Tunisierne er stolte av sin revolusjon som jagde diktatoren Ben Ali på dør. Men revolusjonen er langt ifra fullført. Både islamistene, rester av det gamle regimet og imperialismen truer med å reversere den.
12 partier inngår i den tunisiske folkefronten som ble dannet 26. september, med Tunisias Arbeiderparti som en hovedkraft. Fronten er nå i ferd med å bygges opp i alle regioner og større og mindre byer, etter samme modell.
Den følgende reportasjen skildrer den aktuelle situasjonen.
Damaskus ble beleiret av muslimene i 634, av korsfarerne i 1148, av Frankrike i 1920. I 2012 har NATOs korsfarere, Det muslimske brorskap og al-Qaidas hellige krigere gått sammen for å bryte ned den siste sekulære staten i Midtøsten.
Volden i Syria bare tiltar i omfang. Propagandakrigen forbereder den vestlige opinionen på nye NATO-kriger. Salafister, al-Qaida og NATO opererer hånd i hånd for å velte Assad-regimet. Det som skjer er bare mulig å forstå i lys av imperialismens planer for destabilisering av regionen og et endelig oppgjør med Iran. Veien til Teheran går gjennom Damaskus.
Tunisia spilte en viktig rolle som landet som utløste revolusjonære prosesser i flere arabiske land for ett år siden, det som seinere har fått navnet den arabiske våren.
Men det er selvfølgelig ikke bare progressive og demokratiske krefter som har satt seg i bevegelse. Den navngjetne lederen for Tunisias kommunistiske arbeiderparti (PCOT), Hamma Hammami, retter skarpe advarsler mot krefter og regimer som er i sving for å avblomstre den arabiske våren.
Situasjonen forverres for hver dag og hver time i de libyske byene Sirte og Bani Walid, som trosser angriperne fra NATO og deres libyske medløpere.
Strømmen av nyhetsmeldinger de siste månedene om at «opprørerne er i ferd med å innta de siste motstandslommene», har gang på gang måttet dementeres. Nå er en ny og angivelig avgjørende offensiv på gang mot Sirte, en by på størrelse med Kristiansand.
Befolkninga i de to byene har holdt heltemodig stand mot månedslang beleiring, artilleriild og bombing, til tross for at innbyggerne lider under kritisk mangel på strøm, vann og medisiner.
Testamentet avslører oberstens oppskrudde selvbilde og hans særegne arabiske retorikk, men også en statsleder som tross alle sine krumspring har hatt et bevisst og konsekvent standpunkt i forhold til å forsvare landets uavhengighet fra imperialisme og kolonialisme, og som har bidratt til en sosial velferdsstat på mange områder – kombinert med brutal politisk undertrykking av indre opposisjon.
Sånn sett ligner Libya på Irak før krigen mot Iran (1980), sanksjonene på 90-tallet og den amerikanskstyrte invasjonen i 2003. På lignende vis som i Saddam Husseins Irak har staten i Libya garantert for høy grad av sosial velferd. Og staten har hatt overordnet kontroll med oljesektoren.
Denne typen vingeklipping av «det private initiativ» har imperialistmaktene og deres organer som IMF og Verdensbanken aldri kunnet akseptere. Nå bombes enda en arabisk velferdsstat i grus, i «humanismens» navn.
Tunisierne har gått ut på gatene i protest mot amerikansk innblanding både i Tunisia og i nabolandet Libya.
Samtidig som Vesten forbereder militære angrep mot Libya, er USAs utenriksminister Hillary Clinton på visitt i Tunis i et forsøk på å sikre amerikanske interesser etter at folket kjeppjagde diktator Zine El Abidine Ben Ali.
Monarkiene i de arabiske landa er hardt pressa av de folkelige oppstandene og protestene som foreløpig har velta diktatoriske militærregimer i Tunisia og Egypt.
De mer eller mindre eneveldige rojale diktaturene er alle steder og uansett form hovedbastioner for reaksjonære arabiske krefter. De er alle i nær allianse med USA og de øvrige imperialistmaktene som har vært med på å etablere og sikre monarkienes overlevelse fram til nå. Les artikkelen på Netavisen (dansk)
En lang rekke vest- og nordafrikanske partier og masseorganisasjoner maner til afrikansk samhold og motstand mot imperialistenes planer for intervensjon og reaksjonær borgerkrig i Elfenbenskysten.
Vi gjengir uttalelsen nedenfor i vår oversettelse. Red.
Side 4 av 8