søndag, 16 06 2019

Den etablerte venstresida påpeker fornøyd at finanskollapsen viser markedskapitalismens fallitt. Sosialdemokratiet, sosialliberalere og konservative istemmer. Alle, unntatt de mest fundamentalistiske liberalerne, er enige om at det er den uansvarlige kapitalismen det må tas et oppgjør med. Som om det skulle finnes en «ansvarlig» kapitalisme!
Sistemann slukker lyset. © alles-schlumpf
Opel (GM) i krise.
«Sistemann slukker lyset.» cc.primary.srr
© alles-schlumpf

Tanken om at det er nødvendig å begrense markedskreftenes frie spill blir vekselvis presentert som klok manns tale og som en nyerkjennelse. Reformister, småborgere og endog noen konservative filantroper overdynger oss med ideer om at krisa vi står på stupet til ikke er en naturlig følge av den utvikla kapitalismen, men skyldes en uønsket variant av kapitalismen døpt markedskapitalismen. Budskapet er i bunn og grunn at kapitalismen er et utmerket system så lenge grådige enkeltaktører blir holdt i tømme gjennom lovverk og statlig oppsyn, slik at de spekulative kapitalistene ikke oppfører seg uskikkelig. Eller som AP-veteranen Reiulf Steen sier det i en fokus-kommentar i Klassekampen 6. oktober 2008: – Markedsliberalismen er død. Leve sosialdemokratiet.

Alt dette er rein demagogi og et forsvar for kapitalismen som system.

Kapitalismens, mer presist; aksjeselskapets natur er å utvise ansvar – på vegne av (stor)aksjonærene. Det betyr i klartekst ansvar for å sørge for maksimal profitt, eller shareholder value. I den grad kapitalen tar samfunnsansvar, dreier det seg om samfunnets ansvar for å garantere fortsatt profitt. Dermed er det helt logisk at den skjelvende banknæringa (etter årevis med hemningsløs utbyttefest) og NHO hyler opp om at staten og Norges Bank må ta ansvar – for å sikre kredittflyten, begrense skattenivået osv. I krisetider må «samfunnet» trå til med redningspakker og subsidier, i oppgangstider må samfunnet sørge for «gode rammebetingelser» som sikrer gode profittmarginer.

Folkeran i USA – stat og kapital hånd i hånd

Det er dette som har skjedd i USA i og med Kongressens endelige vedtak av ei modifisert krisepakke. Denne pakka på rundt fire og en halv billioner norske kroner ($810 mrd) legitimerer og godkjenner spekulantenes gigantran av amerikanske fattige og arbeidsfolk, og sørger for at staten kausjonerer for spillerne på Wall Street. At begge presidentkandidatene ivret for kriseplanen lar seg forstå når firmaer og individer knytta til Wall Street har bidratt med 47 millioner dollar til McCains og Obamas kampanjer, og finans og forsikring har bidratt med over en milliard dollar til kongressmedlemmer siden 2002, ikke minst til de som sitter i finans- og skattekomiteer. Finansminister Henry Paulson har 32 års fartstid i den fordums investeringsbanken Goldman Sachs, et av Wall Street-selskapene som kommer til høste godt av mandatet Kongressen har gitt ham til «å treffe de tiltak han anser for nødvendige» … «for å fremme stabilitet i finansmarkedene». I sine to siste år i Goldman Sachs kunne Paulson putte 53 milloner dollar i lomma, der han blant annet bidro til nyvinninger som «pantelån med sikkerhet i eiendom» garantert gjennom forsikringsselskapet AIG som Bush-administrasjonen nylig ga nødhjelp… Vanlige amerikanere står igjen, fortsatt uten hus. De 110 millionene i skattelette er bare et midlertidig tiltak som omfatter et lite mindretall, og vil siden måtte betales med økte skatter.

Krigføringa i Irak og Afghanistan og rustningskostnadene toppes nå av redningspakka. Det betyr at innbyggerne i USA nå svarer nå for ei føderal gjeld på ufattelige 11,3 billioner dollar, eller mer enn 200 000 kroner per hode. Og den samla statsgjelda vokser med ca en million dollar i minuttet! (Kilder: AP, Bloomberg, Cox: Betrayed by the bailout)

Ikke å undres over at statsmakta i USA, Storbritannia og andre land forbereder hæren og sikkerhetsstyrker på hvordan de skal møte og slå ned sivil uro og mulige gateopptøyer. (Se f.eks. Britain: Police train for riot scenes )

Overproduksjonskrise med særtrekk

Kapitalismen har vært gjennom mange kriser før. økonomer og politikere har etter hver krise snusfornuftig uttalt at lignende kriser aldri kommer igjen, fordi man har «lært». Det er blitt satt krav til finansnæringens egenkapital, institusjoner av typen Kredittilsynet er oppretta, børsene har innført haugevis av regler som skal demme opp for innsidehandel. Alt fullstendig fånyttes. Kapitalens internasjonale institusjoner av typen IMF og WTO har sørget for å oppheve den slags restriksjoner på kapitalens frie flyt over grensene, mens finansakrobatene har vist endeløs oppfinnsomhet i å komme rundt restriksjonene i form av luftige framtidsspekulasjoner som forwards, futures, opsjoner, short-handel osv.

Den økonomiske krisa som nå arter seg som en finanskrise, er i bunn og grunn ei overproduksjonskrise. I tillegg ytrer den seg som det som kan være et nytt stadium i kapitalismens allmenne krise, altså også på det politiske, sosiale, jurdiske, kulturelle og andre områder. Den nåværende krisa er på sett og vis ei framskutt overproduksjonskrise: den er ei krise som «normalt» burde vært utløst på et mye tidligere tidspunkt, men som har bygd seg opp til en kjempeboble særlig takket være de moderne og mangfoldige digitaliserte formene for kreditt, nasjonalt som internasjonalt. Et nytt trekk i forhold til tidligere kriser er at den oppblåste kredittflommen også har blitt midlertidig utlånt til vanlige arbeidsfolk i milliontall. Et annet er at krisas opphavsland, USA, baserer seg på at resten av verden skal yte flere tusen milliarder i kreditt for å holde den amerikanske økonomien gående som verdenskapitalismens motor. Et tredje er at hele stater står i fare for å gå regelrett konkurs, som Island, som følge av det totale misforholdet mellom spekulative opplån og plastpenger fullstendig uten dekning i relle materielle verdier.

Profittratens tendens til å falle

Hovedproblemet til den utvikla kapitalismen er nå som før tendensen til synkende profittrate. Ettersom bare levende arbeid skaper reell verdi, fører stadig mindre relativ innsats av menneskelig arbeidskraft i forhold til teknikk og maskineri til en rekke ting:

  1. Merverdien av hver produserte enhet blir i gjennomsnitt mindre enn før, dermed blir også profitten (som stammer fra merverdien) også mindre.
  2. Industrikapitalen prøver å kompensere for dette gjennom høyere produksjonsvolumer, sånn at profitten kan opprettholdes gjennom flere solgte produkter. Dette forutsetter større konsentrasjon og sentralisering av kapitalen, danning av monopoler som erobrer større markedsandeler på rivalenes bekostning.
  3. Flere produkter forutsetter at det fins en kjøpekraftig etterspørsel etter produktene. Selv om mange varer blir billigere (fordi de krever mindre innsats av arbeidskraft og – til dels – kapital), er det samtidig en allmenn tendens til at lønn og livsvilkår for arbeiderne blir pressa ned mot eller under minimumsnivået.
  4. Større etterspørsel og hurtigere omsetning kan fremmes gjennom handelskapitalen og finanskapitalen. Den første gjør varene mer tilgjengelige og attraktive, den siste bidrar med å yte kreditt (i oppgangstider) i stor skala til vanlige arbeidsfolk i tillegg til industrikapitalen. (Denne arbeidsdelinga mellom ulike former for kapital fører med seg skjerpa kamp om merverdien mellom industri, handel og finans, uten at vi skal gå in på det her.)
  5. Likevel sliter de fleste industribransjene med å oppnå maksimalprofitt, og velger i stigende grad å investere store mengder overskuddskapital i spekulasjon og finansvirksomhet. Om industrimonopolet Siemens er det for eksempel sagt at det er en finansinstitusjon som driver teknologisk industriproduksjon som bigeskjeft. Fleipen inneholder mye alvor.
  6. Når kredittvolumet når til et punkt som langt overskrider debitorenes reelle verdier og tilbakebetalingsevne, enten det er snakk om bedrifter eller husholdninger, blir kranene skrudd igjen. Resultat: bedrifter går over ende og folk blir både husløse og arbeidsløse. Vi får en massiv brakklegging av kapital og en reservearme av billig arbeidskraft, som på et seinere trinn i syklusen danner grunnlaget for en nye oppgang.
  7. Tilsvarende gjelder for de enorme mengdene ledig og lånt pengekapital som er investert i alle mulige spekulative finanspakker og overtakelse av utestående gjeldsfordringer.

Under kapitalismen er det en allmenn tendens for alle kapitaler å søke større fortjeneste enn gjennomsnittsprofitten. Tendensen til fallende profittrate påskynder flyttinga av store mengder ledig pengekapital over i spekulativ virksomhet som for en stor del er bsert på ikke-materielle verdier. Når vi tar med de foregående punktene, er det innlysende at systemets egen utvikling oppmuntrer til spekulasjon og alle former for kriminalitet og snyteri. Det er ikke lenge siden Aftenposten meldte at internasjonal organisert kriminalitet har vokst til et monster i multimilliardklassen. Den er på størrelse med bruttonasjonalproduktet (BNP) til Tyskland, Japan og Kina tilsammen. Dette var før krakkdagen 15. september i USA. Aftenposten regnet neppe det «solide» Lehman Bros eller Meryll Lynch med i mafiaøkonomien.

Kreditten er en helt nødvendig bestanddel i kapitalens utvida reproduksjonsprosess. Samtidig påskynder som vi har sett kreditten sammen med synkende profittrate både overproduksjon og rein kasinoøkonomi. Kreditten brukes ikke bare til produktiv virksomhet og i handelsforetak, men i langt større omfang til rein gambling i verdipapirer og aksje- og valutakurser. Allerede Marx understreka denne rolla til kreditten, og det er grunn til å gjengi et lite utdrag fra Kapitalen:

«Når kredittvesenet fremtrer som en hovedhevarm for overproduksjon og overspekulasjon i handelen, skyldes dette at reproduksjonsprosessen, som etter sin natur er elastisk, her blir forsert frem til dens ytterste grense; og det skjer fordi en stor del av den samfunnsmessige kapital blir brukt av folk som ikke eier den og som derfor går mye hardere på enn en eier som fryktsomt vurderer grensene for sin privatkapital, forsåvidt som han selv fungerer. Dette gjør det bare tydelig at den verdiøkende bruk av kapitalen som er basert på den kapitalistiske produksjons motsetningsfylte karakter bare til et visst punkt tillater den virkelig frie utvikling, at den altså i virkeligheten utgjør en iboende lenke og grense for produksjonen, som stadig blir gjennombrutt av kredittvesenet. Kredittvesenet påskynder derfor den materielle utvikling av produktivkreftene og opprettelsen av verdensmarkedet som det er den kapitalistiske produksjonsmåtes historiske oppgave å opprette frem til en viss utviklingsgrad, som det materielle grunnlag for den nye produksjonsform. Samtidig påskynder kreditten de voldsomme utbrudd av denne motsetning, krisene, og dermed elementene til oppløsning av den gamle produksjonsmåte.

Kredittsystemets iboende tosidige karakterer: på den ene side å utvikle drivfjæren til kapitalistisk produksjon, berikelse gjennom utbytting av fremmed arbeid, til det rene og kolossale spille- og svindelsystem og stadig å redusere antallet av de få som er med på å utbytte den samfunnsmessige rikdom; på den annen side å utgjøre overgangsformen til en ny produksjonsmåte, - denne tosidighet er det som gir kredittens hovedtalsmenn fra Law til Isaak Péreire deres tiltalende blandingskarakter av svindler og profet.»
Marx: Kapitalen, bd 3: Kredittens rolle i den kapitalistiske produksjon.

Ettersom kreditten og valutatilgang er helt nødvendig for at kapitalismen skal fungere, kan ikke den borgerlige staten og dens skiftende regjeringer avskaffe kredittvesenet, og bare i ytterst liten grad regulere den. Det samme gjelder for sentralbankenes pengepolitikk og valutakursenes stabilitet. Det gjelder i enda mindre grad for dagens globaliserte økonomi enn tidligere, dengang bedriftene i stor grad opererte på et hjemmemarked. Skulle sentralbanken effektivt styre pengemengden, valutaen og kreditten, forutsetter det statsmonopol på utenrikshandelen. Det ville igjen bety sosialisme, og er per definisjon utenkelig for et kapitalistisk samfunn.

Hva kan en borgerlig stat gjøre for å motvirke krisa?

Den største enkeltkapitalist i Norge er den norske stat. Den er altså både aktør og regulator på samme tid og i det samme hjemmemarkedet. Til forskjell fra tidligere er staten også aktør på det kapitalistiske verdensmarkedet, der den ikke har mulighet til å være regulator. I årevis har statens innblanding vært erklært uønsket, fordi den angivelig skal ha hemmet privatkapitalens sunne entreprenørånd. I Norge resulterte dette blant annet i delprivatisering av gamle statsbedrifter som Telenor og Statoil, med Arbeiderpartiets Gro og Jens som pådrivere.

Under overskriften Velkommen tilbake, Mr. Keynes leverte NTB nylig følgende oppsummering av borgerskapets «nye» økonomiske teorier etter at den genierklærte Milton Friedmans markedsliberalistiske visjoner har vært enerådende de siste 30 åra:

«Briten John Maynard Keynes' lære om at staten må gripe inn når markedet spiller fallitt, var med på å forme verdensøkonomien i nedgangstidene på 30-tallet.
Keynes' teorier skal blant annet ha tjent som inspirasjon for den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelts New deal-politikk. Men de siste tiårene har ikke akkurat Keynes stått øverst på pensum til forvalterne av den amerikanske økonomien.

Isteden har amerikanerne, ikke minst gjennom sin tungvekterrolle i det Internasjonale pengefondet (IMF), spredd læren til land i økonomisk krise om at markedet fritt må få regulere seg uten statlig innblanding.
De siste ukenes hendelser viser at liv og lære er to forskjellige ting når USA selv får kniven på strupen.»

Saken er at kapitalistenes «liv og lære» skifter etter forholdene. Keynes er ideologen for alvorlige krisetider, Friedman for kapitalens uhemma herjinger i «gode tider». Mange sosialdemokratiske hjerter banker for den tilsynelatende mer «sosiale» Keynes, som har vært utskjelt på Handelshøyskolen BI og i Finansdepartementet i flere tiår. Men den «ansvarlige» Keynes var like opptatt som Friedman med å sikre kapitalismens fortsatte eksistens, bare under forskjellige vilkår.

Under kapitalismen finnes det bare én effektiv måte å møte krisa på. Den innebærer brakklegging av kapital og inngrep fra borgerskapets stat, i verste fall kan det bety krig. Det første betyr at industribedrifter blir lagt øde og at arbeidsplasser raseres. Det siste betyr at staten opptrer som felleskapitalist for å komme den herskende klassen som helhet til unnsetning, uten å skjele for mye til enkeltkapitalister. Etter at arbeiderklassen har blitt ranet gjennom flere år av finanskapitalen, blir den nå ranet via staten, dvs. gjennom skatteseddelen og/eller gjennom inflasjon fordi statsbanken trykker flere pengesedler enn det som reelt trengs for sirkulasjonen. Staten vil bruke enorme beløp til å kjøpe opp utestående fordringer og skakkjørte banker, og dermed redde sine egne. Alt blir sjølsagt framstilt som at det er til allmennhetens beste.

Kommunistenes krisepolitikk

I den grad en kan si at det fins ei «bra» side ved kapitalistiske kriser, måtte det være at klasseforholdene blir avdekka og klassemotsetningene kommer åpent for en dag. Det innebærer blant annet at arbeiderklassen er mer mottakelig for sosialistisk og kommunistisk propaganda og agitasjon, og lettere innser at kapitalismen ikke har noen framtid å by på. På den andre sida blir arbeiderklassen gjennom arbeidsløshet og lønnsnedslag satt på harde prøver, og dens viktigste masseorganisasjon, fagbevegelsen, kommer i en enda mer defensiv posisjon, desto mer på grunn av de reformistiske ledernes appeller om kriseforståelse og moderasjon for å hjelpe systemet på fote igjen. Det er i denne krevende situasjonen at klassebevisste arbeidere må snu ryggen til klassesamarbeidspolitikken, hvis de ikke på ny skal bli systemets offerbrikker.

Kommunistene plikter å ivareta arbeidernes interesser på både kort og lang sikt. Det må gjenspeiles i propagandaen og i agitasjonen. For en arbeiderfamilie som har namsmannen på døra er ikke revolusjonen det umiddelbare hovedspørsmålet, men hvordan de raskt skal få tak over hodet. Derfor er det riktig og nødvendig å stille konkrete dagskrav som for eksempel forbud mot tvangsauksjoner og utkastelser, umiddelbar rente- og avdragsfrihet for boliglån til vanlige folk som trues med utkastelse, uavkorta arbeidsløshetstrygd til alle som mister jobben osv. Dette er helt rimelige og rettferdige krav som legger ansvaret i hendene på de ansvarlige, kapitalistene og deres stat. Videre må kommunistene agitere for at krisa er kapitalmaktas eget ansvar, og at de rike sjøl får betale for den, ikke arbeidsfolk. Full stopp for utbetaling av utbytte og bonuser for aksjonærer og kupongklippere er en annen høyaktuell kampparole. I en rik stat som Norge er det også fullt forsvarlig å stille paroler som at staten gjennom aktive investeringer må sørge for å bygge infrastruktur og umiddelbart erstatte jobbene som forsvinner.

Det er naturligvis illusorisk å tro at kapitalen uten videre vil gå med på slike krav, det er bare arbeiderklassens egen mønstring av krefter og besluttsomhet som kan gjennomtvinge dem helt eller delvis.

For kommunistene er det i tillegg nødvendig å forklare arbeidsfolk at disse krava, om de i det hele tatt lar seg innfri, bare er kortsiktige løsninger som ikke bedrer arbeiderklassens situasjon på sikt og som heller ikke avverger nye kriser og usikkerheten for morgendagen. Revolusjon og sosialisme forblir det eneste bærekraftige alternativet, et samfunn der kriser og boligkrakk er fremmedord.

Rødt med velmente, men feilslåtte kriseråd til de rødgrønne

Partiet Rødt framtrer som det eneste reelle venstrealternativet på den parlamentariske arenaen. Partiets reformistiske karakter avspeiler seg i de krava som partiet fremmer i dagens situasjon, og i hvem de henvender seg til. Rødt vender seg ikke til arbeiderklassen og de fagorganiserte, men gir heller råd til den «venstreorienterte» regjeringa, som den forutsetter er lydhør for arbeiderklassens krav. Rødt-leder Torstein Dahle har skrevet flere brev til finanminister Kristin Halvorsen. Her forklarer Dahle SV-ministeren hvordan Norge kan reddes ut av krisa bare staten bruker noen flere av milliardene som er sylta ned i Oljefondet.

«Det kan se ut som et paradoks at det i dag er Rødt som anviser de konkrete tiltakene som skal til for å møte kriseutviklingen i dagens kapitalistiske Norge. Vi er opptatt av å overbevise folk om at vi ikke lenger kan ha et samfunnssystem som legger menneskehetens skjebne i hendene på internasjonal storkapitals kamp for egen rikdom og vekst. Vi er opptatt av en debatt om hvordan vi kan utvikle et nytt samfunn, der flertallet av folket styrer mye mer aktivt enn bare ved å stemme hvert annet år – et samfunn styrt av menneskenes og naturens behov, ikke av kapitalens vekstbehov.

Men vi er framfor opptatt av folks ve og vel - både her i Norge og i resten av verden. Med dagens utfordringer er det absurd når viktige helsetilbud må legges ned, kommuner diskuterer budsjettkutt, og bygningsarbeidere blir arbeidsløse. Rødt krever at Regjeringen ser virkeligheten i øynene og treffer konstruktive tiltak Nå, mens det ennå er tid!»

Sjølsagt er det absurd at helsetilbud og annet legges ned. Kapitalismen er absurd. Rødt-ledelsen er med på å kaste blår i øynene på arbeidsfolk, ved å gi inntrykk av at en «riktig» økonomisk politikk fra en kapitalistisk regjering kan styre Norge utenom krisa. Ifølge Torstein Dahle bunner truende massearbeidsløshet og tvangsauksjoner i at regjeringen ikke «ser virkeligheten i øynene». Uansett om krisa har tatt regjeringa på senga, så ser den virkeligheten i øynene fra den norske kapitalens synsvinkel, og den vil aldri gjøre annet. Det er ikke sånn at de rødgrønne egentlig vil skvise kapitalen, men ikke tør det uten oppmuntrende ord fra Rødt. Den borgerlige ideologien som gjennomsyrer hele det politiske systemet lærer at bare det som er godt for kapitalen kan være til beste for «folk flest». Uenigheten mellom A og B består i hvorvidt det er best for kapitalen med en statlig overdommer som kan tøyle de villeste utslaga til de frie markedskreftenes spill, eller om disse kreftene bør herje fritt til «folkets beste».

Økonomen Torstein Dahle hadde en ypperlig anledning til å vise hvordan det kapitalistiske systemet fungerer og hvordan det må bekjempes, hvis han tok marxismen til hjelp. I stedet tyr han til Keynes for å «anvise de konkrete tiltakene som skal til for å møte kriseutviklingen». På denne måten blir klassemotsetningene som krisa forsterker, redusert til et spørsmål om å få A/S Norge ut av krisa med færrest mulig skadevirkninger. Dette er sikkert velment, men ikke desto mindre feilslått.
 Det er ikke Kristin Halvorsen eller Jens Stoltenberg som på egen hånd kan begrense skadevirkningene og rydde opp etter markedliberalistenes herjinger. Det er det bare arbeiderklassen som kan gjøre, ved at den blir bevisst sin egen styrke og sin historiske oppgave. Det er ikke et småborgerlig, men et proletarisk svar på krisa som trengs.

«Finanskapitalen vokser som en parasitt som utpresser industrien, jordbruket og hele samfunnet og dets utvikling på en måte som betyr en voldsom sabotasje av det. Det er et ugjendrivelig faktum at kreditter, aksjer, valutahandel og alle transaksjoner på verdipapirmarkedene er en tilleggsutgift til arbeidet i industrien og jordbruket. Det er et slående uttrykk for denne virkeligheten når økninga i transaksjoner med verdipapirer, banker, aksjemarkeder, forsikrings- og finansieringsselskaper er 20–50 ganger så stor som investeringene i industri og jordbruk.»

Fra Den internasjonale situasjonen og våre oppgaver, politisk plattform for Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner, 2007.