Det knaker i Den europeiske union. EU-lederne innrømmer åpent at unionsprosjektetet er truet og i «eksistensiell krise» etter Brexit. Det som måtte ha vært av tillit mellom Brussel og de europeiske folkene er brutt.
Unionens svar er enda tettere politisk integrasjon – om nødvendig i to hastigheter – og et EU som viser tenner på verdensarenaen. Bare dager etter at britene stemte for Leave og rett i forkant av NATO-toppmøtet i Warszawa, la EUs «utenriksminister» og visepresident i EU-kommisjonen, Federica Mogherini, fram EUs nye globale strategi: «Et sterkere Europa» er en aggressiv strategi for styrking av interessene til de europeiske monopolene globalt og i «nærområdene», som ifølge Mogherini omfatter både Sentral-Asia og Sentral-Afrika. Strategien legger et intimt samarbeid med NATO til grunn, samtidig som EU vil utløse potensialet for sjølstendig militær styrkeoppbygging slik dette er slått fast i Lisboatraktaten fra 2009. Her heter det blant annet at «medlemsstatene skal kontinuerlig sørge for å forbedre sin militære slagkraft».
Indre spenninger og amerikansk motstand har sørget for at Europahæren bare har blitt til enkelte kamp- og innsatsstyrker, der også EØS-Norge deltar. Med britene ute av EU, øyner Tyskland og Frankrike nytt håp for EU-hæren. I en felles erklæring straks etter den britiske folkeavstemninga, går Tyskland og Frankrike inn for en Europahær og et eget Europeisk Sikkerhetsråd. I sin «State of the Union»-tale 14. september bekrefta Jean-Claude Juncker, president i EU-kommisjonen, disse ambisjonene.
USA og NATO vil ikke ha noe av at EU kjører sololøp, og forsøker å tvinge det europeiske militærprosjektet inn under NATOs militære kommandostruktur. På den andre sida er USA interessert i et fungerende EU som kan påta seg større «forsvarsforpliktelser» og samtidig dytte medlemsstater som Finland og Sverige inn i armene på NATO.
Alt dette innebærer militarisering og opprustning av samtlige land i Europa, uavhengig av om de er medlem av NATO eller EU. Skattebetalerne, det vil si vanlige folk, betaler prisen både direkte og indirekte.
Motsetningene tårner seg opp mellom imperialistmaktene på kryss og tvers, ikke bare mellom Vesten og Russland eller Kina. EUs skattekrav mot Apple og USAs erstatningskrav mot Deutsche Bank er bare to eksempler.
Den norske regjeringa logrer hemningsløst for både NATO og EUs militære prosjekter. Norsk imperialisme vil være med der det er profitt å hente. Prioriteringene i Langtidsplanen for forsvaret legger systematisk opp til at Norge trekkes med i enda flere imperialistiske kriger. Samtidig bygges territorialforsvaret av landet ned.
Dette er bare enda et område hvor norske myndigheter viser at de selger ut nasjonale interesser på monopolkapitalens alter. Vannkrafta, statens skoger, jernbanen, fiskeriressursene – alt er til salgs. Gjennom EØS og andre udemokratiske imperialistiske avtaler som TiSA vil borgerklassen fraskrive seg politisk ansvar for sin vanskjøtsel. Disse udemokratiske avtalene betyr at lovgivning og valgte organer blir tilsidesatt. Privatisering blir eviggjort. Styresmaktene underminerer den nasjonale suvereniteten. De pisser på sin egen grunnlov.
På kort sikt må Norge ut av EØS og trekke seg fra forhandlingene om den udemokratiske TISA-avtalen, slik flere og flere LO-forbund krever. Sosial dumping, Brexit og EUs ferd mot stupet gir et utall argumenter for EØS-utmelding.
På lengre sikt er det bare arbeidernes egen statsmakt – sosialismen – som kan sikre sjølstyre, arbeid, velferd, solidariske rettigheter og ei framtid uten kriser og krig.
Redaksjonen avsluttet 23. september 2016.
Lederartikkel i Revolusjon #49, høsten 2016.