tirsdag, 12 11 2019

Klaus RiisKina kan nå skryte av å ha 64 dollar-milliardærer, ifølge den årlige listen over verdens rikeste fra Forbes magazine:
– For første gang har fastlands-Kina det største antallet milliardærer i noe land utenfor USA, heter det. Dermed har Kina henvist de russiske olje-og enerigimilliardærene som rundstjal den kollektive eiendommen etter 1991 til en tredjeplass.

Det var i alt 1.111 dollarmilliardærer i 2009. 403 av dem kom fra USA. Tilsammen har de en formue på 3,6 billioner dollar – en økning på 50 prosent i kriseåret 2009.

Det har i mange år vært in å tjene millioner i Kina, nærmest ligegyldig hvordan. De som beriker seg, enten det er gjennom utbytting av arbeidere i bygge-boomen, i eksportindustrien, ved spekulasjon, korrupsjon eller simpelt bedrageri (iallfall så lenge det ikke blir avslørt) har erstattet den oppofrende soldat, mønsterarbeideren og den flittig kollektivbonde som rollemodeller.

Det kinesiske revisjonistpartiet som fremdeles kaller seg «kommunistisk», har stått i spissen for en ekstremt hurtig kapitalistisk utvikling under Deng Xiao-ping og hans etterfølgere. Dette har betydd at man har unngått det politiske, sosiale og økonomiske kaoset som fulgte Sovjetunionens overgang til råkapitalisme etter 1991.

Det er også blodig råkapitalisme som rår i Kina, men på en mer kontrollert måte og uten den kontante og direkte utenlandske (særlig amerikanske) innflytelsen som fant sted i det tidligere Sovjetunionen. Det har vært betydelige utenlandske investeringer som har modernisert den kinesiske lettindustrien og bragt den opp på fremste nivå i verden ved å gjøre en stor del av den enorme kinesiske arbeidskraften tilgjengelig for utenlandske selskaper, som i stor grad har nedlagt sin innenlandske hjemmeproduksjon og flyttet den til Kina og Sørøst-Asia. Dette har gjort aksjonærene rike, men arbeiderne i hjemlandene fattigere.

Den lange kinesiske boomen – hvor BNP ifølge offisielle tall vokste med 8,7 prosent i fjor til tross for den økonomiske verdenskrisa – har vært i stand til å delvis redusere misnøyen med den rivende kapitalistisk utviklinga i den kinesiske befolkning sett under ett, og dermed gjort milliardærer og tyver til helter.

Det hersker tilsynelatende en del usikkerhet blant noen venstrekrefter, ikke minst blant revisjonistiske organisasjoner som kaller seg kommunistiske, om hvordan man skal bedømme dagens Kina, dets natur og dets globale rolle. Ønsketenkning og illusjoner får noen til å se på Kina gjennom positive prismefargede briller. Kina er ikke en suksesshistorie, men en tragedie. Og Kina er en stadig tyngre økonomisk og politisk makt på det globale plan, som ikke bidrar til en framtidsrettet utvikling, fred og global sosial framgang. Det forbyr landets kapitalistiske natur.

En kapitalistisk stormakt av Kinas format er skjebnebestemt til å bli en imperialistisk supermakt, som verdens marxist-leninister framholdt for mer enn 30 år siden. Kreditorlandet Kina har kjøpt så mange US statobligasjoner og dollarreserver at det faktisk har vært i stand til å holde det amerikanske budsjettunderskuddet og krigsmaskinen i gang. Det uroer seg over sikkerheten til sine amerikanske dollar- og obligasjonsbeholdninger og øver allerede press på USA for å redusere statsgjelden – men øver ikke noe påtrykk for at USA skal stanse sine kriger. Tvert imot ser man gjerne et USA som er svekket og forblør.

Også under Obama tar USAs globale strategi sikte på å holde nede sine stormaktsrivaler – for tiden særlig Kina og Russland – og forsøker å ha en overveldende militær overlegenhet som kan knuse dem. Det betyr at USA går i front når det gjelder kapprustning og militarisering av verdensrommet, og søker å omringe Russland og Kina med militære rakettsystemer, «rakettskjold», militærbaser, etc, stadig tettere innpå de to landa.

Oppløsningen av Sovjetunionen og Warszawapakten og integrering av de russiske randstatene i den amerikanske innflytelsesfæren har forskanset de amerikanske militære stillinger i Europa, Kaukasus, Midtøsten og deler av Det fjerne Østen. Og samme prosess kjører USA mot Kina og kinesiske områder, der de forsøker å bruke kapitalistisk utvikling til å styrke pro-vestlige separatist-bevegelser. Dette er hva f.eks. Tibet og Dalai Lama handler om. Og spillet om Nord-Korea.

Men Kina er ikke det samme landet på revolusjonens vei som da det støttet Tibets frigjøring fra føydalismen, middelaldersk religion og det koloniale åket, eller da det sendte store styrker for å hjelpe koreanerne i krigen mot USA 1950-53. Med sin kontrarevolusjonære kapitalistiske utvikling i raskt tempo forvandler det seg også til en imperialistisk undertrykkernasjon i raskt tempo.

Det imperialistiske Kina søker å skape en motvekt til den amerikanske strategien gjennom en allianse med Putins Russland, som også søker å gjenopplive sin gamle supermaktstatus. Naboskapet, felles interesser og en felles fiende binder dem sammen.

For verdens folk er det ingenting godt i vente fra noen av de imperialistiske supermaktene – enten det er det overanstrengte militaristiske konkursbo av en verdenshersker som USA, de tidligere kolonimaktene i Den europeiske union, som drømmer om at sola vil aldri gå ned over et nytt imperium, det gjenoppståtte Russland eller den gigantiske oppkomlingen Kina.

Netavisen 21. mars 2010

Klaus Riis er redaktør av Kommunistisk Politik, organ for Arbejderpartiet Kommunisterne.