Denne boka slår hull på offisielle forsikringer om at den norske etterretningstjenestens virksomhet er under «full nasjonal kontroll».
I forbindelse med etterretningssamarbeidet med USA skal statsminister Einar Gerhardsen ha sagt at amerikanerne anså Norge som en vasallstat. Verken han eller hans etterfølgere har bidratt til å svekke dét inntrykket.
Journalist Bård Wormdahl har prøvd å samle trådene og de lange spionasjelinjene fra 1948. Hans hovedanliggende er å vise hvordan E-tjenesten helt fram til vår tid har vært unndratt demokratisk kontroll. Deler av den hemmelige virksomheten har ikke en gang vært kjent på regjeringsnivå. Mye av det intime samarbeidet mellom norsk etterretning og CIA og National Security Agency (NSA) har heller ikke vært kjent innenfor NATO.
Wormdahl kommer fra Vadsø i Øst-Finnmark, en liten by med 6000 innbyggere. Her har Forsvaret gjennom årtier drevet sin «Forsøksstasjon» for spionasje mot den russiske (tidligere sovjetiske) Nordflåten. Virksomheten har vært heller dårlig kamuflert som utprøving av radioutstyr for arktiske områder. I 1970 var det 200 ansatte ved Forsøksstasjonen i Vadsø. Alle har vært pålagt streng taushetsplikt om hva de holdt på med. På folkemunne har de ansatte gått under kallenavnet (Onkel Sam's) «kaniner».
Kallenavnet er ikke tatt ut av lufta. Forsøksstasjonen, i likhet med en hel rekke andre av E-tjenestens anlegg i blant annet Fauske og Kirkenes og kilometervis med sjøkabler, har i det vesentlige vært finansiert og drifta av amerikansk etterretning. Altså ikke av norske myndigheter, og heller ikke av NATO.
I 1969 var det totalt nesten 1000 ansatte i den norske E-tjenesten. 600 av dem var lønnet av amerikanske midler. Dette er det ytterst få i Norge som vet. Og det kommer ikke fram i offentlige budsjetter.
Til forsvar for det tette samarbeidet med USA har norske forsvarsministre i mange tiår forsikret om at disse tjeneste, også når det gjelder utveksling av data med samarbeidspartnere, er underlagt «full nasjonal kontroll». Denne boka slår hull på denne myten. Brorparten av dataene som norsk etterretning samler inn om russiske ubåter, interkontinentale raketter og satelitter går ukryptert videre til CIA og NSA.
Forfatteren stiller også det betente spørsmålet om det å ha et amerikansk redskap for krigføring i verdensrommet – Vardø-radaren – på norsk jord kan tjene norske interesser?
I tilfelle atomkrig mellom USA og Russland, er den korteste veien for interkontinentale atomraketter over nordpolen. Som nærmeste nabo til Russland og det tidligere Sovjetunionen, har Norge hatt topprioritet som amerikansk lyttepost og spionsentral.
Flere generasjoner av det norske spionskipet Marjata har på mer enn én måte forstyrret bølgene i arktiske farvann. Dette offisielle «forskningsfartøyet» er for øvrig oppkalt etter initialene til familiemedlemmer av den berømte og berykta etterretningsmannen Alf Martens Meyer, som i etterkrigsåra hadde et personlig «special relationship» med CIA og andre deler av amerikansk etterretning.
Stykkevis har biter av sannheten om den norske E-tjenestens virksomhet og samarbeid med USA etter krigen kommet fram. Oftest som følge av skandaler eller journalistiske avsløringer, gjerne fra deklassifiserte amerikanske – ikke norske – etterretningsrapporter.
Den såkalte Listesaken i 1977 der Ivar Johansen og journalister i Ny Tid brukte offentlige kilder til å synliggjøre hva norsk etterretning holdt på med, fikk snøballen rundt avlyttingssystemene Loran C, Omega og SOSUS til å rulle. Et hemmelig våpenlager stort nok til et kompani ble ved en inkurie avdekket hos skipsreder Hans Otto Meyer. Våpenlageret viste seg å være del av E-tjenestens Stay behind. Siden kom avsløringene fra den gamle Morgenbladet-redaktøren Chr. Christensen og tidligere major Svein Blindheim om E-tjenestens agent- og spionasjevirksomhet i Finland. Lund-rapporten i 1996 påviste hvordan tjenestens virksomhet også innebar storstilt overvåking over vanlige nordmenn.
Alt dette er i og for seg kjent, men ofte bortforklart som «nødvendig hemmelighold av hensyn til våre allierte og Rikets sikkerhet», eller som ubetenksomhet fra enkeltpersoner som «tilfeldigvis» har hatt tette bånd til E-tjenesten.
E-tjenestens folk er ikke snakkesalige, heller ikke de som har nådd pensjonsalderen. Men Wormdahl har fått flere av dem til å beskrive hendelser og operasjoner under den kalde krigen som vitner om hvor avgjørende denne etterretningsvirksomheten har vært – og er – for USA.
Å skrive ei slik bok i Norge, krever stort mot og integritet. Tradisjonelt har folk som har løftet på fliker av sløret blitt stigmatisert og fått sin videre karriere blokkert.
Det er i seg sjøl grunn til å skaffe seg boka. Ikke bare for den som vil ha innsikt i Norges halvkoloniale forhold til supermakta USA, men også for den som har innbilt seg at det tross alt er en form for demokratisk kontroll og styring med norsk forsvarspolitikk.
Dessverre har forlaget gjort en for dårlig jobb med språksjekk og korrektur. Det bør rettes opp i neste opplag.
Bård Wormdahl: Spionbasen. Den ukjente historien om CIA og NSA i Norge.
Pax forlag, 2015. 195 sider.
Wormdahl har også skrevet boka «Satelittkrigen».