Kapitalens vampyrer har fått blod på tann. En blødende arbeiderklasse under koronakrisa gir NHO mersmak. De akter ikke å la seg stoppe av svada om at arbeidsfolk må få sin «rettmessige andel» av verdiskapninga.
Det har arbeiderklassen heller aldri fått. Men nå forlanger NHO et mye større sugerør ned i de slunkne lommebøkene til de som er i arbeid og de som er støtt ut helt av arbeidslivet. Kapitalens hovedorganisasjon legger ikke skjul på sin agenda. NHOs veikart for fremtidens næringsliv heter nettopp «Neste trekk». I innsalgsteksten gjør NHO det klart at de «vil endre Norge totalt» og flesker til med at NHOs program bør være «partiprogrammet for alle partier».
Virusangrep på velferden
Koronakrisa er bakteppet når NHO forlanger at velferden må kuttes «for å skape flere jobber». Det økonomiske tilbakeslaget på 15 prosent har satt verdiskapninga sju år tilbake, ifølge veikartrapporten. «Det økonomiske sjokket som rammet verden, vil i seg selv gi vekst- og inntektsfall, færre jobber og høyere arbeidsledighet», konstaterer arbeidsgiverforeninga. Påstanden er at en altfor stor offentlig sektor står i veien for en ny vekst i privatkapitalistisk regi. Færre offentlige ansatte skal på forunderlig vis gi flere jobber.
Politikken som skal føre til ny, eksportretta vekst er «bærekraftige» statsfinanser, styrking av arbeidslinja, mer privat eierskap og mer underordning under EU. Oljefondet må ikke sløses bort på innbyggerne. «Velferdsordningene må gjennomgås», det vil si at de må barberes ytterligere. Krisa skaper et større behov for «variabel arbeidskraft», noe som betyr at det må bli flere midlertidige ansettelser og at oppsigelsesvernet må svekkes.
NHO slår fast at frontfaget har en avgjørende rolle i å «sikre konkuranseevnen i fremtidens næringsliv». Det betyr på godt norsk å holde lønningene nede. Langt nede. Og her skal ikke offentlig sektor tro at de kommer unna: Alle, også ansatte i offentlig sektor, må slutte opp om frontfagsmodellen, krever NHO.
Ett trekk som skal få Norge ut av krisa er «samarbeide tettere med landene rundt oss». Det vil si å hegne om EØS-avtalen som sklibrett inn i EU. For at norsk omstilling og produktivitet skal blomstre, gjelder det å styrke det private initiativ. «Ingen andre industriland har større andel offentlig ansatte enn oss», fortviler NHO. Det må det naturligvis bli en endring på. Offentlig sektor, der velferdssektoren dominerer, må krympes.
Den norske modellen på sotteseng
NHO erkjenner at klassesamarbeidspolitikken har gitt relativ ro og politisk stabilitet, derfor istemmer de at organisasjonsgraden på arbeidsplassene bør bli høyere. Samtidig skjønner alle at flere deltidsjobber ikke bidrar til høyere organisasjonsprosent.
LO-leder Hans Christian Gabrielsen tordner med rette mot NHO sine angrep på velferdsytelser og faste stillinger. Men sosialdemokratiet er fanget i sitt eget garn. NHO viser nettopp til trepartssamarbeidet, frontfaget og de «ansvarlige» organisasjonene. Nettopp den «norske modellen» som LO-ledelsen klamrer seg til.
Frontfagsmodellen spreller i NHO sitt garn
– Tillit og samarbeid er en sentral del av den norske modellen, som også gir oss en konkurransefordel, sier Gabrielsen for å korrigere et NHO han mener er på villspor.
Men NHO er langt ifra på villspor. Når fagtoppene for lengst har godtatt premisset om at faglig kamp handler om å sikre de norske kapitalistene konkurransefordeler mot andre land, foregår hele denne interessekampen etter oppskriftsboka til NHO & Co. Fagtoppene har for mange tiår tilbake godtatt at det er profittens størrelse som er skal bestemme om det er «rom» for lønnstillegg og sosiale reformer. De faktiske levekostnadene som lønna skal dekke, kommer i annen rekke. Hele klassesamarbeidsmodellen til sosialdemokratiet er bygd på en kapitalisme i kontinuerlig vekst med høy produktivitet.
Når veksten blir borte og krisa slår inn i bedriftene, som nå under pandemien, har kapitalen bukta og begge ender. Det er dette NHO nå vil utnytte maksimalt, nå som fagtoppene og klassesamarbeidspolitikerne står maktesløse og ikke klarer å ytre annet enn «ja, men …».
Den norske modellen har overlevd seg sjøl. Den har blitt en tvangstrøye som arbeiderklassen må frigjøre seg fra om den ikke skal bli kvalt.
Arbeiderklassens modell er å kreve vår rett på tvers av kapitalens og NHOs dagsorden. Enhver virkelig klassekamp på vegne av våre faglige og politiske interesser truer nødvendigvis profitten og styringsretten til våre «egne» kapitalister. Det er faktisk det klassekamp handler om.