søndag 12 juli 2020

forfulgtogfortiet

Forfulgt, fordømt og fortiet blir et viktig referanseverk for kommunistenes krigsinnsats. Boka utkommer i anledning frigjøringsjubileet 8. mai.

Det har etter hvert kommet en rekke bøker som skildrer den aktive motstandskampen mot de tyske okkupantene, en heltemodig motstand som kommunistene lenge var aleine om å føre. Etter tiår med forfølgelse, fordømmelse og fortielser er innsatsen til Norges kommunistiske parti, sabotørgruppene og partisanene i Finnmark brakt fram i lyset og har fått den hyllesten og oppreisninga de fortjener. Det skulle imidlertid ta nærmere 70 år før anerkjennelsen kom fra norske myndigheter.

NKP har utgitt flere bøker om egen innsats under krigen. Dessuten har Lars Borgersrud, Alf Skjeseth, Jan Magne Arntsen og flere andre levert grundige skildringer av Osvald-gruppa, Pelle-gruppa og sabotørenes virksomhet på Vestlandet (Saborg). Disse og andre historiske verk har slått beina under vesentlige deler av den offisielle krigshistoria og dens fortielse av kommunistenes innsats.

I storverket «Norges krig 1940–1945», der Einar Gerhardsen satt i redaksjonen, er kommunistenes rolle viet 9 av 1000 tekstsider. Og mye av det som står der, handler om å mistenkeliggjøre NKP og ikke-angrepspakten mellom Tyskland og Sovjetunionen. Dette til tross for at NKP var det første norske partiet som ble oppløst og forbudt av den tyske okkupanten – det skjedde i august 1940, nesten ett år før Nazi-Tyskland brøt ikke-angrepspakten med sin Operasjon Barbarossa mot «jødebolsjevismen» i øst.

Knuser myter

Med boka Forfulgt, fordømt og fortiet – Historien om den kommunistiske motstanden i Norge 1940–1945, utgitt ved 75-årsdagen for frigjøringa, gir Terje Halvorsen en grundig dokumentert framstilling av den samla motstandskampen til kommunistene gjennom krigsåra. Det som er utelatt, er innsatsen til partisanene i Nord-Norge. Sjøl om disse for det meste var kommunister, så var de tilknytta Den røde hær og sovjetisk etterretning, i liten eller ingen grad til NKPs organisasjonsapparat. Også kadre fra NKP reiste imidlertid høsten 1940 og våren 1941 rundt og utførte etterretningsvirksomhet retta mot tyske anlegg og virksomheter i landsdelen.

Så vel de store linjene som levende beskrivelser av dristige aksjoner, flukt fra tyskerne, opprulling og tortur er med. Samtidig bestreber forfatteren seg på å avlive flere seigliva myter rundt okkupasjonen og hva som foregikk i Norges kommunistiske parti, i Arbeiderpartiet og i fagbevegelsen – ikke minst våren og sommeren 1940 da det rådde stor politisk og militær forvirring. Et dilemma for NKP våren 1940 var valget mellom militær motstand og å holde fagbevegelsen noenlunde intakt og unna klørne til NS. I ettertid kan man saktens kritisere den sentrale linja for å hindre nazifisering av fagbevegelsen så lenge det lot seg gjøre. På den andre sida var NKP det eneste partiet som faktisk forberedte seg på motstand – ikke minst gjennom nettopp fagbevegelsen – og det eneste norske partiet som hadde en intakt partiorganisasjon i okkupasjonsåra.

Terje Halvorsen har i det store og hele lyktes med sitt forsett og prosjektet han påbegynte med intervjuer med en rekke av de involverte allerede på 1970-tallet. Som sønn av den etterhvert sentrale NKP-eren og motstandsmannen Roald Halvorsen har han utvilsomt også fått unikt innblikk i mye kildemateriale.

Forfatteren prøver å være objektiv, men er nok likevel noe farget av et mer positivt syn på Furubotn enn på de som var politisk uenige med ham, som Asbjørn Sunde og Emil Løvlien. Hans far fulgte Peder Furubotn ved partioppgjøret i 1949.

NKPplakatNKPs militære krigsinnsats og sabotørvirksomheten til Asbjørn («Osvald») Sunde er oftest blitt skildret hver for seg, enda virksomheten gjerne var overlappende. Den var også konfliktfylt. Konfliktene skyldtes ikke bare at Peder Furubotn og Asbjørn Sunde var delvis ideologisk og politisk uenige og hadde lite personlig til overs for hverandre, men også at Sunde ikke uten videre innrettet seg etter partiets disiplin, ettersom han i siste omgang tok ordre fra NKVD, den sovjetiske etterretningstjenesten. Slik sett liknet Sunde på Gunnar «Kjakan» Sønsteby, som tok sine ordre fra britiske SOE heller enn fra Hjemmefrontledelsen («Kretsen») og Milorg. Sundes opprinnelige bindeledd var den tyske kommunisten Wollweber som i tett samarbeid med NKVD organiserte sabotasjevirksomhet mot tyske flåtestyrker og havneanlegg fra slutten av 1930-tallet, lenge før den offisielle starten på Den andre verdenskrigen i september 1939.

Ingen geriljakrig

Norges kommunistiske parti hadde ambisjoner om å utvikle geriljakrig mot okkupanten. Det ble aldri til mer enn utstrakt sabotasjevirksomhet, enda 600 unge gutter i Østmarka var parat til å kaste seg inn i kampen under kommunistisk ledelse i Nasjonalgarden.

NKP manglet på det tidspunktet både våpen og organisasjon til å ta føringa i sluttoppgjøret. Mange kommunister hadde gått inn i Milorg-avdelinger rundt om i landet, i særlig grad i Milorg D13.100, som var Milorg-avsnittet for Oslo øst. I 1944 var store deler av sabotasjenettverket rullet opp av angivere og Gestapo. På samme tid begynte den borgerlige motstandsfronten og Hjemmefronten med begrenset sabotasjevirksomhet. Dermed var det ikke lenger bare NKP som i folkets øyne sto for ei aktiv motstandslinje.

Tross den vanskelige situasjonen høsten 1944, lyktes partiets «kvinneapparat» – iallfall på Østlandet – med å trekke et betydelig antall kvinner inn i organisert virksomhet på relativt kort tid. Kvinner i og utenfor partiet var gjerne kurerer, men deltok også aktivt i studiearbeid. Fra høsten 1944 og til mars 1945 ble antallet fag- og bostedsbaserte kvinnegrupper doblet fra 16 til 33 i Oslo og Akershus. Mellom 300 og 400 kvinner ble trukket med i studiearbeid på tross av gryende kommunistfrykt og «aktiv motarbeiding på arbeidsplasser fra Arbeiderpartiets side», som faglig leder Laila Røhne meldte i desember 1944. Røhne hadde sjøl bakgrunn fra Arbeiderpartiet. Den første utgaven av avisa Kvinnefronten kom ut i april 1945 og fortsatte utgivelsen etter frigjøringa.

NKP måtte stadig suppleres med nye medlemmer og tillitsvalgte på grunn av forfølgelse og nye arrestasjoner. Rekrutteringsgrunnlaget var i stor grad AUFere som ville yte aktiv motstand. Faktisk gikk hele venstreopposisjonen innen AUF over til kommunistene. I 1944 kom tre av fem politiske distriktsledere fra AUF – og en rekke tidligere AUFere var i Furubotns politiske stab. De aller fleste av disse var fine og modige folk som raskt avanserte til sentrale verv. Samtidig ville det være rart om de ikke bar med seg en hel del sosialdemokratisk tankegods inn i rekkene til NKP.

Politiske svakheter

Forfatteren har ikke dette i fokus, men også før krigen er det vår vurdering at NKP hadde feil og svakheter av legalistisk og reformistisk karakter, noe som fikk svært alvorlige konsekvenser for partiets virksomhet og kostet mange partimedlemmer livet og friheten. Partiet hadde konsentrert nær all sin virksomhet om parlamentarisk arbeid i kommunestyrer og på økonomisk og politisk kamp gjennom fagbevegelsen, og var i svært liten grad forberedt på revolusjonært arbeid utover dette, eller på illegalitet. Partiet manglet totalt sikkerhetstiltak for alt annet enn det som angikk internasjonale partiforbindelser. Denne mangelfulle forståelsen ikke bare av den borgerlige norske statens klassekarakter, men faktisk også av hva det åpne tyske fascistdiktaturet ville medføre, viste seg tydelig ved at arkivene over partiets medlemmer, abonnementslister for partiets aviser samt sentrale og lokale møteprotokoller lå åpne og fritt tilgjengelige for tyskerne og nazistene når disse fire måneder etter okkupasjonen slo til mot partiet.

NKP manglet ikke bare organisasjon og våpen, men også kompetanse på og forberedelse i illegalt og militært arbeid, og var slik sett dårlig politisk og mentalt forberedt på hvilke utfordringer partiet ville stå overfor i en krigs- eller revolusjonær situasjon. Denne politiske og mentale forberedelsen var den vesentligste forskjellen mellom NKP som parti sitt motstandsarbeid og Osvaldgruppas arbeid, i tillegg til at ledelsen i sistnevnte hadde militær- og sabotasjemessig basistrening – og en langt mer erfaren og handlekraftig styring i form av impulsene og direktivene fra NKVD.

Det framgår også tydelig av boka, noe som er allment kjent fra før, at NKP også før krigsutbruddet var et lite enhetlig og disiplinert parti, prega av store regionale forskjeller og dels politiske og personlige motsigelser.

Ikke desto mindre utvikla partiet en imponerende effektiv illegal virksomhet under ekstremt vanskelige forhold, men mange liv kunne vært spart hvis NKP hadde tatt sikkerhetsmessige forholdsregler i mellomkrigsåra. Årsakene til at NKP ble liggende «bakpå» både i de første aprildagene 1940 og da krigen gikk mot slutten, var dermed både ideologiske, politiske og organisatoriske.

Kretsen krever underordning

Terje Halvorsen får fram hvordan partiet under Furubotns ledelse ivret etter å få regjeringa i London og Hjemmefrontens ledelse til å inkludere kommunistene i Milorg og ledelsen av hjemmefronten, spesielt etter at forsøkene på å etablere nasjonale Frihetsråd rant ut i sand. Men da Hjemmefronten omsider ble tvunget på banen, ville de ikke ha et likeverdig samarbeid. Kravet var nesten total underordning, noe NKP først avviste. Fra 1944 lot partiet likevel sabotørgruppene strekke seg langt i å underordne seg direktivene fra London og HL, uten at NKP ble tatt opp i det «gode selskap» av den grunn. Særlig var det ledelsen i Arbeiderpartiet som satte foten ned for et tettere organisatorisk samarbeid.

Tanken om å utvikle frihetskampen til kamp for et helt annet samfunn enn det som eksisterte før 1940 lot til å ligge temmelig fjernt. NKP var mer redd for at Hjemmefrontledelsen (HL) og Kretsen ville begå statskupp etter krigen, en frykt som ikke var helt ubegrunna. Derfor insisterte partiet på at det valgte Stortinget fra 1936 måtte gjeninnsettes ved frigjøringa, noe Jens Christian Hauge & Co. slett ikke hadde planer om. Inngrep fra London fikk omsider HL til å bøye av.

Halvorsens bok om den kommunistiske motstandskampen gir en nøktern, men samtidig veldokumentert, skildring av kommunistenes innsats. Det går an å peke på svakheter ved noen av analysene, men Forfulgt, fordømt og fortiet vil bli stående som et av de viktigste referanseverkene fra kampen for et nazifritt Norge.

Terje Halvorsen: Forfulgt, fordømt og fortiet
Historien om den kommunistiske motstanden i Norge 1940–1945
Vigmostad & Bjørke 2020,  464 sider.

Boka gjengir blant annet dette rørende avskjedsbrevet som den 25-årige Asle Helland Grepp skreiv til mora si. Grepp ble tatt under Almenrausch og henrettet, mest fordi han var sønn av Arbeiderpartiets tidligere leder Kyrre Grepp og Rachel Grepp.

Ja, mor!

Dette hadde ikkje du trudd da du såg meg siste gongen. Og ikkje trudde eg at det skulle gå slik …

Du skal ikkje syrgje over meg. Eg døyr, som mange menneske før meg. Det er berre trist at eg så lite fekk gjort i livet mitt. Trøysten min er at utviklinga og livet går vidare – at andre vil taka opp tankane mine og føra dei fram …

Om eg går burt – livet lyt gå sin gang. De skal leva vidare og føre menneska fram til eit tilvære der ingen er som vert dømde til dauden.

Kjære mor!

Eg er ikkje redd – det er slutt for meg. Det er det ikkje for dykk.

Lev vidare!

Son din, han Asle.