darwin

Charles Darwin 1809–2009

200 år etter Charles Darwins fødsel står hans hovedverk om Artenes opprinnelse fortsatt som en søyle i vitenskapens utviklingshistorie.

Her leverte han grundig bevisførsel for hvordan den botaniske og biologiske naturen har utvikla seg gjennom kombinasjonen av mutasjoner (tilfeldige variasjoner i arvestoffet) og naturlig utvalg, der det individet som har best tilpasningsevne også har størst sjanse til å overleve. Uttrykket survival of the fittest blir ofte misvisende forklart med at «den sterkeste overlever», mens det Darwin sa var at det er den best egnede som overlever. Det er slett ikke alltid det samme.

Darwin leverte solid ammunisjon for en materialistisk og dialektisk oppfatning av naturens biologiske utvikling, til tross for at han måtte bygge på empirisk forskning og ikke hadde dagens presise analyseredskaper til rådighet. På 1800-tallet var dette en eksplosiv teori som både utfordret – og var uforenlig med – den allestedsnærværende religiøse metafysikken. I utgangspunktet stilte ikke Darwin spørsmål ved naturteologien og trodde knapt sine egne undersøkelser fra omseilingen med Beagle før bevisene ble overveldende, og han innså at skapelsesberetninga om jordas tilblivelse på seks dager var en umulighet. Men han holdt bevisst mennesket utenfor i sin første framstilling i Artenes Opprinnelse, bortsett fra en passus om at «det vil bli kastet lys over menneskets opprinnelse og dets historie». Først elleve år seinere, i Menneskets opphav, tok han mer direkte fatt på antropologien. I mellomtida var det flere som utnyttet hans taushet til å snakke i hans sted, og ofte i hans navn. Herbert Spencer – sosialdarwinismens opphavsmann – og Francis Galton (Darwins fetter) var blant dem som presenterte reaksjonære forvrengninger av Darwins teori overført på sosiologi og eugenikk (arvehygiene). Den førstnevnte var ekstrem individualist og ultraliberalist som prøvde å bruke utviklingslæra som forsvar for den sterkestes rett og forakt for svakhet. Galton overførte teorien på intellektuelle karakteristika (eugenikk) og hevdet at sivilisasjonen hemmet «det naturlige utvalg», og at et kunstig utvalg skulle være nødvendig for å motvirke «degenerasjonen». Darwin avslørte i sin sjølbiografi at han mislikte Spencer både personlig og idemessig, og han tilbakeviste i 1871 Galtons feiltolkning av utviklingsteorien.

Darwin erklærte seg aldri åpent som ateist, dels av frykt for at det ville gjøre det umulig å få gjennomslag for forskningsresultatene. I offentligheten lot han gjerne sine nære meningsfeller, som Thomas Henry Huxley, ta konfrontasjonene med presteskapet og andre av samfunnets støtter som angrep darwinistenes «uhyrlige» påstand om at mennesket faktisk nedstammer fra apene og ikke er skapt av Gud.

Darwin og Marx

Marx og Engels var Darwins samtidige, og Darwins vitenskapelige teorier var til stor hjelp da de utviklet sin materialistiske og dialektiske historieoppfatning. De viste begge til Darwin ved en rekke anledninger. Marx oversendte et eksemplar av Kapitalen til Darwin, og fikk følgende svar den 1. oktober 1873:

«Jeg takker for den ære De har vist meg ved å oversende Deres store arbeid Kapitalen og skulle av hjertet ønske at jeg var en mer verdig mottaker med større forståelse for det omfattende og viktige tema politisk økonomi. Skjønt våre undersøkelser har vært høyst forskjellige, er det min oppfatning at vi begge oppriktig streber etter utvidet kunnskap og at dette sikkert i det lange løp vil være til økt glede for menneskeheten.

Deres, Charles Darwin»

Da han tok avskjed med sin venn og kampfelle Karl Marx på Highgate i 1883, sa Friedrich Engels:

«Akkurat som Darwin oppdaget utviklingsloven for den organiske natur, oppdaget Marx utviklingsloven for menneskets historie. Det enkle faktum som fram til da var tildekket av ideologisk ugras, det at mennesket først må ha mat, drikke, husly og klær før det kan engasjere seg i politikk, vitenskap, kultur, religion osv. Videre at produksjonen av de umiddelbare materielle nødvendigheter, og følgelig det økonomiske utviklingsnivået som mennesker har oppnådd under en gitt epoke, danner grunnlaget som statsinstitusjonene, rettsoppfatningene, kunsten og også de religiøse forestillingene til menneskene det gjelder er utledet av. Og at det derfor er i dette lys de må forklares, istedenfor motsatt vei, slik det har vært til nå. Men det er ikke alt. Marx avdekket også den særlige utviklingsloven som styrer dagens kapitalistiske produksjonsmåte, og det borgerlige samfunn som denne produksjonsmåten har skapt. Oppdagelsen av merverdien kastet plutselig nytt lys over spørsmålet hvor alle tidligere undersøkelser, foretatt av såvel borgerlige økonomer som sosialistiske kritikere, hadde famlet i mørket.»

(Friedrich Engels’ tale ved Marx’ grav, Highgate gravlund, London, den 17. mars 1883.)

Metafysikken lever

Fossilet Ida ville ha frydet Darwin. Foto: Jørn Hurum.Deler av teorien til Darwin kunne ikke sikkert etterprøves mens han ennå levde. Men alt tidlig i det 20. århundret leverte vitenskapen de endelige bevis for at han hadde rett. Og nye bevis kommer til. Darwin ville ha blitt henrykt over funnet av det 47 millioner år gamle fossilet «Ida». Det nesten komplette og derfor helt unike fossilet viser etter all sannsynlighet å være en av våre stammødre fra perioden da aper og halvaper (lemurer) skilte lag under evolusjonen. – Dette fossilet viser oss hvem vi er og hvor vi kom fra. Dette er et fossil helt fra roten av vårt stamtre – så komplett og detaljert, at vi rett og slett kan si at vi vet hvordan det hele startet, sier Jørn Hurum ved Geologisk museum ved Universitetet i Oslo til forskning.no Tidligere har forskerne bare kunnet gjette. De har funnet en tann her og en finger der, og har ikke engang visst om delene stammer fra samme individ eller art.

Få om noen seriøse forskere tør i dag å reise tvil om utviklingslæra. Også kirka har blitt nødt til å justere enkelte av sine dogmer, sjølsagt uten å fornekte Guds styrende hånd og ideen om at mennesket står i en særstilling og er «skapt i Guds bilde».

Metafysikerne har til gjengjeld forsøkt seg med sine egne «motvitenskaper» for å slå tilbake vitenskapen. Religiøse kreasjonister går med på elementer i utviklingslæra, som at livet på jorda har utviklet seg fra enklere og til mer kompliserte former. Men her passer de på å snike Gud inn bakdøra. For hvordan og hvorfor denne utviklinga har funnet sted, vet vi ikke noe om, hevder de. Og de insisterer på at det kan vi heller ikke vite. Det forblir en overnaturlig hemmelighet som vi i vår menneskelige utilstrekkelighet aldri kommer til å få svar på… For dem er den eneste mulige forklaring at det er en «ånd» som står bak det hele. (Hvem eller hva som skulle ha skapt denne Ånden eller Gud, har de derimot ikke svar på.)

Et sånt syn deles ikke bare av åpne idealister og metafysikere, men også av enkelte folk som omtaler seg som materialister. Det sistnevnte slaget «holder døra åpen», for de mener at bare den virkeligheten som vi kan sanse og erfare direkte, er virkelig. En stol man kan kjenne på, er virkelig. Derimot kan mennesket – av høyst naturlige årsaker – ikke erfare at jorda ble til. For disse kvasimaterialistene blir det dermed umulig å fastslå hvordan dette skulle ha skjedd, siden ingen har opplevd det. Dermed skulle de være de «sanne» materialister!

Men sanne materialister erkjenner at det finnes en objektiv virkelighet som vi ikke kan erfare med sansene aleine, en objektiv virkelighet som eksisterer helt uavhengig av menneskene, og at våre forestillinger og tanker har sine røtter i denne objektive virkeligheten og ikke vice versa. Fossiler, bergarter og målinger av klodens nedkjølingstid har for eksempel gitt grunnlag for stadig mer nøyaktige beregninger av når og hvordan jorda ble til for 4,5 milliarder år siden. Dette er objektiv kunnskap.

Religionens grep

Sett i lys av det formidable forskningsmaterialet som underbygger Darwins teori såvel som andre sider ved en materialistisk og dialektisk oppfatning av jordas tilblivelse og utvikling, er det tilnærmet ubegripelig at bare en av tre innbyggere i USA, et land som ligger i tét på mange områder innenfor vitenskapen, aksepterer evolusjonslæra! To av tre nekter følgelig å akspetere det «uhyrlige» faktum at mennesket er en utviklet ape. Amerikanere flest insisterer på at menneskene er skapt av Gud for seks tusen år siden. Dette seigliva religiøse bakstreveriet er naturligvis ikke et reint kristent eller vestlig fenomen. Islam og jødedommen er like avhengige av å føre uforsonlig kamp mot all materialistisk-dialektisk utviklingslære.

Darwinismen og materialismen er også under konstant angrep i et land som Norge. – Evolusjonslæren er en håpløs teori som skolebarn ikke bør indoktrineres i. En så finstemt natur må være designet av Gud, sier for eksempel zoolog og ornitolog ved Stavanger Museum Kolbjørn Skipsnes til Stavanger Aftenblad. Han argumenterer såkalt «vitenskapelig» imot utviklingslæra, og forsvarer ideen om «intelligent design». – Jeg synes dette er et problem for ledelsen ved museet, at de har ansatte som åpenbart ikke har kompetanse innenfor det de skal formidle om, sier biolog Nils Christian Stenseth til forkning.no

Det er en fare for at dette eksemplet ikke er enestående. Altfor mange forskere i de vitenskapelige miljøene er påfallende stille i forhold til angrepene som med jevne mellomrom kommer på utviklingslæra, ikke fordi de ikke forsvarer den, men fordi de ikke ønsker å stikke hodet for mye fram eller strengt holder seg til eget fagområde. Men heldigvis fins det en rekke gode unntak. Jørn Hurum og hans kolleger er i så måte eksempler til etterfølgelse.

Naturens dialektikk

Darwin avviste som vi nevnte innledningsvis at utviklingslæra var ei lære for den sterkestes absolutte rett, eller et forsvar for å «luke ut» i arvematerialet, slik som sosialdarwinister og nazismens ideologer er de mest ekstreme forfekterne av. Utviklingslæra er dynamisk og dialektisk, ikke mekanisk. Med endringer i ytre vilkår, som kulde, tørke, nye rovdyr eller mattilfang, kan for eksempel det som i utgangspunktet var en artsmessig minoritetsform, «den svakeste», bli den sterkeste og best tilpassa.

Med sin Menneskets opphav ville Darwin vise slektskapsbåndene direkte mellom menneskene og det øvrige dyreriket, og at mennesket som art også er utviklet gjennom naturlig utvalg. Ikke minst forsøkte han å vise at den menneskelige sivilisasjon, som snarere verner om de svake enn utrydder dem, står i diametrisk motsetning til utvelgingsprosessen forstått som eliminasjon av tidligere former. Det naturlige utvalg virker ikke bare til å velge ut fordelaktige organiske forskjelligheter og egenskaper, men også instinkter. Sosiale instinkter utviklet og utvalgt i dyreriket har i evolusjonsprosessen blitt fusjonert med rasjonell intelligens, kulminert i menneskeslekten. Sånne instinkter har, i samspill med rasjonaliteten, endra menneskets utviklingshistorie ved at de har tilgodesett oppførsel som er anti-selektiv: Moralsk utdanning, omsorg for de sjuke og funkjonshemma, sosial inngripen til fordel for de underprivilegerte osv. Slik ser en antitesen til det naturlige utvalg: naturlig utvalg velger sivilisasjonen, som i sin tur er en fornektelse av det naturlige utvalg. Nettopp i denne vurderinga av forholdet mellom natur og sivilisasjon ligger nøkkelen til å forstå dialektikken i Darwins materialistiske teori om kontinuitet.

Avansert utvelgelse

Utviklingsloven om det naturlige utvalg er ikke bare motoren i evolusjonen, den undergår også sjøl en utviklingsprosess, den er underlagt sin egen lov om utviklingsmessig mangfold. Når nye arter og former utvikles, vil de gamle som regel dø ut. Men også her utvikler det seg mer avanserte former for utvelgelse, som fremmer altruisme og gjensidig avhengighet. Dette står ikke i strid med naturen, fordi det er velkjent at former for gjensidig hjelp, samarbeid og endog omsorg forekommer ganske ofte blant dyra, særlig i de tilfellene der dette har vist seg å være til evolusjonær fordel.

Her aner vi kompleksiteten i naturens dialektikk: Som et vedvarende, motsetningsfylt og interaktivt samspill i naturen sjøl og mellom natur og samfunn.

Dialektikken, læra om at alle ting står i forbindelse med hverandre og virker tilbake på hverandre, kan ikke stenges inne bak trange rammer. Noen «marxister» har gjort det til et poeng å lage et skarpt skille mellom naturdialektikk og dialektikken anvendt på menneskesamfunnets utvikling. På dette grunnlaget har de blant annet kritisert Stalin og hans glimrende brosjyre om Den dialektiske og historiske materialismen. Sjølsagt er det ikke identitet mellom naturen og menneskesamfunnet. Men mennesket og menneskesamfunnet står i et evig og gjensidig forhold til naturen, og dialektikkens lov gjør seg gjeldende over det hele.

Legg til kommentar

Vi oppfordrer til debatt og kritikk, men hold deg til saka og unngå personangrep.


Sikkerhetskode
Vis ny kode

Personvern