Folkerevoltene for brød, demokrati og nasjonalt sjølstyre skaper desperasjon blant imperialistene og deres arabiske nikkedokker.

mubarak_out
Kom deg ut, Mubarak. Saudi-Arabia venter på deg!
cc_by_ncIllustrasjon: Carlos Latuff.

Opprøret i Tunisia var gnisten som startet en brann som nå brer seg over Nord-Afrika og østøver til de arabiske kjernelanda. Folkemassene og ungdommen i de mer eller mindre despotiske arabiske regimene har overvunnet frykten for det statlige voldsapparatet, og de vil ikke nøye seg med tomme løfter og glansbilder.

Nå står kampen om sjølve hovedbrikken i USAs strategi for kontroll over Midtøsten: Egypt.

Det tunisiske folkeopprøret mot regimet til president Zine El Abidin Ben Ali har allerede høstet de første fruktene, og presser det gamle regimets støttespillere i inn- og utland fra skanse til skanse. Gjennom opprettelsen av «14. januar»-fronten, som består av en rekke progressive og nasjonale krefter, inkludert Tunisias kommunistiske arbeiderparti, er den nasjonaldemokratiske tunisiske revolusjonen kommet ytterligere på offensiven.

Mubarak skjelver

Når dette skrives, trosser folkemassene i Egypt president Mubaraks nettsensur og portforbud. Demonstrantene har angrepet politistasjoner i Kairo, mens Mubarak varsler at han vil sette inn hæren. Dét kan være en alvorlig tabbe. I Egypt er det allmenn verneplikt. Den 340 tusen mann sterke egyptiske hæren består av folkets egne sønner. For folket i gatene er det politistyrkene, ikke hæren, som er fienden.

I byene Alexandria og Suez har tusener gått ut på gatene etter fredagsbønnen, og konfrontert et enormt politioppbud. Mobiliseringa har vært mulig på tross av at regimet har stengt av internett og mobilnettet, skremt av «twitter»-effekten.

Fra før har folket strømmet ut i gatene i Algerie, Marokko, Jemen og i Jordans hovedstad, Amman. Alle disse regimene har vært og er redskaper for imperialismen. De har blitt forsikret av USA om at de sitter trygt såfremt de setter de nyliberale diktatene fra IMF og de multinasjonale selskapene ut i livet, og så lenge de åpent eller skjult bidrar til den USA-dikterte politikken for normalisering av forholdet til sionismen.

Pengefondet (IMF) og nyliberalismen

Men det er nettopp sulten og massearbeidsløsheten som den nyliberale politikken har medført som har provosert massene, og i særdeleshet ungdommen, til opprør i Nord-Afrika. I Egypt er 75 prosent av befolkninga under 30 år, og de står stort sett uten jobb – og uten brød. Både demografien og de sosiale forholda er typisk for landa i Maghreb-beltet. De unge ser ingen framtid og intet håp uten radikal samfunnsendring. Da forsvinner også frykten for de autoritære regimene.

IMF hevder at Tunisia, gjennom å følge Pengefondets resept om strukturtilpasning og frie markedsreformer, kan vise til «formidabel framgang» og velstandsutvikling, med bare sju prosent av innbyggerne under fattigdomsgrensa – langt færre enn i USA og Europa! Denne åpenbare tallmanipulasjonen tålte ikke møtet med virkeligheten. Hvis 93 prosent av tunisierne hadde en tålelig bra levestandard ville det sjølsagt ikke ha skjedd et folkeopprør.

Dyrtid erstatter subsidier

Priseksplosjonen på mat og brensel skyldes en kombinasjon av spekulasjon på råvarebørsene og bortfall av subsidier. I september 2010 ble det inngått en avtale mellom Tunis og IMF, der sistnevnte befalte å fjerne de siste subsidiene som middel for å oppnå budsjettbalanse, og som vilkår for nye lån.

Paradoksalt nok har IMF-diktatene og strukturtilpasningsprogrammene fratatt regimene muligheten til å innføre subsidier for å roe ned den ulmende misnøyen. Denne muligheten har IMF tatt vekk, og opptøyene i Algerie og Tunisia ble nettopp utløst av at regimene varslet fjerning av enda flere subsidier på brød og nødvendighetsartikler.

Imperialistene leter febrilsk etter en utvei

Fortvilelsen hos den arabiske ungdommen har sitt motstykke i en voksende desperasjon hos bakmennene og støttespillerne til de bakstreverske arabiske regimene.

USA og EU frykter utviklinga og ser at de må skifte ut noen av sine nikkedokker i Midtøsten hvis det skal være håp om å ri stormen av. Obama, Sarkozy og hele kobbelet av imperialismens ministre har brått fattet interesse for demokrati og respekt for menneskerettigheter. Den franske utenriksministeren som tilbød Ben Ali bistand fra franske sikkerhetsstyrker for å slå ned opprøret i Tunisia, fossror for å distansere seg fra det gamle regimet og forklare at hun er blitt «mistolket». USAs Kairo-ambassadør er «bekymret» for politiets maktbruk. EU, og for den saks skyld Norge, kommer med innstendige oppfordringer til Mubarak & Co. om å la folket få demonstrere og ytre seg. Slik håper de at de i ettertid kan framstå som om de var «på riktig side», og krysser fingrene for at folkene har kort hukommelse.

ElBaradei posisjonerer seg som mulig overgangsfigur. Bilde fra Wikimedia Commons, public domain.
 ElBaradei posisjonerer seg. PD-iconBilde fra Wikimedia Commons.

Som en mulig egyptisk overgangsfigur kan det se ut til at imperialistene satser på Mohamed Mustafa ElBaradei, nobelprisvinner og tidligere leder for atomenergibyrået IAEA. Men ElBaradei er langt ifra USAs førstevalg: han advarte sammen med Hans Blix imot å angripe Irak, han har også sagt at militære angrep på iranske atomanlegg ville være den reine galskap. Dessuten erklært han i 2009, ifølge Xinhua, at det israelske atomvåpenarsenalet representerer den største trusselen i Midtøsten. Men ElBaradei har levd i eksil de siste 30 åra og landets ungdom vet knapt hvem han er. Først i de siste dagene har han gått skarpt og direkte ut mot Hosni Mubarak i fordømmende ordelag.

Hovedsponsor USA

Egypterne vet naturligvis at hovedsponsoren av regimet til Hosni Mubarak har vært og er USA. Ingen stat i verden, bortsett fra hjertebarnet Israel, har fått tilsvarende massiv militær og økonomisk støtte fra Washington. Slik har Egypt blitt en militarisert politistat. Uten disse milliardoverføringene ville Mubarak-regimet aldri ha overlevd i 30 år.

Støtten har ligget på omkring to milliarder dollar (12 milliarder norske kroner) hvert eneste år, men er blitt noe redusert de siste par åra på grunn av USAs budsjettunderskudd og økte krigsoverføringer til Afghanistan og Pakistan. Mubarak har fått godt betalt for å videreføre det store forræderiet fra Camp David i 1973 da Egypt, som viktigste araberstat, inngikk fredsavtalen med Israel og kjørte en sabel inn i ryggen på det palestinske folket. For dette mottok daværende president Anwar Sadat og Israels statsminister Menachem Begin Nobels fredspris. Selvfølgelig.

Egypts nøkkelrolle

Mens Jordans kongefamilie tradisjonelt har spilt en nøkkelrolle som USA-imperialismens hovedagentur i Midtøsten, ble denne rolla gradvis overtatt av Egypt under Sadat og Mubarak. Med sine 80 millioner innbyggere, kontroll over den livsviktige Suezkanalen og grense til de palestinske områdene annektert av staten Israel, er Egypt en hovedbrikke i USA-imperialismens midtøsten-strategi.

Egypternes kamp for reellt demokrati og gjenvinning av den nasjonale suvereniteten kan dermed bli enda tøffere og kreve enda større ofre enn det vi har sett i Tunisia. Imperialistene kan muligens «tolerere» å miste grepet om Tunisia, iallfall midlertidig. De vil derimot aldri godta et fritt og sjølstendig Egypt i pakt med folkets vilje, og vil ty til absolutt alle midler for å tvinge Egypt i kne og inn under Vestens «humanitære» kvelertak. Rakner Egypt for USA, så rakner sannsynligvis hele Midtøsten.

Siden 1981 har derfor Operasjon Bright Star pågått som en serie årlige militærøvelser der store amerikanske styrker øver i hvordan «forsvare» Egypt. Direkte militær intervensjon – for eksempel under påskudd av sikring av skipstrafikken gjennom Suezkanalen – er med andre ord en fullt realistisk mulighet, hvis ikke Vesten gjennom bakromsdiplomati, smiger og bestikkelser får på plass et medgjørlig regime til erstatning for Mubarak.

Ikke et islamistisk opprør

Som i Tunisia, er det snakk om et ungdomsprega opprør der kravene om brød og arbeid, frihet og demokrati har stått og står i sentrum. Folket krever også slutt på leflinga med Israel og «normaliseringspolitikken» i forhold til sioniststaten. I hvert fall så langt er det ikke snakk om noe islamistisk opprør, verken i Tunisia eller i Egypt.

Det muslimske brorskapet har vært en halvt illegal politisk opposisjon i Egypt, men brorskapet har knapt spilt noen rolle i den første fasen av opprøret. De har vært nesten påfallende usynlige. Antakelig skyldes det indre splid og handlingslammelse, men også at ungdommens krav er sosiale og politiske, i langt mindre grad religiøse. For øyeblikket er det ingen entydig politisk eller religiøs kraft som spiller en ledende rolle i det egyptiske opprøret.

Hvilke politiske eller religiøse krefter som etter hvert vil gjøre seg gjeldende, gjenstår å se. Men hvis de følger eksemplet til sine tunisiske brødre i vest, så lover det godt for de egyptiske arbeiderne og ungdommen. Omvendt lover det særdeles dårlig for imperialismen og sionismen, som nå jobber frenetisk for å gjenvinne kontrollen og frykter at Gamal Nasser og den egyptiske revolusjonen fra 1952 skal hjemsøke dem på ny.

Les også kommentaren til Klaus Riis fra APK i Danmark: Tunesien har fået sin folkelige enhedsfront og revolutionære vision. Her påviser Klaus Riis blant annet hvordan den internasjonale trotskismen – i kjent splittelsesmakerstil – nå går til angrep på den nasjonaldemokratiske tunisiske revolusjonen og især rolla til ML-partiet PCOT.

Legg til kommentar

Vi oppfordrer til debatt og kritikk, men hold deg til saka og unngå personangrep.


Sikkerhetskode
Vis ny kode

Ut av EØS! Signér oppropet!

Stopp NATO

Vi har 198 gjester og ingen medlemmer på besøk.

Personvern