for revolusjonen og sosialismen, skriver italienske marxist-leninister i denne analysen.

1. Den kinesiske overgangen til multilateralisme

Siden 1986 har de kinesiske revisjonistene brukt «multilateralt diplomati» som en integrert del av sin utenrikspolitikk.

Begrepet multilateralismen gjorde sitt offisielle inntog i den kinesiske politiske diskursen med beretninga om arbeidet til regjeringa arbeid presentert av Zhao Ziyang i anledning lanseringa av den VII femårsplanen (1986-90).

I løpet av 1980-tallet var kapitalistiske «reformer» og åpninga mot markedet drivkreftene bak Kinas tilnærming til multilaterale institusjoner og landets voksende diplomatiske aktivitet.

På 1990-tallet utviklet den kinesiske «konverteringa» til multilateralisme seg med økende deltakelse i internasjonale organisasjoner og fora, spesielt dem av økonomisk karakter. Den nye kinesiske strategien krevde en mer omfattende og diversifisert deltakelse i ulike multilaterale fora, for å unngå isolasjon og internasjonal fordømmelse. På denne måten knytta Kina seg tettere til det internasjonale kapitalistiske markedet og ble trukket inn i imperialismens edderkoppnett, som en integrert del av det.

Denne strategien utviklet seg spesielt etter hendelsene på Den himmelske freds plass (1989), for å skape et bilde av ei «ansvarlig makt» og for å begynne å omforme en global orden som var gunstigere for den fremvoksende kinesiske supermakta.

Derav fulgte reevalueringa av multilateralisme, tradisjonelt sett på som et redskap for eksternt press og innblanding, og prosessen med gradvis utvikling av denne politikken tok til.

I de følgende åra gjorde den voksende økonomiske makta til den kinesiske dragen Beijing i stand til å utøve større diplomatisk og utenrikspolitisk aktivisme.

Etter den 15. kongressen til KKP (1997) har de revisjonistiske lederne av KKP i pragmatismens navn formelt vedtatt «multilateralisme» som et ledende prinsipp og operasjonelt verktøy i sin utenrikspolitikk, forbindelser og initiativer.

Nye teser om multilateralisme ble ytterligere utarbeidet under den 16. kongressen til KKP (2002) for å utvide den utenrikspolitiske aktiviteten og for å gjøre Kina akseptert som utfordreren til USAs globale makt.

Samtidig har multilateralisme blitt en viktig forutsetning for å sikre langsiktig økonomisk utvikling, politisk stabilitet og sosial fred, både innad i Kina og i tilgrensende områder.

2. Utviklinga av kinesisk multilateralisme

I de siste tiåra har kampen for verdenshegemoni mellom USA-imperialismen, som er i økonomisk og kulturell tilbakegang, og den raskt voksende kinesiske (økonomisk kan den nå og overgå USA om noen år; militært styrkes den kontinuerlig), omforma den pragmatiske bruken av multilateralisme av det revisjonistiske lederskapet i Beijing.

Følgelig har kinesisk multilateralisme stadig utviklet seg, med sine egne særtrekk, under påtrykk fra sine monopoler og dominerende grupper som ønsker å forvandle økonomisk makt til politisk-militær makt for å vinne gunstigere posisjoner i kampen for nyoppdeling av verden.

Kinesisk multilateral politikk gikk dermed fra å være fokusert framfor alt i den kritiske asiatiske regionen (APEC, Shanghai Cooperation Organization, opprettelsen av frihandelsområdet med ASEAN-landene, Boao Forumet, Seks nasjoners-dialogen om Nord-Korea, opprettelsen av Den asiatiske investeringsbanken for å støtte store prosjekter som «Ett belte, en vei-initiativet» (BRI),  samarbeidet i BRICS, de mange bilaterale avtalene som er svært fordelaktige gitt Kinas økonomiske makt, er eksempler på denne tilnærminga), til satsing på et breiere fundament, preget av Kinas inntreden i globale fora og institusjoner, tradisjonelle møteplasser for imperialistiske ledere (f.eks. WTO, i G-20 som medlemsland, i G-8 som observatør). Sjøl innafor FN har Kina utvikla sin deltakelse i «fredsoppdrag» i dusinvis av land (Afghanistan, Haiti, Kosovo, Libanon, Liberia, Sudan, etc.).

Multilateralisme har dermed blitt et sentralt element i kinesiske ambisjoner

Multilateralisme har dermed blitt et sentralt element i kinesiske ambisjoner om å fortsette ei rask utvikling og om noen tiår å bygge en ny internasjonal orden der Kina ikke lenger er i ei «tvangstrøye», men har en avgjørende og dominerende posisjon.

Trumps isolasjonisme og krisa i amerikansk multilateralisme har gitt nye strategiske muligheter for det imperialistiske Kina til å etablere seg som talsmann for «inkluderende» økonomisk globalisering, internasjonal orden og multilateral arkitektur, i opposisjon til proteksjonisme.

På denne måten har Kina trappet opp rivaliseringa med USA ved å bruke de samme internasjonale organisasjonene som hittil har vært drevet av nordamerikanerne. Samtidig har kineserne jobba for å endre maktbalansen i institusjonene og undergrave normer og avtaler som favoriserer supermakta som i dag ledes av Biden.

Konseptet og praksisen til kinesisk multilateralisme har utvikla seg midt under interesse- og verdistriden mellom de vestlige maktene under USAs førerskap og de oppstigende mellomstore og store maktene (BRICS og andre kapitalistiske stater), som ønsker å unnslippe amerikansk dominans og oppnå en status i det internasjonale hierarkiet i samsvar med deres voksende økonomiske, politiske og militære tyngde.

Kina presser derfor på med sin multilateralisme i spenningsfeltet som ryster det nåværende systemet for internasjonalt samkvem. Retorikken dekker over kampen for hegemoni mellom imperialistmaktene, og bak den diplomatiske maska ligger den gamle strategien med allianser og blokker.

3. Den nåværende fasen av kinesisk multilateralisme

Med Xi Jinpings vei til makta i 2013 har Kina lagt om til et breitt anlagt utenlandsinitiativ, noe BRI er det mest åpenbare uttrykket for. Den nåværende fasen av kinesisk multilateralisme, mer aktiv og sjølsikker enn tidligere, ble uttrykt av Xi Jinping under World Economic Forum i januar 2021, som da han kritiserte hegemonisme og unilateralisme la vekt på et globalt styringssystem bygd på konsensus, basert på universelle regler og konsultasjoner. En utopisk imperialistisk verden, der uenigheter «ikke er påskudd for antagonisme og konfrontasjon, men snarere et incitament til samarbeid».

Kinesisk propaganda er basert på den revisjonistiske retorikken om at den gamle USA-leda verdensorden i etterkrigstida har blitt stadig mer uholdbar, ettersom trenden går mot en multipolar verden og globalisering. Derav framstøtet for at «utviklinga av et samfunn med en felles framtid for menneskeheten» (Xi Jinping, beretning til KKPs 19. kongress) bør oppnås ved å reformere de liberal-demokratiske institusjonene for å skape et rammeverk som er gunstigere for interessene og ambisjonene til kinesisk imperialisme.

Til tross for den offisielle fortellinga er den «sanne multilateralismen» med kinesiske kjennetegn del av en strategisk og opportunistisk kontrahegemonisk plantegning.

USA og Kina strever kontinuerlig for å utvide sin innflytelse internasjonalt, spenninga i Sør-Kinahavet og på Taiwan vokser, sjøl om de to supermaktene foreløpig ikke ønsker å gå til åpen krig (Kina trenger tid til å styrke seg, de har interesse av at væpna konflikter finner sted i andre deler av verden i denne perioden). Denne kampen foregår også innen multilaterale institusjoner der Kina resolutt forsvarer sine sentrale interesser.

Den kinesiske multilateralismen som har oppstått de siste tjue åra må forstås i sammenheng med diskursen om «multipolarisme». Begge er en del av strategien for å utvide kinesisk innflytelse og dominans, spesielt blant «utviklingsland», og ledd i å skape et bilde av Kina som en snill og medgjørlig verdensmakt på frammarsj.

Gjennom multilateralisme får Kina gradvis makt på regionalt og globalt nivå, og forfølger sin kapitalinntrenging gjennom bilaterale avtaler med avhengige land i Afrika, Asia og Sør-Amerika (der Beijing får «løvens andel») mens de streber etter å danne en verdenspolitisk struktur som er i tråd med landets strategiske mål.

Til tross for den villedende propagandaen om rettferdige, gjennomsiktige, demokratiske diplomatiske forbindelser, om «gjensidig nytte», «vinn-vinn-samarbeid», osv., er i virkeligheten en eksklusiv og konkurransedyktig «bipolar» modell i ferd med å oppstå, basert på regionale eller internasjonale institusjoner som er avhengige av to store imperialistiske makter, USA og Kina, som utfordrer hverandre: Den første for å bevare sitt hegemoni, den andre for å erobre det. Det er en interimperialistisk kamp for herredømme innenfor det døende imperialistiske systemet.

4. Multilateralisme fra et klasseståsted

Fra et revolusjonært klasseståsted, hva innebærer «multilateralismen» de kinesiske revisjonistene og deres tilhengere støtter?

Ved rota til multilateralismen (og multipolarismen) finner vi Kautskys reaksjonære teori om ultraimperialismen, som forfører massene med håpet om muligheten for varig fred under det kapitalistiske systemet (dvs. fredelig oppdeling av innflytelsessfærer og kolonier), en teori som tilslører imperialismens iboende dype motsetninger. Den fremmer borgerlig perfeksjonering av og integrasjon med imperialismen.

Kinesisk multilateralisme er videreutvikling av de «fem prinsippene» for fredelig sameksistens fremmet av Chou En-lai siden 1954, som helt har erstatta prinsippene for proletarisk internasjonalisme. Det inkluderer sameksistensen mellom de utbytta og utbyttere, undertrykte og undertrykkere, oppgivelsen av revolusjonære kamper, forholdet til fascistiske og reaksjonære regimer (opp gjennom åra Pinochets Chile, Francos Spania, de reaksjonære fraksjonene i Angola, Talibans Afghanistan, etc.), oppmuntring av et fritt verdensmarked, osv.

Videre viderefører og utdyper kinesisk multilateralisme den antimarxistiske og reaksjonære teorien om de «tre verdener», som hadde som mål å dempe motsigelsene mellom proletariatet og borgerskapet, å eliminere proletariatets ledende rolle i revolusjonen, å kvele klassekampen og de nasjonale frigjøringskampene til folkene mot det imperialistiske åket for å oppnå målet om å samarbeide med USA i kampen mot det revisjonistiske Sovjetunionen og stille Kina i spissen for statene i den «tredje verden» og portrettere landet som deres viktigste forsvarer. Multilateralisme bygger på typisk borgerlige konsepter og praksiser som gjenspeiler den politiske og juridiske filosofien i prosjektet om en liberal verdensorden. Derfor er den fullstendig fremmed for og står i motsetning til den marxist-leninistiske oppfatninga av verden og samfunnet.

Grunnlaget for moderne amerikansk-leda multilateralisme ble lagt i Bretton Woods i 1944, med grunnlegging av store internasjonale organisasjoner, inkludert De forente nasjoner (FN), Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF), institusjoner som har skjerpa utnyttelsen og undertrykkinga av avhengige, halvkoloniale og koloniale folk og land.

Fra det øyeblikket Maos Kina styrte kursen mot USA og definerte Sovjetunionen som sin hovedfiende, begynte landet også å gå inn i eller åpent støtte mange mekanismer i det imperialistiske politiske spillet.

Til grunn for multilateralisme ligger klasseforsoning, forsøk på å dempe klassekampen, å lure arbeiderklassen og de undertrykte folkene med besnærende fraser. Bakom demagogien om «søken etter passende løsninger» i en fase med internasjonale endringer, forkynner multilateralisme samarbeid og sosial fred mellom utbyttende og utbyttede klasser, mellom undertrykte og undertrykkende land, mellom undertrykte og undertrykkende nasjoner.

Den marxist-leninistiske oppfatninga av sosial differensiering er basert på teorien om klasser og klassekamp, fram til anerkjennelsen av proletariatets diktatur.

Multilateralisme, derimot, er basert på forholdet mellom stater, eller apparater for de herskende klassers diktatur, hvis eksistens viser at antagonistiske klassemotsetninger er uforenlige.

Ved å støtte multilateralisme benekter de kinesiske revisjonistene den objektive karakteren av eksistensen av klassemotsigelser (ikke minst de som eksisterer i Kina); de prøver å forsone antagonistiske klasser; de gir støtte til ideen om at imperialisme og kapitalisme er faktorer for fremgang og fred i verden.

For Beijing-revisjonistene – som i årtier har erstatta kjernen i den revolusjonære teorien om klasser og klassekamp med borgerlige begreper og praksiser – er det ikke folkemassene, klassene, som er subjektene for prosessen og historisk handling. For dem er ikke klassekampen drivkrafta for utviklinga av det antagonistiske samfunnet.

Standpunktet deres er ikke tilfeldig. De må med alle midler forsøke å overbevise proletariatet og folkene om at klassemotsigelsene og motsigelsene mellom imperialistiske og kapitalistiske makter lar seg forene innenfor det borgerlige systemets rammer, at løsninga på de eksisterende dramatiske problemene må finnes i større forståelse, gjensidig og bedre samarbeid mellom de herskende klasser, i koalisjon med det imperialistiske borgerskapet.

Multilateralismen stiller ikke spørsmål ved de samfunnsmessige kapitalistiske produksjonsforholdene, som nå er dominerende i Kina, men forsvarer dem. Det gjenspeiler derfor interessene til utbytterklassene som uunngåelig står i kontrast til det som kreves for sosialt framskritt. Det er en liberal metodikk som har til åpenbart formål å overbevise proletariatet om å avfinne seg med sin tilstand som en undertrykt klasse, til å bli et føyelig redskap for borgerlig politikk.

Samtidig er multilateralisme en grov fornektelse av prinsippet og praktiseringa av proletarisk internasjonalisme, den erstattes med kinesisk nasjonalisme og solidaritet med folkets undertrykkere. Multilateralismens funksjon er særlig å fremme og støtte prosessen med integrering av de avhengige landa i institusjonene og mekanismene dominert av de imperialistiske landene.

Bak disse typiske konseptene for kinesisk utenrikspolitikk og handlinger står den asiatiske gigantens finansoligarki, som febrilsk søker å investere kapital i utlandet, bestreber seg på å erobre markeder og innflytelsessfærer, og søker å etablere sitt hegemoni overalt. Dette er en politikk som ikke kan gjennomføres uten intensivert utbytting av den kinesiske arbeiderklassen og de arbeidende massene.

5. Maskerte imperialistiske ambisjoner og krigsforberedelser

I flere tiår har Kina forlatt sin fraseologi om å være ei «revolusjonær makt» og har inntatt en posisjon som ei makt som forsvarer det kapitalistisk-imperialistiske systemet. Statens internasjonale politikk, så vel som dens innenrikspolitikk, er et middel til å konsolidere utbytterklassenes makt.

Mens Khrusjtsjov-revisjonismen erklærte slutten på kampen mot imperialismen til fordel for «verdensintegrasjon», er multilateralisme ei maske for de kinesiske imperialistenes uhemma ambisjoner om å overta USAs dominerende politiske og økonomiske plass på verdensaremaen.

Dette bidrar på farlig vis til å føre folkene bak lyset om de egentlige måla for kinesisk imperialisme, og er et forsøk på å tiltrekke seg de herskende klikkene i avhengige land bak dette banneret.

Så vel ideologisk som i praksis står multilateralisme i direkte motsetning til proletariatets interesser

Så vel ideologisk som i praksis står multilateralisme i direkte motsetning til proletariatets interesser og med de vitenskapelige prinsippene som uttrykker de objektive tendensene i den historiske utviklinga. Den bidrar til å opprettholde imperialismen, ikke til å styrte den for å avskaffe enhver utbytting av ett menneske av et annet, enhver undertrykkelse av folkene.

De kinesiske revisjonistenes synspunkter og posisjoner er kontrarevolusjonære og i samsvar med dem til borgerskapet i de vestlige imperialistiske og kapitalistiske statene, som de samarbeider og konkurrerer med.

Men til tross for revisjonistenes anstrengelser eliminerer multilateralisme ikke klassemotsigelsene, heller ikke motsigelsene mellom imperialistiske makter, ennå mindre motsetningene mellom imperialismen og de undertrykte folkene.

Dagens kapitalistisk-imperialistiske verden er objektivt mer og mer fragmentert, splitta og i innbyrdes konflikt. Den kjensgjerning at noen land stiger fram og andre faller, gitt ulikheten i økonomisk og politisk utvikling (og det er ikke på grunn av kampen for selvbestemmelse og suverenitet, som revisjonistene hevder), betyr ikke at verden er tryggere.

Tvert imot, nettopp denne ulikheten i utvikling gjør opprustning, konflikter og imperialistiske kriger uunngåelige for nye oppdelinger av verden og innflytelsessfærer, markeder, råvarekilder, transportruter osv. Diskursene om multilateralisme er bare et skjermbrett som stormaktene skjuler forberedelsene til nye kriger bak, for å bedra folkene.

6. Konklusjoner og perspektiver

Multilateralismens konsept og praksis har ingenting til felles med kommunismen, men tar sikte på å avlede proletariatet og folkene fra kampen for revolusjonen og sosialismen.

Den ideologiske og politiske kampen mot alle som fremmer og forsvarer begrepene multilateralisme, «multipolarisme», borgerlige «folkerettslige regler», klasseharmoni i internasjonale relasjoner, er en viktig del av kampen mot revisjonisme og opportunisme i alle dens varianter, som fortsetter å forårsake alvorlig skade på den internasjonale kommunistiske bevegelsen.

Mangelen på forståelse av multilateralisme og dens ideologiske og politiske funksjon viser mangel på forståelse av imperialismen og dens aktiviteter på den internasjonale arena.

Det er krefter og strømninger som innskrenker sin analyse og forståelse av imperialismen bare (eller hovedsakelig) til dens aggressive, militaristiske eller åpent hegemoniske utenrikspolitikk, som for eksempel USAs.

Det er andre som hevder at Kina og Russland spiller en anti-imperialistisk rolle fordi de kolliderer med USA, og derfor anser de disse maktene som allierte av folkene og støttepunkter for avhengige land.

Disse alvorlige feila i forståelsen av imperialismen – kapitalismens høyeste og siste fase – som vanligvis ledsager støtten til tesene om den multipolare verden og multilateralismens politikk, fører uunngåelig til undervurdering av kapasiteten og farene imperialistiske makter som Kina og Russland representerer. I andre tilfeller fører de til å skjule eller rettferdiggjøre årsakene til den interimperialistiske krigen, til å rettferdiggjøre gjenopprustning og til å stille seg til tjeneste for imperialistmaktene som motsetter seg USA med sosialsjåvinistiske argumenter for å splitte proletariatet og sette dem opp mot hverandre.

Partier og organisasjoner som kaller seg kommunister, men som anser en ny «fredelig sameksistens» ønskelig og mulig samtidig med at motsigelsene mellom imperialistiske makter spisser seg til; som drømmer om en «ikke-aggressiv» imperialisme, eller at aggressivitet kan temmes gjennom multilateralisme; som forkynner teorien om «balansen» mellom imperialistmaktene og de beslekta «sikkerhetsarkitekturene» i den såkalte «multipolare verden»; som stoler på at en imperialistmakt skal bekjempe en annen, forråder den proletariske revolusjonens sak og forvandler seg til krefter som er underordna borgerskapet.

Den kommunistiske bevegelsens historiske erfaring viser at det ikke kan finnes et «mellomstandpunkt» mellom de som støtter marxismen-leninismen og de som støtter opportunistiske og revisjonistiske teorier, strategier og praksiser; mellom de som kjemper for revolusjonen og proletariatets diktatur og de som støtter multilateralisme, sosial fred og falskt borgerlig demokrati.

Ethvert sentristisk forsøk på å opprettholde diametralt motsatte posisjoner og tendenser, å etablere ei «mellomliggende» linje i prinsipielle spørsmål, er ikke bare ubrukelig, men fører også til ideologisk degenerering og reaksjonære resultater på det politiske området. Overfor sosialimperialistene og sosialsjåvinistene er ingen annen holdning mulig enn uforsonlig kamp.

Den nye internasjonale orden som kommunistene kjemper for, er grunnlagt på den revolusjonære alliansen mellom arbeiderklassen og de undertrykte folkene og har sosialismen og kommunismen, det klasseløse samfunnet, som mål.

Den enheten vi kjemper for, er en sann, leninistisk enhet. Det er fullstendig illusorisk, farlig og misvisende å tenke på å rekonstituere en mektig internasjonal arbeider- og kommunistbevegelse, en ny kommunistisk internasjonale, uten fullstendig og definitivt ideologisk og organisatorisk atskillelse fra moderne revisjonisme og opportunisme som tar sikte på å avlede proletariatet fra den revolusjonære kampen.

Man kan ikke bekjempe imperialismen, kan ikke oppfylle den proletariske sosialismens revolusjonære oppgaver, og kan ikke bygge arbeidernes og den kommunistiske bevegelsens revolusjonære enhet uten å frigjøre seg fra imperialistisk og sjåvinistisk press og innflytelse, uten å erkjenne og fordømme den revisjonistiske og opportunistiske fiaskoen, uten åpent og klart å bryte med disse strømningene og deres nasjonale og internasjonale organisasjoner.

Dette obligatorisk skillet, tilskynda av skjerpinga av hovedmotsigelsene i vår epoke, er historisk uunngåelig og nødvendig for å utvikle proletariatets revolusjonære kamp.

I dag mer enn noensinne er det nødvendig å opprettholde fullstendig teoretisk, politisk og organisatorisk uavhengighet, å stå fast ved kommunismens prinsipper for å smi det solide internasjonale forbundet av revolusjonære proletarer i alle land.

Forsvar av og utvikling av marxismen-leninismen, den avslørende og uopphørlige kampen mot alle former for revisjonisme og opportunisme innen den kommunistiske og arbeiderbevegelsen, den proletariske internasjonalismens levende praksis, er grunnleggende sider av kampen for å fremme samarbeid og sammenslutning mellom proletariatets revolusjonære partier.

IKMLPO, som er basert på en klar marxist-leninistisk plattform og alltid har kjempet for kommunistenes internasjonale enhet, spiller en viktig rolle i å skape et sterkt senter for samling av de revolusjonære proletariske kreftene.

Det er grunnen til at den inviterer partiene og organisasjonene i alle land som kjemper for sosialisme og kommunisme til å slutte seg til den for å konstituere en mektig internasjonal kommunistisk bevegelse, som vil legge til rette for gjenoppbygging av Den kommunistiske internasjonale.

Kommunistisk plattform – for proletariatets kommunistiske parti i Italia

Oversatt fra tidsskriftet Revolutionary Democracy

Strømopprøret: Et rop om planøkonomi
Industriaksjonen, Nei til EU, Motvind Norge og andre krefter står sentralt i folkeopprøret mot...
Les videre
Kontinuerlig monopolisering i bank og finans
I norsk målestokk er Den norske Bank (DnB) en finanskjempe. Bankens oppkjøp av en brysom utfordrer...
Les videre
Fiktiv pengekapital og kryptovaluta
For mange framstår kryptofenomenet som mystisk og nesten uvirkelig. Vi tar en nærmere titt bakom...
Les videre
Finanskapitalen setter den globale politiske...
Lenins definisjon av imperialisme blir bekreftet til overmål når man observerer størrelsen og...
Les videre
Elektrosjokket som måtte komme
Det er ingen krise på det europeiske strømmarkedet, mener energibyrået ACER. Markedet virker helt...
Les videre