I Friheten nr 24 foretar Sebastian Bestard, i kjølvannet av NKPs landsmøte, en nyttig gjenoppfriskning av prinsipper og normer for et kommunistisk parti, slik de presist er lagt fram av Lenin og Stalin, av sistnevnte særlig i Spørsmål i leninismen: «Partiet». Bestard er høflig nok til ikke å si det i klartekst, men enhver lesekyndig vil bli slått av hvor lite dagens NKP har til felles med disse grunnleggende karaktertrekkene for et marxist-leninistisk parti.
I et leserinnlegg i samme nummer av avisa blir poenget (formodentlig utilsiktet) illustrert av Vegard Thonstad, som setter sin partifelle Føll fra NKP Midt-Norge ettertrykkelig på plass. Tonstad etterlyser «hva NKP for tiden mangler», nemlig «aktive medlemmer», og «ikke motstandere av partiets program, politikk og forbundsfeller». Tilfellet Føll ser med andre ord ikke ut til å representere unntaket, men snarere regelen.
I det partiet Lenin og Stalin bygde og ledet på fremragende vis, var disiplin og aktivitetsplikt en selvfølge. Slik fungerte også Norges Kommunistiske Parti i sine beste og stolte år. Aktivitet er en forutsetning for at den demokratiske sentralismen skal fungere som annet enn et honnørord. Medlemmer som ikke vil innordne seg partiets disiplin og aktivisere seg i klassekampen, har ingen plass i et kommunistisk parti. Det samme gjelder opportunistiske og fraksjonistiske elementer, som må renskes ut før de «dømmer partiet til lammelse og kronisk sykdom» (Stalin).
At kreftene til de eldste partikameratene ikke alltid strekker til, har alle forståelse for. Men når partiets yngre garde må nødes for å gidde å aktivisere seg og opptrer mindre disiplinert enn medlemmer av et hvilket som helst idrettslag, forteller det en sørgelig historie om et parti som overvintrer i kraft av sin stolte forhistorie fra mellomkrigstida og partiets heroiske kamp mot fascismen og de tyske okkupantene. Det er viktig å holde historia i hevd, men kampen for revolusjonen krever mer enn det.
Det er på høy tid å gjenreise det kommunistiske kamppartiet i Norge. AKP har bukket helt under for opportunismen, og har valgt å legge inn årene for godt. Om ikke annet, kan det skape større ideologisk og teoretisk klarhet. NKP er dessverre en skygge av sin egen stolte fortid, tilsølt av mange år med lovsanger til krustjovismen og halehengspolitikk til det kongelige norske sosialdemokratiet, borgerskapets hovedgarantist for klassefred. Og hvordan det står til med den kommunistiske organiseringa av partiet innad, framgår tydelig nok av Frihetens spalter.
Dette skrives ikke for å nedvurdere de gode kreftene og lojale veteraner i NKP, som stadig gjør en innsats det står respekt av. Men dessverre har disse gode kreftene i en årrekke vært på vikende front. I desperat ønske om å få nytt blod, har partiet tatt imot så mye «rekved» at den kroniske sykdommen Stalin talte om, forlengst har inntrådt.
Arbeiderklassen i Norge trenger sårt til et ideologisk homogent og sterkt kommunistisk parti. Det bolsjevikiske partiet av ny type, ideologisk og organisatorisk forent som én knyttneve, glimrer med sitt fravær. Det ideologiske spriket mellom fløyer og enkeltpersoner i og rundt NKP, er ikke mindre enn i det brokete valgpartiet Rødt (RV). Uansett hva en måtte mene om AKP, er det åpenbart at nedlegginga av dette partiet har bidratt til at den norske venstresida objektivt har tatt ytterligere skritt til høyre.
Situasjonen krever at kommunister med et alvorlig forhold til hedersbetegnelsen, tar sitt ansvar.
Kommunistisk plattform (kpml.no) har tatt initiativ til å samle marxist-leninister med bakgrunn fra ulike tradisjoner i den norske kommunistiske bevegelsen, med sikte på å gjenreise klassens kampparti gjennom en kamp- og enhetsprosess. Et vellykket seminar ble avholdt i juni. Det er plass for mange flere i den prosessen – klassekjempere som forsvarer tesene og prinsippene til Lenin og Stalin, og som vil omsette dem i praksis. NKPs revolusjonære fortid som medlem av Komintern er en verdifull arv som en revitalisert kommunistisk bevegelse må ta godt vare på og hegne om.