torsdag, 21 11 2019

Godsselskapet CargoNet stevnet Norsk Lokomotivmannsforbund (NLF) og LO Stat inn for Arbeidsretten med påstand om at forbundet hadde brutt fredsplikten ved å oppfordre til eller understøtte såkalte ulovlige aksjoner blant lokomotivførerne.

CargoNet fikk delvis medhold, men NLF slapp å betale saksomkostninger. Dommen var heller ikke enstemmig, da to av dommerne ikke var enige i at det hadde pågått en aksjon fra lokomotivførernes side.

Domsslutningen av 15. juli er som følger:

«Arbeidsretten har, med dissens, avsagt dom med slik slutning:

  1. Den aksjon som pågår blant Norsk Lokomotivmannsforbunds medlemmer knyttet til CargoNet AS’ beslutning om endring av stasjoneringsmønster m.v. er tariffstridig og ulovlig.
  2. Norsk Lokomotivmannsforbund har opptrådt tariffstridig og ulovlig ved ikke å ha forsøkt med de midler det hadde til rådighet å avverge aksjonen blant sine medlemmer.
  3. Norsk Lokomotivmannsforbund og LO Stat plikter med alle tilgjengelige midler å bevirke at den tariffstridige og ulovlige aksjonen opphører.
  4. For øvrig frifinnes Norsk Lokomotivmannsforbund.
  5. Sakskostnader tilkjennes ikke.»

Den kjensgjerning at klassedomstolen tolker fredsplikten i strengeste mening og i arbeidskjøpernes favør, er knapt noen nyhet. Men leser man hele dommen og premissene for den, er det kommet inn et nytt moment: arbeidsgiverne har krevd – og fått – innsyn i meningsutvekslinger på sosiale medier som ikke er drevet i forbundets regi. Det dreier seg konkret om ei lukket facebook-gruppe som CargoNet med domstolens hjelp har truet seg til innsyn i.

«Begrenset verdi som bevis»

Det vises i dommens pkt. 38 til at «lokomotivførere på Facebook-gruppe ’CN lokfører’ underbygger at motstanden mot ekstra/annen tjeneste har skjedd i ’forståelse med hverandre’, og at dette skyldes arbeidsgivers beslutning. Det er ikke påvist individuelle grunner for den plutselige og brede vegringen mot å utvise fleksibilitet».

Det er drøy kost at arbeidsgiverne med domstolen i ryggen kan kreve innsyn på denne måten, sjøl om Arbeidsretten er tvunget til å medgi at uttalelser på den lukkede facebook-sida «har begrenset verdi som bevis»:

«85. Det er også andre forhold som underbygger at det er tale om en aksjon, herunder uttalelser på lukkede Facebook-grupper, selv om disse uttalelsene har begrenset verdi som bevis i den foreliggende sak.»

Her er det framfor alt snakk om prinsipper. Skal arbeidskjøperne ha rett til å åpne posten til alle medlemmer av ei fagforening som anklages for å ha gått til «tariffstridig» aksjon? Det er sjølsagt fullstendig uakseptabelt, og bør være en sak som engasjerer alle faglige forbund og miljøer. Og hvor er Datatilsynet?

Hele dommen kan leses på sidene til arbeidsretten.no

Streikebrytere skal ikke omtales

Det er ikke bare lokførerne som trues med rettsapparatet og blir forsøkt kneblet. Etter streiken i Widerøe i mars, anklaget Luftfartens Funksjonærforening (LFF) 12 Widerøe-ansatte for å være streikebrytere og navnga dem. Disse 12 ble satt inn for å gjøre jobben til de streikende bakkemannskapene, men nå er de «fornærmet» og Widerøe fremmer erstatningssak.

– Man må kunne kalle en spade for en spade, som LFF-leder Asbjørn Wikestad sier. Det er en ny vending dersom streikebryteri og de som utfører det ikke skal kunne nevnes.

Professor Stein Evju kommer ifølge Dagens Næringsliv med sin helt spesielle definisjon av hva streikebryteri er for noe. Han viser til en utredning fra Arbeidsrettsrådet der det «etter etablert oppfatning» ikke vil bli ansett som streikebryteri hvis arbeidet er gjort for å ivareta egne interesser og ikke for å støtte en part i streik.

Med en sånn definisjon har man definert ordet streikebryter ut av vokabularet. En streikebryter er jo nettopp en som «ivaretar egne interesser» på bekostning av arbeidskolleger som er i konflikt, men han vil sjelden være ærlig nok til å si at han dermed støtter bedriften mot sine kolleger …

Hvis LFF skulle bli dømt i denne saka, er det nok et bevis på at borgerklassen strammer grepet og vil tvinge fagbevegelsen til full lydighet og underkastelse for kapital og stat.

Arbeidsgiverorganisasjonene og kapitalen har altfor lenge fått herje som de vil, og de tøyer strikken litt lenger for hver gang. Det er på høy tid å sette hardt mot hardt.

 Faglig kommentar i Revolusjon nr. 43, september 2013.