Libanesiske Hizbollah ('Guds hær') har tilføyd settlerstaten Israel flere sår enn noen av araberstatene har vært i stand til i løpet av de siste snart 60 åra. Det som ifølge statsminister Ehud Olmert skulle bli en ukes blitzkrieg mot Libanon, har så langt vart i mer enn fire uker.
Verdens fjerde største hær har bombet Libanon 30 år tilbake og drept mer enn tusen sivile, men Hizbollahs rakettbatterier fyrer fortsatt løs på byer i den israelske statskonstruksjonen, og øker rekkevidden. Fra rundt femti raketter om dagen da Israel innledet sin militæroffensiv, har Hizbollah demonstrativt evnet å øke antallet rakettutskytninger til 250 om dagen, delvis fra bak fiendens linjer.
«Iranske arbeidere og småkårsfolk er med sine egne krefter i stand til å styrte det iranske kapitalistregimet og
gjennomføre frihet, demokrati og sosial rettferdighet. Derfor
roper iranske arbeidere og alle progressive krefter høyt at hendene skal bort fra Iran og de sier ned med USA-imperialismen og
sionismen.»
Utdrag fra en 1.mai-kunngjøring fra det kommunistiske partiet i Iran, Arbeidets Parti
USA har brutalt okkupert Irak og Afghanistan, og har åpent erklært at Iran er neste land på lista.
USA truer med å gjennomføre flyangrep mot Iran med den motivering at Iran har kjernevåpen eller har til hensikt å skaffe seg slike våpen. USAs politikk handler ikke om den religiøse undertrykkinga i Iran, men er en krig for Irans olje. Iranske arbeidere og progressive krefter demonstrerer 1. mai og fordømmer skarpt USAs skitne krigsplaner mot det iranske folket, samtidig som de viser sin sterke solidaritet med det irakiske, det palestinske og det afghanske folkets kamp mot imperialisme og sionisme. USA må betingelsesløst trekke seg ut av Irak og hele regionen.
Folket i det utfattige fjellandet Nepal har reist seg mot det reaksjonære og undertrykkende kongeveldet, og en revolusjonær situasjon er i ferd med å utvikle seg.
Massedemonstrasjoner har pågått i Katmandu i flere uker. Demonstranene trosser portforbudet, politiet skyter for å drepe.
Nepals kommunistiske parti (maoistene) CPN (m) leder en frigjøringskrig og kontrollerer gjennom Folkets frigjøringshær det meste av landet utenom byene. Sjøl om partiet, som navnet sier, er sterkt influert av maoistisk tenkning, står det for den klart mest framskredne politiske linja i dagens Nepal, og har folkelig oppslutning og militære ressurser til å bli den avgjørende krafta i kampen for et suverent, fritt og demokratisk land.
Pressemeldinga som følger nedenfor forklarer partiets linje og målsettinger i den aktuelle situasjonen.
Pressemelding fra sentralkomiteen til Nepals Kommunistparti (maoister)
1. Den landsomfattende massebevegelsen som ble lansert i tråd med enigheten som ble oppnådd mellom NKP(m) og sju politiske partier den 22. november 2005 og 19. mars 2006, er i ferd med å seire. Den seirer gjennom historisk oppslutning, folkelig motstand og offervilje. Ulydighetsbevegelsen og svære massedemonstrasjoner (særlig etter 6.4.06), den aktive og oppmuntrende deltakelsen av hundretusener og millioner fra alle samfunnslag inkludert småbønder, arbeidere, studenter, kvinner, dalitter, etniske grupper, lærere, professorer, leger, ingeniører, advokater, journalister, skribenter, kunstnere, offentlige ansatte, næringsdrivende, industrieiere og det sivile samfunn, har utvikla massebevegelsen mot all slags undertrykking som det fascistiske portforbudet og generalstreiksforbudet, til en virkelig forent massebevegelse av alle antikongelige demokratiske krefter. Denne gangen har bevegelsen derfor ikke forblitt kun en bevegelse av de sju partiene eller NKP(m) eller det sivile samfunn eller en bestemt gruppe som gjentatte ganger siden 1949 har blitt forrådt av det autokratiske monarkiet, men en forent bevegelse av alle de virkelige demokratiske kreftene. Idet vi ærlig og med ansvar forstår at dette objektive faktumet har utviklet seg for første gang i Nepals historie, og ved at vi nedkjemper alle slags splittelsestendenser som oppstår i bevegelsen oppfordrer vi alle politiske krefter, det sivile samfunn og folk flest om å få bevegelsen til å nå det endelige målet ved å forene, konsolidere og forsterke denne bevegelsen.
2.Tida har kommet for å få de kongelige fascistiske elementene til å forlate historiens scene ved å tildele dem et avgjørende siste slag. Disse elementene som har drømt om å opprettholde den dødsdømte føydale, autokratiske makten ved hjelp av fascistisk undertrykking, terror, massakrer, Goebbelsaktige propagandametoder, misbruk av statens midler osv.
For dette er det nødvendig å samle bevegelsens flamme som nå brenner over hele landet, særlig i hovedstaden Kathmandu, gjennomføre en total økonomisk blokade mot kongemakta og knuse dets administrative- og sikkerhetsmekanismer. I denne forbindelse, idet vi uttrykker full solidaritet med den svære protesten de sju politiske partiene har mobilisert til den 20. april i Katmandu, appellerer vi til alle politiske aktivister, masseorganisasjoner, etniske- og regionale fronter og folkets brede lag om en omfattende og aktiv deltakelse. Vi appellerer også til alle om å ikke betale noen former for skatter eller avgifter, om at tjenestemenn i det offentlige og i bedriftene slutter å arbeide ved å nekte å utføre ordre fra den kongelige staten og at befalet og soldatene i den kongelige hæren, det væpna politiet og politiet nekter å følge kongelige ordre. Og vi appellerer igjen til alle om å fortsette den landsomfattende generalstreiken, protestmarkeringene og folkets motstand inntil bevegelsens mål er oppnådd.
3. Med bevegelsens utvikling har det vokst fram en kraftig stemme om å sette et konkret mål og sluttløsning for bevegelsen som er åpenbar og riktig.
Til tross for at man brukte ordvalget «en slutt på det absolutte monarkiet og etableringen av et fullt demokrati» for å favne om standpunktene til alle parter i 12-punktsforståelsen mellom maoistene og partiene, var den underliggende betydningen avskaffing av kongedømmet og etableringen av en demokratisk republikk, som man hadde en forpliktelse til å institusjonalisere gjennom et fritt og rettferdig valg til den konstituerende forsamlingen. Bevegelsens intense utvikling og slagorda som folket roper over hele landet viser at det ikke er tvil om at folkemassene har ratifisert det klare sluttmålet om en demokratisk republikk. Et hvilket som helst svakere krav enn etableringen av en republikk gjennom en grunnlovgivende forsamling kan ikke gi en positiv løsning på den ti år lange konflikten og kan ikke oppfylle folkets håp om demokrati, fred og framgang i landet. Derfor, oppmerksom på erfaringene til den demokratiske bevegelsen siden 1949, de rådende maktforholdene i landet og folkets ønske om å være suverent på alle vis, står vi fast på at bevegelsen uansett ikke må stanses eller avsluttes med et kompromiss før målet om en demokratisk republikk er oppnådd gjennom en grunnlovgivende forsamling. En grunnlovgivende forsamling uten betingelser. I motsatt fall, dersom det forsøkes å avslutte denne bevegelsen gjennom et forrædersk kompromiss på halvveien, slik som i 1949 og 1990, appellerer vi spesielt til alle ekte demokratiske krefter, det sivile samfunn og folk flest om å gå videre gjennom å forsvare seg mot et slikt kompromiss med makt.
4. Det er nødvendig for de agiterende kreftene å ha klart for seg at den nåværende bevegelsen har som mål en framtidsretta omstrukturering av staten og ikke bare en justering av maktforholdene. Innledningen til 12-punktsforståelsen som lyder at «det har vært en ufravikelig nødvendighet å sette i verk ideen om en framtidsrettet omstrukturering av staten for å løse problemene knyttet til klasse, nasjonalitet, kjønn, region osv. i alle områdene til de politiske, økonomiske og kulturelle sfærene gjennom å etablere et fullt demokrati og å få slutt på det absolutte monarkiet» rettferdiggjør målet fullt ut. Det sier seg sjøl at den kommende nye demokratiske staten ikke er det parlamentariske systemet slik det var før 1. februar 2005 og 4. oktober 2004, men en framtidsrettet demokratisk republikk med flere partier og kvaliteter som sikrer brei deltakelse av fattigbønder og arbeidere i statsmakta. Som sikrer de undertrykte nasjonalitetenes, regionenes og Madhesiefolkets autonome styre, sammen med sjølråderetten, spesielle retter for kvinner og dalitter, og grunnleggende rettigheter for alle når det gjelder utdanning, helse, sysselsetting, omfordeling av jorda basert på «jorda til den som dyrker den» gjennom å gjøre slutt på de føydale jordforholda, utvikling av en nasjonal industri og sjølberga økonomi osv.
Det ville være en stor ironi dersom man ikke forsto betydningen og viktigheten av den breie deltakelsen, aldri tidligere opplevd i historien, til den fattige og utslåtte delen av samfunnet, de undertrykte massene på landsbygda, etniske grupper, kvinner, dalitter osv, og den modige motstanden mot kongsmaktas vold og undertrykking i den nåværende bevegelsen i byene. Derfor, fortsatt på vakt i forhold til den fatale tendensen til å totalt frakjenne seg den tiårige folkekrigen som kan høres og observeres fra tid til annen i den nåværende bevegelsen, eller tendensen til å ønske status quo ved å snakke abstrakt om å «gjenopprette demokratiet», vil vi oppriktig appellere til alle om å gjøre sitt for å få denne bevegelsen til å oppnå den erklærte målsettingen ved å gå framover enhetlig.
5. Til slutt gjentar vi vår urokkelige forpliktelse i forhold til 12-punktsforståelsen og den andre forståelsen som ble oppnådd med de sju parlamentariske partiene. Vi avviser samtidig med harme alle slags desinformasjonskampanjer som lanseres av den fascistiske kongestaten og uttrykker samtidig vår forpliktelse til å utvikle den fredelig forente massebevegelsen slik at den når seierspunktet ved at vi deltar aktivt i bevegelsen.
17. april 2006
Baburam Bhattarai
Koordinator
Organisasjonskomiteen for den breie nasjonale politiske konferansen Folkets Forente Nasjonalråd, Nepal
Prachanda
formann
Nepals kommunistiske parti (maoister) og øverstkommanderende for Folkets Frigjøringshær, Nepal
I hele Nord-Kurdistan og i mange tyrkiske storbyer som Istanbul, Izmir og Ankara, feira folk nasjonaldagen Newroz i tusentall og krevde en demokratisk løsning av det kurdiske spørsmålet. De største markeringene fant sted i byen Diyarbakir.
Blant talerne var også Levent Tuzel fra Arbeidets Parti (EMEP). – Først når Tyrkia har løst sitt eget kurdiske problem og innledet forhandlinger med de virkelige representantene for det kurdiske folket, kan Tyrkia bli et virkelig demokratisk og sjølstendig land som kan stå opp mot USA, sa han blant annet, og fordømte sjåvinismen og provokasjonene som de militære og APK-regjeringa iverksetter mot det kurdiske folket.Da titusener av rasende kurdere skulle begrave sine martyrer den 27. mars, blei gravfølget angrepet med tåregass og kuler i byene Amed, Adana og Siirt. Hundrevis ble arrestert og flere såra. Til sammen har fem demonstranter og to barn blitt drept av politi, militære og fascistiske bander.
Folket krever at de fascistiske morderne fra Susurluk and Semdinli blir tiltalt og straffet, og de krever oppklaring av tusenvis av hemmelige operasjoner, bortføringer og forsvinninger samt lokalisering av massegraver etter sjåvinistbandenes og de militæres massakrer.
En av disse fascistorganisasjonene kaller seg Özel Buro (Spesialbyrået), og skryter av at de skal knuse PKK. De sender også trusler via internett til progressive internasjonale organisasjoner og aviser som de anser som støttespillere for den kurdiske og/eller den revolusjonære tyrkiske bevegelsen, og kunngjør at de nøye overvåker nettrafikken.
EMEP og andre partier på den revolusjonære venstresida i Tyrkia maner til kampenhet mellom de forskjellige folkene og nasjonene i Tyrkia, og oppfordrer til å slåss mot den kemalistiske sjåvinismen og nasjonalisme.
– Tro ikke på løgnene til fascistgeneralene med sine amerikanske medaljer på brystet. Kolonikrigen som blir ført mot vårt kurdiske folk er en skitten ugjerning som er en skamplett på tyrkernes nasjonale ære, sa partiet MLKP i et opprop.
Fram til 1995 var feiring av Newroz totalforbudt i det sjåvinistiske NATO-Tyrkia. Gjennom NATO bidrar Norge med våpen og teknologi til det tyrkiske regimet.
Movimiento Popular Democrático (Den demokratiske folkebevegelsen) gjentar sin oppfordring til det indianske partiet Pachacutik og til andre sosialistiske krefter og partier, om å inngå et formalisert valgsamarbeid for å bidra til å endre den politiske situasjonen i Ecuador.
Bakgrunnen er den politiske krisa i landet, som har slått ut i lys lue de siste månedene, særlig på grunn av den sittende regjeringas underkastelse for USA og planen om å inngå en ny frihandelsavtale (TLC).
MPD sier at det er nødvendig å finne en vei ut av krisa, som betyr å bli kvitt det imperialiststøtta oligarkiet og dets nyliberale talsmenn. Det er disse kreftene som sinker landets utvikling, som gjennomsyrer Ecuador med kapitalistisk utbytting, korrupsjon og drap, og som gjør det store flertallet av folket til permanente ofre, sier partiet.
– Det er bare vi som kan sørge for ei djuptgripende, radikal forandring, erobring av makta for ei folkeregjering som har sosialisme som mål. Ei regjering som gjør ende på plyndringa av våre naturressurser og som gjenvinner vår suverenitet, som sosialiserer de svære (private) eiendommene slik at de kan komme til folkets beste i arbeid, helse, utdanning og bolig, sier partiet i sin appell til de andre progressive kreftene.
Samtidig understreker MPD at ei regjering av denne typen fordrer ekte kadre og velprøvde kjempere fra venstresida, ikke kappesvingere og folk som bare ønsker å sminke kapitalismens grimme ansikt.
MPD viser også til inspirasjonen fra de revolusjonære vindene som feier over Latin-Amerika i sin oppfordring til sosialistiske partier, Pachakutik og andre krefter uten egne valglister til å gå sammen for å framskynde ei revolusjonær endring.
Allereie meir enn eit halvt tiår har det nordlege Kaukasus vore ein flammande arnestad for samanstøytar mellom ulike grupper russisk storkapital for kontroll over ulike råstoffkjelder, hovudsakeleg olje og oljetransport.
Valgseieren til Evo Morales var ikke uventa, men det endelige resultatet lå langt over prognosene og målingene som spådde at kandidaten fra Bevegelsen fram mot Sosialisme (MAS) ville få 38% av stemmene.
Denne seieren er del av den demokratiske, progressive og venstreorienterte bølgen i latinamerikanske land, slik det har vist seg i forskjellige valgprosesser og i utviklinga av kampen til arbeiderne og folkene som kjemper for forandring. Den er et svar på tre tiår med strukturtilpasningspolitikk påtvunget av Det internasjonale pengefondet (IMF) og av regjeringenes underkastelse for USAs politikk, en politikk som i høy grad har innvirket på bolivianernes livs- og leveforhold.
I 2002 ble det påstått at det fantes «ugjendrivelige bevis» for at Sinn Féin skulle ha organisert en «spionring» ved Stormont, politisk og administrativt hovedkvarter til den britiske ministeren for Nord-Irland og for den nordirske parlamentariske forsamlinga. Påstandene førte til at den institusjonelle maktfordelinga som fulgte av Langfredagavtalen av 1999, brøt sammen, og skylda ble lagt på republikanerne.
I en tale i Dublin 16. desember gjorde Sinn Féin-lederen Gerry Adams det klart at kjensgjerningene viser at det er Storbritannia, ikke Sinn Féin, som har ansvaret for sammenbruddet.
«Faktum er at det ikke eksisterte noen republikansk spionring ved Stormont.Kilde: Sinn Féin og An Phoblacht
I sin tale til FNs generalforsamling kalte Venezuelas president Hugo Chávez Frias USA for en «terroriststat» og sa at FN-hovedkvarteret bør flyttes fra New York.
Han gjorde det klart for generalforsamlinga at USA «er et land som ikke respekterer resolusjonene fra denne forsdamling», og høstet stor applaus. – USA framfører doble standarder, sa Chàvez. – Den amerikanske regjeringa forsvarer terrorisme. De taler om kampen mot terrorisme, men de utfører terrorisme, statsterrorisme, framholdt han. På den etterfølgende pressekonferansen viste han til USAs krigshandlinger og bruk av napalm i Irak, drapsoppfordringene mot Chávez fra predikant Pat Robertson og USAs vern av Luis Posadq Carriles, som er ettersøkt for terrorbombing av et cubansk passasjerfly.
Også Cubas Fidel Castro fulgte opp anklagene fra Chávez. Bush-administrasjonen har på sin side kjørt en beinhard retorikk mot Venezuela, med anklager om at Caracas har en «destabiliserende innflytelse» i Latin-Amerika. Den amerikanske regjeringa hadde på forhånd lagt hindringer i veien for sikkerhetsfolkene og helseteamet til Chávez, ved å nekte dem visum. I forbindelse med Katrina-orkanens ødeleggelser, tilbød Venezuela USA forskjellige former for assistanse. Også Cuba tilbød en brigade av 1500 leger og helsepersonell. USA har ignorert disse tilbudene.
Både USA og regimet i Venezuela spiller et dobbeltspill. Den aggressive retorikken stemmer ofte dårlig med de økonomiske og politiske realitetene.
Mens det pågår en streik og omfattende demonstrasjoner mot det statseide oljeselskapet Petroecuador i Ecuador, har Venezuela funnet tida inne til å opptre som streikebryter ved å tilby Quito å kompensere for bortfallet i landets oljeproduksjon. De ecuadorianske arbeiderne krever blant annet lønnsøkninger og at folket får andel i landets oljeinntekter. Det er satt inn soldater mot de streikende, og en rekke arbeidere er arresterte.
Kunngjøringa om oljeleveranser kom fra president Hugo Chávez mens han var på besøk på Cuba. Utspillet skjer samtidig som Venezuela har normalisert forbindelsene med det reaksjonære Uribe-regimet i Colombia.
Den «bolivarianske» regjeringa til Chávez blir til vanlig oppfattet som venstreorientert og progressivt, og har stor sympati, spesielt i Latin-Amerika. Bush-administrasjonen kjører en voldsom hatkampanje mot Venezuela, og venezuelanerne hevder å ha avverget flere drapsforsøk på presidenten. Den erkereaksjonære amerikanske predikanten Pat Robertson foreslo for kort tid siden å «ta ut» Chavez.
Venezuela er fjerde største oljeleverandør til USA, og høster store oljegevinster både direkte og gjennom konsesjoner til utenlandske selskaper, herunder Statoil. USA har aktivt støttet den sammensatte, men i hovedsak reaksjonære, opposisjonen mot Chávez. Samtidig avslører avisa Christian Science Monitor (10. august) at den amerikanske regjeringa har gitt tillatelse til nordamerikansk våpeneksport til regimet i Venezuela. Venezuelas ambassadør i Washington, Bernardo Alvarez, betegner på sin side disse våpenkjøpene som rein rutine.
Men regimet i Caracas har ved siden av ulike reservedeler til eldre utstyr også blitt forsynt med anti-opprørsutstyr som tåregass, håndvåpen og avhørsutstyr i betydelige mengder. Særlig stor var USA-eksporten av dette utstyret i 2002, da Chávez-regimets konfrontasjon med den USA-støtta opposisjonen var ekstremt tilspissa.
Også Israel er i følge CSM en aktiv våpenleverandør til Venezuela, til tross for de nære forbindelsene mellom Venezuela og land som Libya, Iran og Irak under Saddam Hussein. I 2002 solgte Israel 54 bakke-til-luft raketter og 115 Uzi håndvåpen, og 57 luft-til-luft raketter i 2004.
«IRA star fast ved målet om irsk enhet og uavhengighet og om å bygge Republikken slik det ble streket opp i 1916-erklæringa.»
«Våre beslutninger er tatt for å fremme våre republikanske og demokratiske mål, herunder målet om et forent Irland.»
«Vi mener det nå finnes en alternativ måte å nå dette målet på og for å gjøre ende på britisk styre i landet vårt»
heter det blant annet i kunngjøringa som ble sluppet den 28. juli.
Sinn Fein, Irlands eldste parti med en 100 år gammel historie, hilser vedtaket velkommen.
Det er foreløpig uklart om utbryterne fra IRA, The Provisional IRA, også vil godta å innstille den militære kampen fullstendig.
Drapene i det nordlige Irland er det nå de protestantiske fascistgruppene som står for, blant annet i flere blodige interne oppgjør om kontrollen over de protestantiske kvartalene i Belfast og andre byer.Side 6 av 6