Illustrasjonsfoto: Matt Bennett, Unsplash
Vi blir fortalt at en aldrende befolkning tapper pensjonssystemet. Derfor må pensjonsalderen skrus opp langt forbi dagens 67 år, sier de.
Men pensjon er allerede oppspart og utsatt lønn. Og hvorfor brukes ikke Statens to enorme pensjonsfond til det navnet tilsier at de skal brukes til?
Regjeringa ved arbeidsminister Tonje Brenna vil øke pensjonsalderen gradvis. De som er født i 1980 skal måtte jobbe til de er 69 år. De som er født på denne sida av tusenårsskiftet, vil måtte stå i jobb til de er langt oppe i 70-åra.
Falske premisser
Begrunnelsen er den samme som da Stoltenberg-regjeringa tvang gjennom pensjonsreformen av 2011; nemlig at det blir flere gamle og færre yrkesaktive til å fø på gamlingene. Straffen for ikke å stå i jobb i enda flere år, er at du blir mye fattigere. Om du jobber som veiarbeider eller er advokat, spiller ingen rolle – sjøl om advokaten kan regne med å få mange flere friske leveår enn veiarbeideren. Brenna utsetter problemet med «sliterne» – dem hvor kroppen sier stopp lenge før de fyller 67 (for ikke å snakke om 70!) – ved å sette ned enda et utvalg.
Det er disse klassepremissene Pensjonsutvalget legger til grunn for sine tilrådinger om økt pensjonsalder. Utvalget la fram innstillinga si i fjor. Leder for utvalget var ingen ringere enn tidligere NHO-direktør Kristin Skogen Lund.
Pensjonsreformene fra 2001 og 2011 var starten på nedbygginga av pensjonssystemet i Folketrygden. Garantien alle hadde om minst 66 prosent av lønna i pensjon er borte for lengst. Fra 2006 kom tjenestepensjonsordninger som skulle lappe på noe av tapet og samtidig skuffe pensjonspenger inn i private finansinstitusjoner. De færreste av tjenestepensjonsordningene er livsvarige, i motsetning til folketrygden og AFP. Siden har nedbygginga fortsatt med ødelegging av Avtalefestet pensjon (AFP) og fjerning av særaldersgrenser. Det hele begynte i privat sektor, men fra 2025 blir også offentlig AFP lagt om etter samme mønster som privat AFP.
Regjeringa bygger på konklusjonene fra Pensjonsutvalget. Påstanden er at systemet ikke er bærekraftig dersom det ikke «legger stadig stigende byrder på framtidens yrkesaktive».
Pensjon er utsatt lønn
Pensjon er utsatt lønn, verken mer eller mindre. Pensjonistene har tjent opp sin egen pensjonsbeholdning fra den dagen de begynte å jobbe.
Statskassa oppbevarer en del av lønna vår i form av trygdeavgift. For vanlige lønnstakere er trygdeavgifta i 2023 på 7,9 prosent av lønna. Hvor mye du betaler hvert år, ser du av skattemeldinga. Dette er din egen medlemsavgift til trygdesystemet, det vil si til din egen pensjon og andre ytelser.
I tillegg bidrar arbeidskjøperen til folketrygden gjennom pålagt arbeidsgiveravgift. Avgiftsprosenten varierer i ulike deler av landet, men i sentrale strøk er den på 14,1 prosent av lønnsutgiftene. NHO og bedriftseierne vil sjølsagt betale minst mulig i arbeidsgiveravgift. Jo mindre de betaler, desto mer beholder de av de egentlige lønnsmidlene. Det gir økt profitt.
Er du en vanlig ansatt i for eksempel Trondheim eller Bergen, går til sammen 22 prosent av lønna di til å bygge opp pensjonskontoen din. Du skatter 7,9 prosent og arbeidskjøperen skyter inn 14,1 prosent hvis du bor og jobber i sentrale byområder. Bor du i Trysil eller på Senja, er satsen lavere. Det er dette som er din innbetaling til Folketrygden, direkte og via bedriften du jobber i. Du har sjøl finansiert det hele fordi du har spart opp en del av den egentlige lønna til den dagen du pensjonerer deg eller blir ufør.
Avgiftene som finansierer trygdesystemet utgjør i 2024 ca. 450 milliarder kroner, eller en fjerdedel av det samla statsbudsjettet. Utbetalingene til alderspensjon var i 2023 ca. 290 milliarder kroner. I snitt tilsvarer den årlige pensjonsopptjeninga i folketrygden 18,1 prosent av arbeidsinntekten opp til 7,1 ganger grunnbeløpet (1G er i 2023 kr 118 620). Etter 30 eller 40 år er det snakk om mange millioner kroner i såkalt pensjonsbeholdning.
Levealderen øker saktere enn før
På toppen kommer det du betaler inn på tjenestepensjonsordninga i bedriften der du jobber. Stat og kommune har egne pensjonskasser. I privat sektor er det private banker og forsikringsselskaper som forvalter disse pengene, ofte med saftige gebyrer. Du må betale to prosent. Arbeidsgiveren må bidra med mellom to og sju prosent.
Så hvor kommer ideen fra om at pensjonsbeholdninga tømmes og at de yngre yrkesaktive generasjonene må betale for de gamle?
Hovedargumentet er at vi blir eldre enn før. Men den store økninga i forventa levealder skjedde i tida etter 2. verdenskrig, nå er økninga langt mindre. Pandemier og nyfattigdom er en effektiv brems. Klasseforskjellene er dessuten enorme. Arbeidsfolk med lav utdanning og tunge jobber lever opptil ti år kortere enn dem med høy utdanning. Den urettferdige levealdersjusteringa gjør at de som dør tidligere blir snytt ekstra gjennom avkorta pensjon.
Folketrygdfondet som ikke brukes til pensjon
Da Folketrygden ble til i 1967 var det rett nok liten oppsparing fra den tidligere Alderstrygden, sånn at skattebetalerne måtte «forskuttere» de første årskullene som nådde pensjonsalder. I starten var det få alderspensjonister, men millioner som betalte inn trygdeavgift. Folketrygden brukte overskytende til å bygge kapitalbeholdninga i Folketrygdfondet. Det tok slutt i 1979. Etter dette har Folketrygdfondet vært et «lukket» fond; det vil si at staten verker skyter inn midler eller tar ut midler.
Folketrygdfondet investerer i alt mulig annet enn pensjon
Folketrygdfondet, som offisielt heter Statens pensjonsfond – Norge, er siden omdanna til å bli en storaktør på børsen. Fra 1991 fikk fondet investere i aksjer. Nå har det gått så langt at fondet låner ut aksjer til spekulanter som driver shorthandel. De siste ti åra har den årlige avkastninga på investeringene vært på nesten 8 prosent, på tross av et par år med dårlige resultater i kjølvannet av pandemien. Men i 2020 hadde fondet en gevinst på 23,5 milliarder kroner. Bare det ville gitt landets drøyt en million pensjonister 23 000 kroner ekstra.
Hvis det er sant at det står så dårlig til med finansiering av folketrygden, kunne vel denne formidable gevinsten ha vært brukt? Nei da. Staten tar ikke ut disse gevinstene som utbytte. De blir isteden plassert i nye aksjer og obligasjoner. Pensjonistene ser ikke snurten av disse fondsmidlene som nå er på rundt 250 milliarder kroner.
Pensjonspenger i overflod
Når pensjons- og trygdeutbetalinger kommer fra NAV, ser det ut som om myndighetene gjennom årlige statsbudsjetter «unner» oss våre egne oppsparte trygdepenger.
Borgerskapet forteller oss at ungdommen må fø på det som framstilles som en eldrebølge. Denne ideologiske offensiven skal dekke over at pensjonspengene blir systematisk avkorta gjennom levealdersjustering og på andre måter. For ikke å utløse opprør – som i Frankrike – blir de største kuttene og økt opptjeningstid velta over på de nye årskullene.
For mange av dagens 30-åringer ligger pensjonsalderen så langt fram i tid at de ikke skjenker den en tanke. Men mentalt forbereder det politiske systemet de unge på at de må jobbe til de stuper, at det er foreldregenerasjonen som «har skylda» og at det bare er private pensjonsordninger som kan redde dem i alderdommen. Det er dette som er det egentlige budskapet fra Pensjonsutvalget, Brenna og NHO.
La det være glassklart: Pensjonistene har gjennom et langt liv sjøl spart opp til den pensjonen de får utbetalt. Når pensjonen blir stadig magrere, er det fordi stat og kapital spiser av lasset.
Myten om at det ikke fins penger nok til å dekke pensjonsutgiftene i framtida er en bløff. Spesielt i et land som Norge.
Hvis det var sant, er det tre enkle løsninger på problemet, hvis Stortinget vil:
- Arbeidsgiveravgiften økes kraftig og private tjenestepensjoner føres tilbake til folketrygden.
- Utbyttet fra Folketrygdfondet blir overført til NAV og fordeles til trygdemottakerne.
- Folketrygdfondet blir et reelt og aktivt fungerende pensjonsfond, med tilskudd fra Staten pensjonsfond Utland (Oljefondet) når og hvis det er behov.