Leopard stridsvogn. Illustrasjonsfoto: Michal Krynski, Pixabay.
I den tilspissa diskusjonen om våpenleveranser til Ukraina, er det påfallende at arbeiderklassens interesser ser ut til å være helt fraværende, enten vi snakker om arbeiderne i Russland, Ukraina, Europa eller Norge.
Titusener av russiske og ukrainske arbeidere betaler for krigen med blod og lemmer. Arbeiderne i det øvrige Europa betaler med dyrtid, inflasjon og kutt i velferden for å finansiere krigsindustrien og stadig mer offensive våpenleveranser i NATO-regi.
Den slags ser ikke ut til å bekymre «arbeiderpartiene» SV og Rødt det aller minste.
Imperialistmakta Russland blir med rette fordømt for sitt brudd på folkeretten om staters territorielle integritet. Folkeretten inneholder samtidig retten til nasjonal sjølbestemmelse og vern for minoriteter innenfor en stats territorium. Alle imperialistmakter vil prøve å dekke seg bak en flik av folkerett. Slik NATO gjorde i Kosova og Russland gjør i Donbas.
Alle imperialistmakter vil prøve å dekke seg bak en flik av folkerett
For erklærte sosialister burde det være innlysende at verken de russiske eller de vestlige imperialistene har fnugg av omtanke for de undertrykte folkene eller arbeiderne av ulike nasjonaliteter. Ingen av dem har «frigjøring» som mål.
Lenin sa det slik i 1915: «Nesten alle innrømmer at den nåværende krigen er en imperialistisk krig, men som oftest forvrenger de dette begrepet, eller de bruker det bare på den ene parten, eller de lar det skinne igjennom at det likevel er mulig at denne krigen har et borgerlig progressivt, nasjonalt frigjørende innhold.» (Sosialisme og krig.)
Arbeidsfolk i og utenfor de krigførende statene har ingen interesse av at krigen forlenges, med de nye lidelsene det medfører. Krav om våpenhvile og fredsforhandlinger basert på Minsk-avtalene er ikke å «løpe Putins ærend». Det er å gå arbeiderklassens ærend, slik sosialistiske partier skal og bør.
Jan R. Steinholt, Oslo
Redaktør av tidsskriftet Revolusjon
Innlegg i Klassekampen 2. februar 2023.